Det finske medielandskapet er mangfoldig i forholdet til markedets begrensete størrelse og inkluderer blant annet en viktig allmennkringkaster, Yle (Yleisradio), nasjonale private kringkastere, og et stort antall nasjonale, regionale og lokale aviser.

Selv om antallet finske aviser og tidsskrifter er høyt, er markedet konsentrert, og det er bare noen få større selskaper som eier store deler av markedet. I tillegg dominerer én aviskonsern (Mediatalo Keskisuomalainen) det regionale og lokale avismarkedet.

Medieinnhold tilbys ikke bare på finsk, men også på svensk og samisk (enaresamisk, skoltesamisk og nordsamisk). Finland pleier å skåre svært høyt på internasjonale rankinger med tanke på pressefrihet og demokrati.

Mediemangfold, pressefrihet og tillit til mediene

Det finske mediemangfoldet trues på et middels nivå. Truslene mot medienes grunnleggende beskyttelse er forholdsvis små, men trusselnivået er noe høyere med tanke på medienes politiske uavhengighet og sosiale inkludering. Under sistnevnte er særlig den mangelfulle medietilgangen for lokalsamfunn problematisk, der staten ikke støtter lokale medier og befolkningen ofte ikke har noe lokalt medium. De største truslene mot mediemangfoldet ligger allikevel innen markedsmangfoldet der den svært høye eierkonsentrasjonen er problematisk.

Reportere uten grensers pressefrihetsindeks ligger Finland med 88 poeng av 100 mulige på en femte plass blant 180 land i verden (2023).

Tilliten til mediene er svært høy i Finland. Finnene stoler mest på allmennkringkastingen, etterfølgt av aviser og deres nettsteder og private TV- og radiokanaler. Tilliten til allmennkringkasteren er den høyeste i hele EU, og også tilliten til aviser og deres nettsteder er blant de høyeste i EU. Derimot er tilliten til private TV- og radiokanaler under gjennomsnittlig.

Blant enkelte nyhetsmedier stoler finnene mest på allmennkringkasteren Yles nyheter, etterfulgt av private MTVs nyheter, avisen Helsingin Sanomat, lokalavisene og finansavisen Kauppalehti. Åtte av ti stoler på disse.

Medieteknologi

98 prosent av finnene har internettilgang, en av de høyeste verdiene i EU (2023). Det finnes noen små forskjeller mellom storbyene og bygdene. Nesten all finner bruker smarttelefonen til internettilgang, men åtte av ti har også nettbrett eller bærbar PC, og hver tredje finne har stasjonær datamaskin.

Fire av ti husholdninger bruker kun mobilt bredbånd; dette er den høyeste verdien i hele EU.

Mediebransjen og -økonomi

Aktører

Allmennkrinkasteren Yle er et aksjeselskap der staten eier så å si alle aksjer.

Avismarkedet er preget av fusjoner og konsolidering. På et nasjonalt nivå eksisterer kun et fåtall aviser; på et regionalt nivå har de regionale avisene ofte monopol og eier eventuelle lokalaviser og gratisaviser. Sanoma Media (Helsingfors), Finlands ledende kommersielle medieselskap og Nordens tredje største avisselskap, og Keskisuomalainen Oyj (Jyväskylä) er de største selskapene som begge eies av en rekke investorer. Totalt eier de fem største avisforlagene mer enn halvparten av alle aviser som hører til bransjeorganisasjonen NMF. Blant tidsskriftforlagene kan Otava Media og A-lehdet nevnes.

De tre største selskapene i TV-markedet er Yle, Sanoma Media og MTV Oy, et datterselskap av svenske Telia.

Radiomarkedet er veldig sterkt konsentrert med kun tre større aktører: Yle, Sanoma Media og tyske Bauer Media, et av de største radioselskapene i Europa.

Det finske nyhetsbyrået STT ble grunnlagt i 1887. Det eies av 30 aksjonærer fra den finske medieverden, hvorav Sanoma Media er den klart største.

Finansiering

Yle finansieres siden 2013 av en allmennkringkastingsskatt. Skatten går til et eget fond for å unngå statlig innblanding. Yle har ikke lov til å sende reklame.

Pressestøtte gis til svenskspråklige nyhetsmedier og nyhetsmedier på de nasjonale minoritetsspråkene. Avisselskapene betaler redusert merverdiavgift, noe som har bidratt til eierkonsentrasjon i nyhetsmarkedet.

Med tanke på reklameinntekter er inntektene i det digitale markedet størst, etterfulgt av TV-sektoren, pressereklame, uadressert postreklame, radioreklame og utendørsreklame.

Mediebruk og medietilbud

Nyhetskilder

TV er den mest vanlige nyhetskilden, etterfulgt av nettsider, sosiale medier og radio. Tre av ti finner leser papiraviser, to av ti bruker videoplattformer, og enda færre bruker direktemeldingstjenester. Bortsett fra TV-mediet er bruken av mediene over gjennomsnittlig i en EU-kontekst.

Finnene interesserer seg mest for lokale nyheter, etterfulgt av europeiske/internasjonale nyheter, forbrytelser/ulykker og nasjonal politikk. Interessen for disse er også overgjennomsnittlig i en europeisk kontekst, og antallet finner som leser/ser europeiske/internasjonale nyheter er størst i hele EU.

Sosiale medier

Med tanke på sosiale medier og direktemeldingstjenester er WhatsApp mest brukt, etterfulgt av Facebook, YouTube og Instagram. Med noe avstand følger Facebook Messenger, TikTok, Snapchat, Twitter / X, LinkedIn og Telegram.

Presse, nettsteder og bøker

Blant dagsavisene er Helsingin Sanomat (Helsingfors, Sanoma Media) den desidert ledende. Tabloidavisene Ilta-Sanomat (Helsingfors, Sanoma Media) og Iltalehti (Helsingfors, Alma Media) har de høyeste lesetallene. Andre store aviser er for øvrig Aamulehti (Tampere, Sanoma Media), Keskisuomalainen (Jyväskylä, Keskisuomalainen Oyj) og Turun Sanomat (Turku, TS-Yhtymä gruppen).

Elleve aviser utkommer på svensk; viktigst blant disse er Hufvudstadsbladet (Helsingfors, Bonnier).

Av ukeblader og tidsskrifter kan nevnes sladderbladet Seiska (Aller Media), kvinnebladene Me Naiset (Sanoma Media) og Anna (Otava Media), finanstidsskriftet Talouselämä (Alma Media), bil- og teknikkbladet TM (Tekniikan Maailma, Otava Media), ukebladene Apu (A-lehdet Oy) og Seura (Otava Media), nyhetsmagasinet Suomen Kuvalehti (Otava Media), litteraturtidsskriftet Parnasso (Otava Media) ogdet politiske tidsskriftet Kanava (Otava Media). Mindre enn én prosent av alle tidsskrifter og ukeblader er svenskspråklige eller tospråklige (svensk/finsk) (2022).

De viktigste nyhetsnettstedene er sidene til de to tabloidavisene Ilta-Sanomat og Iltalehti, Yles og MTVs nyhetssider, samt sidene til Helsingin Sanomat og regionale og lokale aviser. Mange finner besøker også nettsteder til internasjonale nyhetsmedier som britiske BBC.

Det publiseres mer enn 4000 bøker hvert år, og det selges bøker for i underkant av 300 millioner euro i landet hvert år. Salget totalt er økende, men salget av papirbøker er tilbakegående. Mest populære er lærebøker, etterfulgt av sakprosa og skjønnlitteratur. Det selges stadig flere digitale bøker; digitalt undervisningsmaterial er blant disse størst, etterfulgt av lydbøker, digitale biblioteker og e-bøker.

Det finnes i overkant av 1000 biblioteker i Finland, deriblant mer enn 100 bokbusser. Folkebibliotekene er gratis.

TV, radio og strømmetjenester

Yle sender programmer i tre TV-kanaler og seks nasjonale radiokanaler; allmennkringkasteren tilbyr innhold på 13 språk. På Åland finnes en allmennkringkaster, Ålands Radio och TV, som produserer en egen radiokanal og distribuerer de fleste kanalene fra Yle og svenske SVT.

Den største TV-kanalen er Yle TV1, etterfulgt av MTV3 (Telia), Yle TV2, Nelonen (Sanoma) og Yle Teema & Fem. Yle har den største markedsandelen, etterfulgt av MTV, Nelonen, Warner Brothers Discovery og Disney. Finnene strømmer mest YouTube, Yle Areena, Netflix, mtv.fi og Ruutu.fi / Ruutu+ (Sanoma).

