Elleveårskrigen er betegnelsen som brukes i dansk og norsk historieskriving på krigen mellom Danmark-Norge og Sverige som varte fra 1709 til 1720. Denne konflikten var en del av den større konflikten den store nordiske krigen; den varte fra 1700 til 1721 og omfattet en rekke stater i Nord-Europa, som deltok i ulike faser av krigen.
Danmark-Norge deltok først i 1700, da staten, sammen med alliansepartnerne Sachsen-Polen og Russland, erklærte krig mot Sverige. Danmark-Norge ble imidlertid tvunget til å inngå freden i Traventhal med Sverige og å forlate alliansen etter at en svensk hær under Karl 12. invaderte Sjælland. For Danmark-Norges del kalles derfor denne delen av krigen gjerne for krigen i 1700. De neste ni årene var Danmark-Norge nøytralt.
Etter det svenske nederlaget ved Poltava i 1709 erklærte Frederik 4. av Danmark og Norge på ny krig med Sverige 28. oktober 1709. Krigen med ble innledet med en dansk invasjon av Skåne i 1709. Andre viktige felttog var det i Nord-Tyskland i årene 1710–1713 og de to svenske invasjonene av Norge i 1716 og 1718 (se Karl 12.s første og andre felttog). Det foregikk dessuten gjennom hele krigen strid om sjøherredømmet i Nordsjøen og i Østersjøen mellom den dansk-norske og den svenske marinen, begge støttet av private kapere.
I november 1719 ble det inngått våpenhvile mellom de dansk-norske og svenske styrkene. Og etter lengre forhandlinger ble det 3. juli inngått en fredsavtale (freden i Fredriksborg).
På dette tidspunktet hadde Sverige allerede sluttet egne fredsavtaler med Hannover og Preussen. Men Sverige fremdeles i krig med Russland. Først i 30. august 1721 ble freden Nystad sluttet mellom i disse to statene, noe som innebar slutten på den overgripende konflikten den store nordiske krig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.