Sjaman, (over russ., fra tungusisk saman), i etnografi og religionsvitenskap brukt som betegnelse på en type religiøs leder som særlig forekommer i «primitive» kulturer og som tar i bruk ekstase for å helbrede sykdom, spå om fremtiden og innvirke på guder og ånder til beste for samfunnet.

Opprinnelig ble ordet sjaman brukt om slike personer blant nord- og sentralasiatiske folkeslag, der de hadde en dominerende stilling i det tradisjonelle religiøse og sosiale liv. Betegnelsen har også en videre anvendelse, slik at den dekker en rekke fenomener av lignende art blant andre folkeslag.

I diskusjonen omkring sjamanisme er det likevel gjerne blitt lagt særlig vekt på en eller flere av de karakteristiske sider ved den typiske sibirske sjamanisme: en innvielsesperiode da den kommende sjaman mottar sitt kall fra åndene, tilstander av transe eller ekstase der sjamanens sjel forlater legemet og gir seg ut på reise, f.eks. for å hente den sykes sjel tilbake fra dødsriket, bruk av bestemte teknikker, spesielt tromming, for å falle i transe, og en spesiell sjamandrakt dekket med mytologiske og kosmologiske symboler. Forskningen legger nå større vekt enn før på sjamanens kreative rolle som tradisjonsbærer, leder og helbreder.

Den samiske sjaman ligner den sibirske, og blir kalt noaide.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.