To av tre finner bruker musikkstrømmetjenester. De mest populære tjenestene er Spotify og YouTube.

Fire av Yles radiokanaler er finskspråklige, to av kanalene er svenskspråklige. Yle Mondo tilbyr fremmedspråklig innhold fra andre lands allmennkringkastere i hovedstadsregionen. Yle Sámi Radio sender program på samisk i den nordre delen av landet, delvis også samiskspråklig innhold fra NRK og SVT. I tillegg til Yles kanaler er det mulig å lytte til cirka 50 kommersielle radiokanaler.

Den største kanalene er Yle Radio Suomi, etterfulgt av Yle Radio 1 og Radio Nova (Bauer Media), Radio Rock (Sanoma Media) og Radio SuomiPOP (Sanoma Media). Totalt har Yle størst markedsandel, etterfulgt av Bauer Media og Sanoma Media. Tre av ti finner lytter til podkaster.

DAB-radio ble lagt ned i 2005, og det finnes ingen planer om å legge ned FM-nettet.

Historikk

Pressens historie: 1700- og 1800-tallet

Inntil 1771 var svensk presse enerådende i Finland. Da grunnla akademiske kretser i Åbo (Turku) den første avis på finsk jord, kjent som Åbo Tidningar. Den utkom til 1861. Den strenge sensuren både under det svenske (til 1721/1808) og det russiske styret (til 1917), sammen med et lisenssystem for avisutgivere fra 1785, hemmet pressens utvikling sterkt gjennom hele 1800-tallet. Likevel oppstod flere mindre aviser av betydning.

I 1820 ble det offisielle regjeringsorganet Finlands Allmänna Tidning startet i Helsingfors, og denne ble i 1832 Finlands første dagsavis. I 1857 fikk den en pendant på finsk, Suomen Julkisia Sanomia, og i 1917 ble de slått sammen til et tospråklig offisielt kunngjøringsblad. I årene 1820–1831 kom den første banebrytende avis på finsk, Turun Wiikko-Sanomat. Av andre viktige blad i denne perioden kan nevnes Åbo Underrättelser (1824), landets eldste eksisterende avis, Helsingfors Tidningar (1829–1866), som i perioden 1840–1861 ble redigert av Zacharias Topelius, Helsingfors Morgonblad (1832–1855), som fra stiftelsen til 1837 hadde Johan Ludvig Runeberg som redaktør, Saima (1844–1846), som var J. V. Snellmans svenskspråklige kamporgan for finskheten, og dens arvtager Suometar (1847–1866), grunnlagt av kretsen omkring Snellman (fennomaner).

I 1860-årene skjedde et gjennombrudd i finsk presse, delvis på grunn av den offisielle likestillingen mellom finsk og svensk i 1863, og opphevelsen av forhåndssensuren i 1865. På denne bakgrunn fremstod Finlands første avis i moderne forstand, den liberale Helsingfors Dagblad (1861–1889). Språkpolitiske partidannelser satte sitt preg på den videre utviklingen. I 1869 fikk finskhetsbevegelsen et hovedorgan i Uusi Suometar, som var nær knyttet til kretsen omkring Yrjö Koskinen. Dens svenskspråklige motstykke var Nya Pressen, startet i 1882, men dette bladets rolle som den svensktalende minoritets hovedorgan ble snart overtatt av Hufvudstadsbladet, grunnlagt i 1864. I 1889 begynte den liberale, ungfinske avisen Päivälehti å utkomme. Den var for frittalende for de russiske myndigheter og ble stanset i 1904, men trådte frem igjen etter noen måneder under navnet Helsingin Sanomat, som i de følgende årene inntok en sentral plass i kampen for Finlands selvstendighet.

Pressens historie: 1900- og 2000-tallet

Omkring århundreskiftet begynte partiavisene for alvor å se dagens lys. I 1895 fikk arbeiderbevegelsen sitt første organ Työmies, og i 1906 fulgte Centerpartiet etter med Ilkka, utgitt i Vaasa. Den fullstendige pressefriheten som fulgte med Finlands frigjøring i 1917/1918, understreket finsk presses karakter av partipresse. Under det nye navnet Uusi Suomi ble Uusi Suometar i 1919 hovedorgan for det konservative samlingspartiet. Työmies ble i 1918 erstattet av Suomen Sosialidemokraatti, fremdeles det sosialdemokratiske partiets ledende avis (fra 2001 under navnet Uutispäivä Demari). Hufvudstadsbladet trådte i 1920-årene frem som hovedorgan for den konservative fløyen av den svenskspråklige minoritetsgruppen, og Helsingin Sanomat fortsatte sin liberale tradisjon, først som talerør for Liberala Folkpartiet, fra 1941 som partipolitisk uavhengig.

Etter andre verdenskrig oppstod nye partiaviser. Maakansa, fra 1965 Suomenmaa, grunnlagt i 1908, overtok fra 1945 Ilkkas rolle som Centerpartiets hovedorgan. Det kommunistiske partiet fikk etter legaliseringen i 1944 sin egen avis, Työkansan Sanomat, mens folkedemokratene (Demokratiska Förbundet för Finlands Folk) samtidig begynte å utgi Vapaa Sana. Disse to avisene ble i 1957 slått sammen til Kansan Uutiset.

Fra 1950 har avistallet også i Finland gått stadig nedover. I 1991 måtte også Uusi Suomi gå inn. Finland fikk sin første gratis dagsavis, Uutislehti 100 (eid av elektronikkselskapet Sanoma), i 1997 og ble fulgt av Metro to år senere. Disse to avisene ble slått sammen til én avis under navnet Metro i 2008. I 2016 skiftet den navn til HS Metro. Fra 2019 ble den kun utgitt to ganger i uken, året etterpå ble den helt innstilt etter utbrudded av koronapandemien.

Siden finanskrisen i 2008/2009 har også tidsskriftmarkedet opplevd en stor tilbakegang i salgstall, og mange blader måtte legges ned. I 2006 ble det for eksempel utgitt 57 ukentlige tidsskrifter, i 2022 hadde tallet blitt redusert til 27. Det totale antallet tidsskrifter falt i samme tidsrom fra i underkant av 5000 til litt over 2000.

Radio og fjernsyn

Regulære radiosendinger ble startet i 1926 av et privat aksjeselskap, Suomen Yleisradio/Finlands Rundradio (nå Yle), som ble overtatt av staten i 1934. Regelmessige TV-sendinger startet i 1957 av Yle og et privat selskap, Mainos-TV/Reklam-TV (nå MTV). En annen kanal som sender via bakkenett ble startet i 1964, en tredje (TV 3) i 1986 og en fjerde (Fyran) i 1997. Kommersiell radiovirksomhet startet i Finland i 1985, da statsrådet ga ut de første kommersielle lokale radiolisensene. Den første nasjonale kommersielle kanalen var Radio Nova i 1997.

I 2013 ble lisensgebyret erstattet med allmennkringkastingsskatten.

Siden Finland praktisk talt ikke har noe permanent system for direkte mediestøtte, måtte den finske regjeringen redde to viktige nyhetsorganisasjoner, MTV3s nyheter (2015–2018) og nyhetsbyrået (2018), med skreddersydd kontantstøtte fra konkurs. Også under koronapandemien ble det nødvendig med midlertidige subsidier.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Medielandskapet

Statistikk

Mediemangfold og pressefrihet

Diverse

Litteratur

  • Ala-Fossi, Marko med flere (2021): Finland: Sustaining professional norms with fewer journalists and declining resources. I: The Media for Democracy Monitor 2021: How Leading News Media Survive Digital Transformation (Vol. 1). Utgitt av Trappel, Josef og Tomaz, Talesz. Göteborg: Nordicom, Göteborgs universitet. Side 153 til 196. Les artikkelen her
  • Salosaari, Pekka (2022): The Audio Legacy of Finnish Radio: An Exploration of Key Factors in the Preservation of Radio Sound Collections. I: Journal for Media History, Vol. 25, No. 2. Side 1 til 27. Les artikkelen her
  • Uimonen, Heikki (2017): Beyond the playlist: commercial radio as music culture. I: Popular Music, Vol. 36, No. 2. Side 178 til 195. Les artikkelen hos JSTOR

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg