Johan Galtung

Faktaboks

Johan Galtung

Johan Vincent Galtung

Født
24. oktober 1930, Oslo
Johan Galtung

Foto av Johan Galtung fra 2012.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Johan Galtung er en norsk sosiolog, samfunnsforsker og offentlig intellektuell, mest kjent som pioner innen fredsforskning, som den første i verden til å bli utnevnt til professor på dette feltet.

Galtung har hatt en svært internasjonal karriere, og få norske samfunnsforskere har hatt like stort gjennomslag utenfor hjemlandet som han. Han var sentral i opprettelsen av PRIO Institutt for fredsforskning i Oslo i 1959, og instituttets direktør fra 1966 til 1970, og er grunnlegger av og direktør for Transcend, et internasjonalt nettverk for fredsforskere og -aktivister.

Bakgrunn

Galtung nedstammer fra en av de få norske aristokratiske familiene som har overlevd siden middelalderen. Faren var lege, moren husmor. I 1951 måtte han sone en fengselsdom for å nekte å avtjene verneplikt. Han ble cand.real. i 1956 (matematikk) og mag.art. (sosiologi) i 1957, begge ved Universitetet i Oslo. Han arbeidet deretter noen år ved Columbia University i New York, USA. Pendling mellom opphold i utlandet og i Norge har deretter karakterisert hele hans yrkesaktive liv.

Fredsforskningens grunnleggelse

Galtung er mest kjent for sine mange og mangslungne substansielle og institusjonelle bidrag til fredsforskning, en disiplin der han er bredt anerkjent som en pioner. Galtung var en drivende kraft bak opprettelsen av PRIO Institutt for fredsforskning i 1959, hvor han var forskningsleder frem til 1966 og deretter direktør til 1970. I 1964 grunnla han tidsskriftet Journal of Peace Research, som fortsatt har PRIO som base.

I 1969 ble Galtung kallet til Universitetet i Oslo som verdens første professor i konflikt- og fredsforskning. Han satt i professoratet til 1977. Galtung har siden besatt en rekke andre professorater, blant annet i Santiago de Chile, ved FN-universitetet i Genève, ved Columbia i New York, ved Princeton og ved universitetet i Hawaii, i tillegg har han innehatt flere gjesteprofessorater.

Faglig produksjon

Johan Galtung

Johan Galtung. Foto fra 1985.

Johan Galtung
Av /※.

Galtungs faglige produksjon er slående omfangsrik og variert. Et dusin av hans arbeider er sitert mer enn 1000 ganger, hvilket er uvanlig mye, spesielt for en samfunnsviter. Et representativt utvalg ble i 2013 publisert som Johan Galtung: Pioneer of Peace Research, redigert av Dietrich Fischer.

Politiske publikasjoner

De fleste av de mer enn 160 bøkene og 1600 artiklene han har satt sitt navn på er formet av de umiddelbare politiske rammene de opprinnelig ble skrevet under.

Et tidlig eksempel var Gandhis politiske etikk (1955, sammen med Arne Næss), som fulgte Galtungs egen ulydighetskampanje mot verneplikt. Et annet typisk eksempel er boken The European Community: A Superpower in the Making fra 1973. Her argumenterte Galtung for at EEC, forløperen til dagens EU, var på vei til å bli et imperium. I en for Galtung karakteristisk slagordspreget form, hevdet han at EEC var et prosjekt der seks gamle imperier forsøkte å bli til et nytt imperium. Boken bygget blant annet på polemiske innlegg Galtung skrev under den norske debatten om medlemskap i EEC frem mot folkeavstemningen i 1972. Den ble raskt en integrert del av den faglige samtalen om unionens fremtid, og leses fortsatt. Merk at Galtungs pendling mellom utlandet og Norge altså har sitt sidestykke i hans produksjon, der tekster ofte først ble formet på norsk, for så å bli bygget ut i en engelskspråklig publikasjon. Her foregrep Galtung en globalisert arbeidsform som siden er blitt gjengs blant mange ledende akademikere i Norge og internasjonalt.

Faglige og teoretiske publikasjoner

Galtung har ikke bare gitt ut arbeider som skulle gjøre et arbeid i en politisk kontekst, men også en rekke tekster som er av rent faglig karakter, for eksempel Theory and Methods of Social Research (1967). Hans produksjon er imidlertid, til tross for sitt store omfang, uten noe egentlig hovedverk.

