Einojuhani Rautavaara (1928–2016)

Einojuhani Rautavaara av Wikimedia Commons. CC BY SA 3.0

Einojuhani Rautavaara er en finsk komponist, og en av de mest sentrale komponister i generasjonen etter Jean Sibelius. Han er populær og mye spilt både i hjemlandet og ellers i Europa, USA og Japan.

Rautavaara har utdannelse fra Universitetet i Helsingfors og Sibeliusakademiet (1948–1952). Han studerte også i USA med lærere som Aaron Copland og Vincent Persichetti, dessuten hadde han studieopphold i Sveits og Tyskland.

Rautavaara viser stor bredde i sin produksjon, fra korte stykker for soloinstrumenter og små ensembler til monumentale verker i form av symfonier og operaer. Som komponist kan han være vanskelig å sette i bås. De første komposisjonene ble skrevet i en post-Sibelius-tradisjon og i en tilnærmet neoklassisk stil. Fra å være tolvtonekomponist og serialist i en periode på 1950- og 60-tallet endret han fra 1970-tallet og framover sitt musikalske uttrykk i en mer tonal retning. Han framstår i mange av sine senere verker som postmodernist eller nyromantiker. Serialisten Rautavaara vises i verker som operaen Kaivos (Minen) fra 1958 og Symfoni nr. 4 ‘Arabescata’ (1962), mens nyromantikeren eksponeres blant annet i Symfoni nr. 7 ‘Angel of Light’ (1994) og Manhattan Trilogy (2004).

Rautavaara har hentet inspirasjon fra mange hold, som litteratur, natur, historie, folketradisjoner og religiøs mystikk. Han skrev en rekke solosanger, blant annet syklusene Fünf Sonette an Orpheus (1958–59) med tekster av Rainer Maria Rilke, og I min älsklings trädgård (1983–87) med tekster av Edit Södergran. Orkesterverket Cantus Arcticus (1972) har hentet inspirasjon fra finsk natur, mens religiøs mystikk og det finske nasjonaleposet Kalevala har inspirert verker som Marjatta matala neiti («Marjatta vesle jomfru», 1977), Runo 42 (1982) og operaen Thomas (1985). Finsk folkemusikk har vært inspirasjonskilde for orkesterverk som Pelimannit (Felespillere) fra 1952 og Ostrobothnian Polska fra 1980, mens religiøs inspirasjon har resultert i klaverstykker som Icons (1955), Pianosonate IChristus und die Fischer’ (1969) og korverket Vigila (1971). Blant hans solokonserter kan nevnes Cellokonsert nr. 2 (2010) skrevet for den norske cellisten Truls Mørk.

I senere år hadde Rautavaara stor suksess som operakomponist, og bortsett fra en opera skrev han selv libretti til alle sine operaer. Flere av disse handler om historiske personer, blant annet Vincent (1989) om maleren Vincent van Gogh, og Aleksis Kivi (1996) om den finske forfatteren ved samme navn. Den siste operaen Rasputin (2003) om mystikeren og healeren Grigorij Rasputin ble Rautavaaras kanskje største suksess.

  • Bakke, Reidar (2009). Naturen i Rautavaaras musikk. Studia Musicologica Norvegica, vol. 35.
  • Bakke, Reidar (2011). Rautavaaras "Rasputin" – et spenningsfylt drama. Studia Musicologica Norvegica, vol. 37.
  • Stępień, Wojciech (2011). The Sound of Finnish Angels. Musical Signification in Five Instrumental Compositions by Einojuhani Rautavaara.
  • Tiikkaja, Samuli (2014). Tulisaarna: Einojuhani Rautavaaran elämä ja teokset.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.