Etter geologi og landformer kan Tyskland deles i fire deler av svært ulik størrelse: Alpene og Alpeforlandet i sør, de mellomtyske fjell- og sletteområdene (Mittelgebirge) og det nordtyske lavland i nord.

Alpene

Tyskland, Zugspitze

Karakteristisk fjellandskap i nærheten av Garmisch-Partenkirchen i De bayerske alper. Alpspitze (2628 moh.) til venstre og Tysklands høyeste fjell Zugspitze (2963 moh.) til høyre.

Av /NTB Scanpix ※.
Tyske Alper i Bayern
Av .

De nordlige kalkalpene strekker seg inn i Tyskland i en bredde av 20–40 kilometer i grenseområdet mot Østerrike. Allgäueralpene, Bayerske alper (med Tysklands høyeste fjell, Zugspitze, 2963 meter over havet) og Salzburgeralpene har en samlet lengde på cirka 250 kilometer målt fra Bodensee i vest til Salzburg i øst. Fjellkammer og daler følger fjellkjedens øst-vestlige strøkretning. På tvers av denne bryter hoveddalene ut nordover gjennom den bratte fjellranden og åpner seg mot høyslettene i Bayern og Baden-Württemberg.

Alpelandet

Den schwabisk-bayerske høyslette er den tyske delen av Alpeforlandet mellom Alpene og Donau og måler cirka 100 kilometer nord–sør, cirka 400 kilometer øst–vest. Høysletta fortsetter inn i Sveits i sørvest og Østerrike i øst.

Forlandets middelhøyde er 500 meter, med høydeforskjeller på et par hundre meter. Dets oppbygning og hovedform skyldes opphopning og senere erosjon av de elvene som under og etter fjellkjededannelsen i den senere del av tertiær har rent ut fra Alpene. Nærmest fjellranden er overflateformene preget av morene- og elveavleiringer fra de kvartære istidene og mellomistidene.

Endemorenene danner et storbakket landskap, gjerne ordnet i buer foran munningen av hoveddalene fra Alpene, som for eksempel Inndalen. I morenelandskapet finnes en rekke sjøer som Ammersee, Starnbergersee og Chiemsee. Avleiringene etter istidselvene strekker seg også utenfor moreneområdene i nord, de danner sletter og terrasser og er ofte gjennomskåret av dype daler.

I Donaudalen, som ligger i overgangen mellom Alpeforlandet og åspartiene Fränkische Jura og Schwäbische Jura fra Jordens mellomtid, finnes et svakt bølgende bakkeland med stor utbredelse av løss fra istiden.

De mellomtyske fjell- og sletteområdene

Hunsrück
Landskapet Hunsrück, Rheinland-Pfalz: Utsikt fra Koppenstein (555 m.o.h.) over landsbyen Gehweiler mot Hunsrück.
Rhön

Rhön - tysk Mittelgebirge i tre delstater: Bayern, Hessen og Thüringen. Her utsikt fra Dammelhof-området mot øvre del av Fulda-dalen; midt i bildet Rhöns høyeste topp, Wasserkuppe (950 m.o.h.).

Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Disse områdene, som strekker seg inn fra Belgia, Frankrike og Sveits i vest, fortsetter inn i Tsjekkia og går videre østover. De kalles Mittelgebirge og omfatter om lag halvparten av hele landet (Baden-Württemberg, Saarland, Rheinland-Pfalz, Hessen og størstedelen av Bayern, Thüringen og Nordrhein-Westfalen). Området er bygd opp av sedimenter fra Jordens mellomtid. Platåene har ulik høyde, da de er skjøvet fra hverandre langs hovedlinjer i jordskorpen. Landskapet veksler derfor mellom fjell og lavere partier, særlig i de sentrale og sørvestlige strøk.

Fjellområdene består hovedsakelig av røttene av de nedslitte hercynske fjellkjedene som ble foldet i karbon. Stedvis finnes yngre vulkanske forekomster fra tertiær. De hercyniske formasjonene ble hevet og senere avdekket i den geologiske uroperioden i tertiær. De hevede fjellblokkene rager relativt høyt; de er for det meste dekket av et skrint jordlag og er derfor i vesentlig grad skogkledd. Bare mindre områder, og da særlig i dalene, er oppdyrket. De hercynske formasjonene kan deles i tre grupper: 1) Schwarzwald-Odenwald, 2) fjellstrekningen Böhmerwald-Thüringerwald og Harz, 3) Rhinske skiferfjell.