Mange av hans mest innflytelsesrike artikler ble skrevet i hans tid ved PRIO og de første årene i professoratet ved Universitetet i Oslo, altså i annen halvdel av 1960-tallet og inn på 1970-tallet. Blant disse finner man en serie strukturalistiske artikler om ymse temaer.

Et eksempel er artikkelen «Violence, peace, and peace research» fra 1969, som fortsatt er en grunntekst i fredsforskningen.

Et annet er «The structure of foreign news: The presentation of the Congo, Cuba and Cyprus crises in four Norwegian newspapers» med Mari Holmboe Ruge fra 1965, som diskuterer hva slags konflikter som får oppslag i mediene. Fokuset settes på en strukturell faktor, nemlig hvordan medier tenker om hva leserne vil synes er interessant, formulert av Galtung og Holmboe som åtte nyhetskriterier. Artikkelen er fortsatt grunnleggende innen medievitenskap.

Et tredje eksempel på en artikkel fra denne perioden som er blitt stående er «Patterns of diplomacy: A study of recruitment and career patterns in Norwegian diplomacy», også den fra 1965 og samskrevet med Mari Holmboe Ruge, er et annet eksempel. Denne artikkelen setter fingeren på betydningen av to andre strukturelle faktorer – bosted og klasse – for menneskers livssjanser. Artikkelen er fortsatt en gjenganger innen diplomatistudier. En siste eksempel er artikkelen «A Structural Theory of Imperialism» fra 1971, som argumenterer med utgangspunkt i Lenins imperialismeteori, hvordan eliter i sentrum av et imperium står sammen med eliter i periferiene av samme imperium mot ikke-eliter begge steder.

Galtungs tilgang er i alle disse artiklene å identifisere en praksis som er potensielt fredsbyggende for så å peke på strukturelle forhold som gjør at disse praksisene like fullt ikke bidrar, eller bidrar suboptimalt til slik fredsbygging. Prosjektet er altså på normativt og aksjonistisk grunnlag å stille til skue forhold i verden som kan endres, slik at det blir mer fred, mellom mennesker, grupper og stater. Hele forfatterskapet karakteriseres av denne grunnholdningen til vitenskapelig virke. Samme grunnholdning kjennetegnet hele fredsforskningen under den kalde krigen og gjør det i noen grad fortsatt. Her var Galtung skoledannende, og er anerkjent for å ha vært det. I et faghistorisk perspektiv er han et sentralt eksempel på en type strukturell tilnærming som var karakteristisk for kritisk og ikke-dogmatisk samfunnsforskning på 1960- og 1970-tallet. Mange av hans arbeider siteres fortsatt.

Galtung i offentligheten

Galtung virket også som en utpreget offentlig intellektuell på venstresiden, spesielt i perioden fra midt på 1960-tallet og inn på 1990-tallet, og igjen var temaene fredsrelevante. Spesielt engasjerte Galtung seg i områder som utvikling og bistand, forsvarsspørsmål og internasjonale relasjoner. I tillegg til diskusjonen om Den europeiske unions beskaffenhet og Norges institusjonelle tilknytning til EU, har Galtung vært en konsekvent kritiker av USA og det han ser som amerikansk imperialisme. Hans form har konsekvent vært svært polemisk og ofte konfronterende, med uttalt kroppsspråk og bruk av effekter som fysisk å forlate debatter i protest mot hva som er blitt sagt av motdebattanter. Substansielt ble han under Den kalde krigen ofte kritisert for å sette politisk og moralsk likhetstegn mellom de to supermaktene USA og Sovjetunionen. I 2011–2012 hevdet han i tidsskriftet Humanist at jøder styrte store deler av USA, og ble anklaget for antisemittisme.

Galtung har hatt flere tillitsverv i internasjonale forskningsråd, og har vært konsulent for flere internasjonale organisasjoner. I 2000 gav han ut selvbiografien Johan uten land: På fredsveien gjennom verden, som ble tildelt Brageprisen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johan Galtung : bibliography 1951-90, 1990, isbn 82-7288-149-7, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg