Krigskassedeputasjonen

Krigskassedeputasjonen var under elleveårskrigen en spesiell norsk kommisjon som hadde ansvar for å forvalte de norske statsinntektene og overtok myndigheten til å beordre utbetalinger, som vanligvis var sentralisert til København. Kommisjonen var virksom i årene 1710-1712.

Slike særnorske myndigheter var uvanlige under eneveldet i Danmark-Norge, fordi regjeringen i Købehavn var redd for at de ville styrke norsk separatisme.

Alle kongelige inntekter (også kalt oppebørsler) som ble mottatt av embetsmenn i Norge ble før 1710 betalt inn til en av fire regionale stiftamtstuekasser. Fra disse ble midlene brukt til å dekke ulike offentlige utgifter, eller de ble overført til den dansk-norske sentralkassen i København. Utbetalinger kunne kun skje etter en utbetalingsordre, en såkalt assignasjon, utstedt av Rentekammeret i København.

Krigskassedeputasjonen ble opprettet etter ordre av kong Frederik 4 i 1710. Den overtok Rentekammerets myndighet til å assignere norske midler. Årsaken var den usikre postforbindelsen med Danmark over Nordsjøen under den første fasen av elleveårskrigen. Det var nødvendig å raskt kunne disponere større summer til militære formål under den pågående krigen mot Sverige.

Som medlemmer av deputasjonen satt stattholderen Woldemar Løvendal, fungerende kommanderende general Caspar Herman Hausmann, overkrigskommissær Frederik Mercker og tre medlemmer av Slottsloven (Hans Blixencrone, Wilhelm de Tonsberg og Hannibal Stockfleth).

Krigskassedeputasjonen ble nedlagt da Woldemar Løvendal gikk av som stattholder og kommanderende general i 1712, og regjeringen i København tok tilbake sterkere kontroll over styret av Norge.

Under Napoleonskrigene fantes det i årene 1807–1811 og 1813–1814 på nytt et midlertidig særnorsk organ, nå kalt Kassedireksjonen, med samme anvisningsmyndighet