Schwarzwald

Schwarzwald
I Schwarzwald i Sørvest-Tyskland dominerer granskogen.

Mot vest hever Schwarzwald seg, sterkt skogkledd (gran) over østsiden av Rhindalen, med Vogesene midt imot på fransk side. Schwarzwald (med Feldberg, 1493 meter over havet) er til dels sterkt oppskåret slik at dalsidene ofte reiser seg fra smale dalbunner til skarpe kammer. Ved Neckars nedre løp ligger Odenwald (Katzenbuckel, 626 meter over havet) med en kjerne av gammel berggrunn.

Böhmerwald-Thüringerwald og Harz

Pfälzer Wald
Mittelgebirge i Rheinland-Pfalz, ved Burrweiler: Pfälzer Wald er Tysklands lengste sammenhengende skogsområde og er godt tilrettelagt for fotturer.
Bayerischer Wald
Idyll i Bayerischer Wald, sørøst i Tyskland.

Mot øst, langs grensen mot Tsjekkia, ligger Böhmerwald, som på tysk side fortsetter i Bayerischer Wald, Oberpfälzer Wald, Fichtelgebirge og Thüringerwald med høyder opp til 1456 meter over havet (Arber). Disse nordvestgående fjellkjedene har en samlet utstrekning på cirka 400 kilometer. Fra Fichtelgebirge fortsetter massivet også cirka 150 kilometer i nordøstlig retning, inn mot det malmrike Erzgebirge, som danner fortsettelsen av den tysk-tsjekkiske grensen. Nord for Thüringerwald ligger det isolerte fjellmassivet Harz med Brocken («Blokksberg») 1142 meter over havet.

Rhinske skiferfjell

Den vestlige delen av Mittelgebirge består av et stort kompleks med samlenavnet Rhinske skiferfjell. Disse deles i to av den trange Rhindalen fra Bingen til Bonn. Her har Rhinen skåret seg stadig lenger ned etter hvert som landet har hevet seg. I vest finner vi Hunsrück (Erbeskopf, 818 meter over havet) og Eifel (Hohe Acht, 747 meter over havet) med den dype og buktede Moseldalen som skille.

Eifel er en fortsettelse av Ardennene i Belgia og Luxembourg. Her finnes en rund sjøtype, Maar, som er dannet av vulkanske eksplosjonshull i tertiær–kvartær. På østsiden av Rhinen ligger Taunus (Grosser Feldberg, 879 meter over havet) lengst i sør og Westerwald (Fuchskauten, 656 meter over havet) nord for elven Lahn. Lenger nord følger Rothargebirge (Langenberg, 843 meter over havet) og Sauerland (Ebbe, 663 meter over havet) som strekker seg inn i Ruhrområdet.

Sletteområdene

De lavere partiene i det mellomtyske fjell- og sletteområdet består av flattliggende og svakt hellende sedimentære bergarter som ble avsatt etter nedtæringen av hercynske fjellkjeder og som ble liggende relativt lavt under den tertiære oppbrytning. Landformene er bestemt av ulik hardhet i disse sedimentene. Sandstein og kalkstein utgjør gjerne høyereliggende områder, leirskifer lavere områder. Berggrunnen er de fleste steder dekket av mektige lag løss.

Der de minst motstandsdyktige leirskifere nå kommer i dagen, er det gjerne lavland med god dyrkingsjord. Sandstein- og kalksteinsområdene er gjerne delvis dyrket, men ofte skogkledd, som store platåer avgrenset av brattkanter, eller som mindre åsland, ofte oppskåret og av utseende ikke ulik de skogkledde Mittelgebirge. Det utpregede «trappetrinnslandskap» skyldes vesentlig at harde lag som ligger over bløte, gjerne ender i brattkanter.

Mellom Vogesene og Hunsrück ligger avleiringer fra øvre karbon, perm og trias, som danner en fortsettelse av Lothringske platå, med det høyeste punkt i Haardt (Kalmit, 673 meter over havet) nærmest Rhindalen. Rhinens dal mellom Basel og de Rhinske skiferfjell er en såkalt Graben, et innsynkningsområde langs forkastninger. Senkningen fant sted i tertiær, samtidig som den omtalte hevning av de hercynske blokker eller horster.

Schwäbische Alb

Nord for Donau ligger en tykk, vidt utbredt plate av jurakalk. I sørvest, nærmest Schwarzwald, danner denne Schwäbische Alb, et nesten ubrutt platå med brattkant mot nordvest og med enkelte restberg foran, rester fra den gang platået strakte seg videre og hadde sin brattkant lenger nord. Schwäbische Alb når opptil 1015 meter over havet (Lemberg). Gjennom platåets sørvestdel skjærer Donau seg fra Donaueschingen i en dyp, buktet, brattsidet dal.

Fränkische Alb

Taunus
Landskapet Taunus, i delstaten Hessen, vest for Frankfurt am Main. Großer Feldberg (881 m.o.h.) i bakgrunnen.
Brunkull
Brunkull-dagbrudd nær Cottbus (Brandenburg); foto fra 1984. Nå er området under rekultivering, og gress, trær og annen vegetasjon kommer tilbake.

Lengst nordøst danner kalklagene Fränkische Alb, som er noe mer oppskåret og med brattkanten vendt vestover. Fra foten av brattkanten strekker triasavleiringer seg nordover, med vekslende lag av skifer, kalkstein og sandstein. De danner et trappetrinnslandskap med sletter og brattkanter og i hardere berg, gjerne sandstein, også høydepartier som Spessart (Geiersberg, 585 meter over havet) og Rhön (Wasserkuppe, 773 meter over havet) nord for Main, og videre nordover Hessiske bergland mellom Thüringerwald og Rhinske skiferfjell, hvor spredte vulkanske former også gjør seg gjeldende, med den største, Vogelsberg (Taufstein, 773 meter over havet), som er oppbygd av basalt.

Lengst i nord ligger Weser bergland, hvor triasavleiringene er lagt i slake folder med retning nordvest–sørøst, Teutoburgerwald, og den nordligste, Wiehengebirge–Wesergebirge. Her bryter elven Weser igjennom i en trang passasje, Porta Westfalica, ut mot lavlandet i nord.

Tysklands relativt små forekomster av metaller finnes alle i de hercynske fjellblokkene. De mektige kullagene i Saar-, Ruhr- og Aachen-området er avsatt i sumpområder under nedtæringen av den hercyniske fjellkjeden i slutten av karbon. I sedimenter fra perm finnes betydelige salt- og kalium-karbonatforekomster (Harz, Hessen), likeledes fra tertiær (Rhindalen). De største brunkullforekomstene finner man i tertiære avsetninger i Hessen og i «Den sachsiske bukt» som særlig i Leipzig- og Cottbus-området har stor økonomisk betydning.

Det nordtyske lavland

Zietlitz
Landskap i Mecklenburg-Vorpommern - det nordtyske lavland.
Mecklenburg
Under istidene stod brefronten i Nord-Tyskland. Isen har etterlatt et sjørikt morenebakkelandskap, særlig karakteristisk for Mecklenburg. Siste istid har fått sitt navn etter Weichsel, det tyske navnet på elva Wisła.
Lüneburger Heide
Sør for isen ble det avsatt glasifluvialt materiale som stedvis gir næringsfattig jordsmonn, som på Lüneburger Heide.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Det nordtyske lavland utgjør en del av det enorme lavlandsområdet som strekker seg fra Nederland til Ural. I undergrunnen finnes yngre sedimentære bergarter som er bevart fordi de er senket i forhold til området i sør og i forhold til den skandinaviske halvøy i nord. I disse avsetningene finnes petroleumsforekomster (Nidersachsen). Nesten hele området har vært dekket av den nordeuropeiske innlandsisen. Foruten isens direkte avleiring av morenemateriale er det avsatt materiale av breelvene og av elvene fra sør, likesom avleiringer i stillestående vann og vindavleiringer er vidt utbredt.

Bunnmorenen utgjør vide, bølgende sletter. Disse kan være brutt av utpregede rygger i isens bevegelsesretning. Endemoreneområdene danner ryggformede høydedrag på tvers av isens bevegelsesretning eller i nordøst kupert bakkeland med mange sjøer (Sölle). Den såkalte Baltiske landrygg eller sjøplatået er oppbygd av store endemorenedannelser som er avleiret over en forhøyning i den underliggende berggrunn.

Sjøene er særlig tallrike i Mecklenburg. På sin vei under isen mot isfronten har breelvene erodert ut lange, smale, daler, såkalte tunneldaler. Der havet gikk inn i disse, dannet de kileformede fjorder, Förden, som er karakteristisk for Schleswig-Holsteins østkyst. Inne i landet, især i Mecklenburg, oppstod lange, smale rennesjøer. Iselvenes akkumulasjoner i tunneler under isen står som lange, gjerne buktede grus- og sandrygger i isbevegelsens retning (åser, eskere).

Dødisgroper og lignende fenomener er svært utbredt. Disse dalene fremstår nå som forsenkninger på tvers av elveløpene til de større elvene, ofte med bare ubetydelige elver i bunnen. Mens isen dekket det nordlige Tyskland, kunne elvene fra høylandet i sør ikke benytte sine tidligere løp mot nord. Ved sitt møte med isen ble de avbøyd og rant sammen med smeltevann fra isen, foran iskanten mot vest. De eroderte ut store, brede dalsystemer (Urstromtäler), sammenhengende fra Warszawaområdet til Nordsjøen.

Under isens tilbakesmelting ble det for hvert iskantleie dannet et nytt ledd i systemet. I disse langsomtrennende floder, i stillestående vann og på tørt land avleiret elvene fra isen sitt medbrakte materiale i deltaer, leiraktige innsjøsedimenter og sandurdannelser, som for eksempel Lüneburger Heide. Også elvene fra sør bidrog med sine sedimenter. Vinden har dels formet dyneområder, dels har den blåst finkornet materiale gjennom luften som er avsatt i tykke lag som løss sør for en linje Hannover–Braunschweig.

Den nordvestlige delen av Tyskland er et lavt land som ender ut mot havet i store marskområder. Foran disse ligger et grunt hav som delvis er tørt ved ebbe (Watt), og utenfor dette igjen de Øst- og Nord-frisiske øyer. Disse er rester etter en kystdynerekke som ved en stadig landsenkning til slutt ble helt gjennombrutt og oppdelt i middelalderen, da Dollart- og Jadebuktene ble dannet. Elvemunningene har form av trakter (estuarier), som av tidevannet holdes fri for oppfylling. Den tyske østersjøkysten består av moreneland med de nevnte kileformede fjorder. Mellom Lübecker Bucht og Rügen er kysten fliket med vide bukter, Bodden, som følge av at Østersjøen har gått inn i morenebakkelandet. På Rügen er det høye krittskrenter som er dannet ved sjøens arbeid. Videre østover er kystlandet flatere, med sanddyner langs stranden.

Størstedelen av det vestlige Tyskland har avløp til Rhinen og dens tilløp, viktigst er Neckar, Main, Ruhr fra øst og Mosel fra vest. Hovedvannåren i de midtre og østlige deler av landet er Elben med sideelvene Saale og Mulde fra vest. Fra øst er Spree viktigste tilløp, den renner gjennom Berlin og går over i Havel som munner ut i Elben. Den søndre delen av Bayern har avløp til Donau med viktigste tilløp Isar, som renner gjennom München, og Inn på grensen til Østerrike. Mens Rhinen har munning i Nederland og Donau i Romania, har Elben og de to andre store vassdragene i den nordlige delen av landet munning i Tyskland. I vest renner Ems nær den nederlandske grensen og munner ut ved Emden. Lenger inne i landet løper Werra og Fulda sammen og danner Weser, som renner gjennom Bremen. Elben, har sine kilder i Tsjekkia, passerer Hamburg før den går ut i Nordsjøen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg