Mecklenburg, landskap i det nordøstlige Tyskland, mellom Holstein i vest og Pommern i øst; utgjør den vestlige delen av den nåværende tyske delstaten Mecklenburg-Vorpommern. Ca. 16 000 km2. Morenelandskap med hundrevis av sjøer.

I Mecklenburg bodde opprinnelig gotiske stammer; på 500-tallet trengte slaverne inn. Hovedbyen var Mecklenburg (slavisk Wili-Grad, 'Den store borg'), i dag en liten landsby ved Wismar. Etter at det var gjort flere forgjeves forsøk på å kue og kristne landet, gav keiser Lothar det 1125 til danskekongen Knud Lavard som saksisk len. Men etter hans død 1132 fikk innfødte fyrster makten, og først ca. 1160 lyktes det Henrik Løve å undertvinge slaverne.

Danmark, som delvis hadde ført sine venderkriger med slaver fra Mecklenburg, erobret under Knud Valdemarssøn og Valdemar Sejr en del av landet, men måtte oppgi det etter 1227. Den fyrsteslekt som nedstammer fra Pribislav (død 1178), delte 1229 landet mellom fire linjer, som alle etter hvert døde ut unntatt linjen Mecklenburg. I 1436 var linjen Mecklenburg eneherskende, men delingene fortsatte siden; se Mecklenburg, tysk fyrstehus. Stenderkampene på 1600- og 1700-tallet endte med at stendene seiret, og den forening mellom prelater, riddere og stender som stammet fra 1500-tallet, var gjeldende grunnlov helt til revolusjonen i 1918.

En frihetsbevegelse 1848 ble hurtig slått ned. I 1918 ble det innført en republikansk forfatning, og 1934 ble de to statene Mecklenburg-Schwerin og Mecklenburg-Strelitz forent til én riksdel styrt av en riksstattholder. For historien etter 1945, se Mecklenburg-Vorpommern.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.