Finlands litteratur

Den skrevne litteraturens historie i Finland begynner med reformasjonen på 1500-tallet. Folkediktningen, som hadde levd som muntlig tradisjon, hadde da allerede en lang historie bak seg.

Diktning på såkalt kalevalameter skriver seg fra over 2000 år tilbake. Et sentralt tema i de episke diktene er heltesagn, samt fortellinger om verdens skapelse og ildens tilblivelse. Innsamlingen og nedtegnelsen av folkediktning har vært grundig i Finland. Arbeidet kulminerte i 1849 med ferdigstillelsen av eposet Kalevala (norsk oversettelse i 1967), som var satt sammen av Elias Lönnrot (1802–1884). Kalevala er Finlands nasjonalepos, og dets innflytelse på den senere kulturen er omfattende. Eposet er oversatt til 59 språk. Folkediktningens innflytelse på den nasjonale identiteten, litteraturen og kulturen generelt har vært meget stor. Det finske arkivet for folkediktning er det største i sitt slag på verdensbasis.

Finsk litteratur er alltid blitt utgitt på to språk: finsk og svensk. Utviklingen av litteraturen er nært knyttet til de tre hovedperiodene i Finlands historie: Svensketiden frem til 1809, tiden under russisk herredømme eller autonomi-tiden 1809–1917 og selvstendighetstiden fra 1917.

Den første boken trykt for Finland er messeboken Missale Aboense (1488) på latin. Denne regnes som oppstarten til Finlands litteraturutgivelse. Det var Michael Agricola (ca. 1510–1557), prest og senere biskop i Åbo, som utgav de første finskspråklige bøkene. ABC-kiria (ABC-bok) utkom ca. 1537–1543, en finsk oversettelse av Det Nye Testamente i 1548. Agricola utviklet selv en ortografi for det finske språket og skapte hundrevis av nye ord. Hele Bibelen utkom på finsk i 1642.

I 1809 tapte Sverige Finland til Russland. Også kulturlivet i Finland endret seg brått. Forholdet til Sverige ble svakere, og de finske kulturarbeiderne satte seg som hovedmål å skape en finsk kultur. I 1820- og 1830-årene oppstod det foreninger og aviser som fremmet finskhets-saken. Å skape en egen nasjonal kultur var bl.a. A. I. Arwidssons (1791–1858) og C. A. Gottlunds (1796–1875) livsverk. Finska Litteratursällskapet (Suomen Kirjallisuuden Seura) ble stiftet i 1831. I dag er dette en av landets største kulturinstitusjoner.

Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) begynte sin romantiske folkeskildring med de episke diktverkene Elgskyttarna (1832) og Julqvällen (1841). Runebergs hovedverk, det episke diktverket om finskekrigen og dens persongalleri, Fänrik Ståls sägner (1848–1860), gav ham posisjon som nasjonalskald.

Det at Kalevala kom ut i 1849 økte finnenes nasjonale selvfølelse og gav tro på språkets muligheter. Johan Vilhelm Snellman (1806–1881) skapte en nasjonalfilosofi, og betonet den verdi folkespråket og tradisjonen hadde. I 1863 ble finsk offisielt språk på linje med svensk. Zacharias Topelius (1818–1898) skrev populære eventyr og historiske romaner.

En sensurforskrift forbød frem til 1860 utgivelse av annen litteratur på finsk enn litteratur av religiøs eller økonomisk karakter. Aleksis Kivi (1834–1872) utgav den første finskspråklige romanen i 1870. Sju brødre (originaltittel: Seitsemän veljestä. Norske oversettelser i 1939, 1960 og 1997) er fremdeles en av Finlands største klassikere. Romanen forteller på en fargerik og humoristisk måte om sju brødre som flyttet som nybyggere ut i ødemarken; om deres livsfilosofi, hvordan de klarte seg og deres tilbakekomst til samfunnet. Kivi skrev også skuespill og dikt. Kivi ble anerkjent først etter sin tidlige, tragiske død.

Industrialisering, urbanisering og nye samfunnsideer, som arbeiderbevegelsen, krav om likestilling og kvinnesaken, stilte nye krav til litteraturen. Minna Canth (1844–1897) skrev noveller og skuespill om kvinnens svake stilling og forskjellen mellom de fattige og de rike. For eksempel inneholder skuespillene Työmiehen vaimo (1885, Arbeiderens kone) og Kovan onnen lapsia (1888, Den hårde skjebnens barn) skarp kritikk av pengemakt og kvinneundertrykking. Juhani Aho (1861–1921) skildrer menneskene på landsbygda med varme og humor, men kritiserer makthaverne. Aho skildrer også den dannede klassen og livet til borgerskapets kvinner i sine romaner Papin tytär (1885, Prestedatteren) og Papin rouva (1893, Prestefruen). Teuvo Pakkalas (1862–1925) miljø er fattigfolk i en liten by i nord. I romanene Vaaralla (1891, På Åstoppen) og Elsa (1894, Elsa) er temaet spesielt det tunge livet barn og kvinner hadde. Arvid Järnefelt (1861–1932) konsentrerer seg om å skildre tidens ideer og åndelige konflikter. I romanen Isänmaa (1893, Fedrelandet) leter en ung student fra landet etter sin plass i livet.

Mot slutten av 1890-årene begynner romantikken igjen å få fotfeste i litteraturen, særlig den såkalte karelianismen, en idealistisk interesse rettet mot Karelen. Eino Leinos (1878–1926) uttrykksfulle, melodiske og rytmiske diktning tar opp sterke klassiske temaer: kjærlighet, smerte over tap, død, glede og trøst man finner i naturen. Leino bruker også folkediktningens temaer og kalevalameter. Han er Finlands mest leste og elskede dikter gjennom tidene og skrev også romaner, kåserier og litteraturkritikk.

Ilmari Kiantos (1874–1970) romaner Punainen viiva (1909, Den røde streken) og Ryysyrannan Jooseppi (1924, Jooseppi fra Ryysyranta) er innen finsk folkeskildring store klassikere, som skildrer livet blant fattigfolk på landet. I disse bøkene forenes realisme og humor, som også iJoel Lehtonens (1881–1934) Putkinotko (1919–1920, I Putkinotko). Maiju Lassilas (egentlig Algoth Untola, 1868–1918) prosa er preget av folkelit situasjonskomikk. Johannes Linnankoskis (1869–1913) Sangen om den ildrøde blomsten, utgitt 1905 (Originaltittel: Laulu tulipunaisesta kukasta, norsk oversettelse 1938), var den første finske bestselgeren. Romanen forteller om en ung manns kjærlighetseventyr og den idealistiske kjærlighetens seier. Volter Kilpi (1874–1939) skrev detaljerte skildringer fra skjærgården. Hans hovedverk er Alastalon salissa (1933, I Alastalos storstue). Maria Jotuni (1880–1943) er en særpreget impresjonist, en mesternovellist, som med sin knappe stil skildrer kvinnenes livsvilkår. Jotuni er også en populær skuespillforfatter. Aino Kallas (1878–1956) flyttet som ung til Estland, og skrev mytiske og realistiske noveller og romaner om estisk folkeliv. Frans Eemil Sillanpääs (1888–1964) prosa beskriver enheten mellom mennesket og naturen, biologiens betydning for livet. Han skildrer i sine romaner og noveller mennesket som underlagt naturens lover, men betoner også samfunnets betydning for individet. Sillanpää fikk Nobelprisen i litteratur i 1939.

Behovet for en fornyelse av uttrykksformen førte fra 1920-årene av til en brytning i både den finskspråklige og den svenskspråklige lyrikken. Fri rytme og fritt versemål, rikelig bruk av metaforer og talespråkets inntog i diktningen begynte med den svenskspråklige Edith Södergrans (1892–1923) produksjon. Elmer Diktonius (1896–1961), Rabbe Enckell (1903–1974) og Hagar Olsson (1893–1978) er grupperingens mest kjente navn.

Fra finskspråklig hold ytret forfattergruppen Fakkelbærerne seg med sitt slagord «Vinduene åpne mot Europa» for et urbant, internasjonalt og fritt livssyn. Noen av de mest kjente dikterne var Uuno Kailas (1901–1933), Katri Vala (1901–1944), Elina Vaara (1903–1980) og Lauri Viljanen (1900–1984). Andre betydningsfulle diktere fra denne tiden er Aaro Hellaakoski (1896–1952), P. Mustapää eller Martti Haavio (1899–1973) og Kaarlo Sarkia (1902–1945). Fakkelbærernes mest kjente prosaist er den allsidige Mika Waltari (1908–1979), som skrev populære romaner og noveller. Waltaris filosofiske roman Sinuhe, egyptiläinen (1945; på norsk Egypteren Sinuhe, 1948), hvis handling er lagt til antikkens verden, ble oversatt til 30 språk og oppnådde verdensberømmelse.

Sentrale temaer hos Pentti Haanpää (1905–1955) og Toivo Pekkanen (1902–1957) er et rettferdig samfunn. Haanpää er ironiker og en slagferdig språkets mester, Pekkanen en klassiker innen arbeiderlitteraturen. Iris Uurto (1905–1994) og Helvi Hämäläinen (1907–1998) bruker et psykologisk fortellergrep i sine menneskeskildringer. Skuespillforfatteren Hella Wuolijokis (1886–1954) Niskavuori-serie (1936–1953) oppnådde stor popularitet, noe som har fortsatt i teatre og på kinoer helt frem til i dag.

Eila Pennanens (1916–1994) lange forfatterkarriere er konsentrert om skildringen av kvinnenes hverdagsliv og den nære historie. Lauri Viita (1916–1965) er en språkvirtuos, som fornyer slektsromantradisjonen med sin roman Moreeni (1950, Morenen). Marja-Liisa Vartio (1924–1966) utvikler den prosaistiske uttrykksmåten i impresjonistisk retning og skildrer den store betydningen følelsene har i hverdagslivet. Veikko Huovinen (1927–2009) er en stor humorist. Hans bygdefolk filosoferer treffende om de store verdensbegivenhetene.

Väinö Linna (1920–1992) er den mest fremstående forfatteren i finsk litteratur. Ukjent soldat (Tuntematon sotilas, 1954. Norsk oversettelse 1956), er en realistisk krigsbok som hadde en enestående suksess. Den forteller om livet i et maskingeværkompani under Finlands siste krig mot Russland (1941–1944); om mennenes humor, mot og frykt. Trilogien Täällä Pohjantähden alla (1959–1962, også oversatt til norsk) skildrer den nære historie gjennom familien Koskelas liv. Historien dekker blant annet borgerkrigen i 1918 og annen verdenskrig. En litterær omtale av disse temaene var på Linnas tid noe nytt og noe som virket opprørende på folks følelser. De mange filmatiseringene av bøkene har økt Linnas popularitet.

Veijo Meri (1928–2015) skriver om krigens meningsløshet og om de absurde vendinger livet kan ta. Paavo Rintala (1930–1999) er realist og etiker, en collage-romanens mester. Eeva Joenpeltos (1921–2004) Lohja-serie skildrer den nære historie fra kvinners synsvinkel, som også Eeva Kilpis (født 1928) produksjon.

I lyrikken fremstod Pentti Saarikoski (1937–1983) som en sentral skikkelse innen den nye diktningen. Parallelt med ham skrev blant andre Matti Rossi (født 1934), Aulikki Oksanen (født 1944) og Pentti Pentti Saaritsa (født 1941) samfunnskritisk lyrikk, blant annet visetekster.

Hannu Salama (født 1936) fortsetter den episke arbeiderlitteraturtradisjonen, som også Alpo Ruuth (1943–2002) og Lassi Sinkkonen (1937–1976). Antti Tuuris (født 1944) og Orvokki Orvokki Autios (født 1941) skildring av mennesker og mentalitet er konsentrert om Österbotten, mens Heikki Turunens (født 1945) skildring er knyttet til Nord-Karelen. Anu Kaipainen (født 1933) forener i sin prosa myter og hverdagsrealisme. Kalle Päätalos (1919–2000) store romanserie fra skogsarbeidermiljøet i Kainuu ble en salgssuksess. Laila Hietamies (født 1938), Kaari Utrio (født 1942) og Leena Lander (født 1955) skriver populære historiske romaner. Timo K. Mukka (1944–1973) skildrer livet i ei bygd i nord som er preget av religion og myter.

Erno Paasilinna (1935–2000) spesialiserte seg på satirisk og humoristisk kortprosa og samfunnsanalyser. Olli Jalonen (født 1954) drøfter hverdagslivets etiske spørsmål, Joni Skiftesvik (født 1948) støtter seg i sine noveller på en muntlig fortellertradisjon. Arto Pasilinnas (født 1942) humoristiske og hendelsesrike romaner havnet på toppen av salgsstatistikkene, og noen av dem er oversatt til over 20 språk.

Rosa Liksom (født 1958) bruker dialekt og slang i sine noveller, som har et anstrøk av absurd humor. Annika Idström (født 1947) biter seg fast i de medmenneskelige forholdenes skyggesider og i maktforholdene innen familien, Anja Snellmann (født Kauranen 1954) presenterer en opprørsk, seksuelt frigjort kvinne. Leena Lehtolainens (født 1964) kriminalromaner løfter frem den kvinnelige detektivromanen.

Kari Hotakainens (født 1957) fyndig humoristiske og treffende historiefortelling brakte ham blant annet Nordisk Råds litteraturpris i 2004 for romanen På hjemmefronten, utgitt 2002 (Originaltittel: Juoksuhaudantie. Norsk oversettelse 2004). Også Jari Tervos (født 1959) fabulerende humor og Pirjo Hassinens (født 1957) sensuelle og symbolske romaner hører med til den mest synlige litteraturen ved begynnelsen av 2000-årene.

Kriminalromanen blir verdsatt som sjanger, viktige representanter i tillegg til Leena Lehtolainen er Pentti Kirstilä (født 1948), Matti Yrjänä Joensuu (født 1948), Harri Nykänen (født 1953), Ilkka Remes (født 1962) og Markku Ropponen (født 1955).

Den finlandssvenske litteraturs første kjente forfatter er munken Jöns Budde, hvis arbeider særlig har interesse som språklige dokumenter. Reformasjonstidens mest fremtredende navn er astrologen Forsius (død 1624) og historikeren Johannes Messenius (død 1636). Etter at Åbo Akademi var grunnlagt 1640, ble dette midtpunktet for landets litterære kultur, og i samme by ble det første finske boktrykkeri grunnlagt i 1642.

Det litterære livet kom langsomt i gang. Enkelte skoledramaer og diktsamlinger var – bortsett fra noen lærde, særlig teologiske verker på latin – det eneste dette århundret frembrakte. Frihetstidens to betydeligste diktere, Jacob Frese (1690–1729) og Gustaf Philip Creutz (1731–1784), virket begge i Sverige.

I opplysningstiden begynner naturvitenskapelig tenkende å gjøre seg gjeldende også i Finland. En høyst merkelig praktisk-økonomisk forfatter er presten Anders Chydenius (1729–1803), en vidtskuende talsmann for nærings-, religions- og trykkefrihet. Banebrytende og skoledannende for finsk historisk forskning var den fruktbare og mangesidige samler og kritiker Henrik Gabriel Porthan (1739–1804). Den gustavianske tid innvarslet en blomstring for svensk diktning i Finland. Høydepunktet ble nådd med Franz Mikael Franzén (1772–1847).

Johan Ludvig Runeberg (1804–1877) – Finlands nasjonalskald – er den første svenskspråklige dikteren som i finske oversettelser når et stort publikum i hele landet. Han skriver rendyrket nasjonalromantisk med idylliske folke- og naturskildringer, og hans melodiske og kraftig klingende diktform har tiltalt lesere i flere generasjoner. I hovedverket, den episke diktsyklus Fänrik Ståls sägner (1848–1860), gis blant annet et vakkert uttrykk for det finske folks fedrelandskjærlighet.

Zacharias Topelius' (1818–1898) overstrømmende produktivitet åpenbarer seg innen alle diktekunstens sjangre. Ved siden av dem virket i denne gullalder Fredrik Cygnæus (1807–1881), en idérik lyrisk og dramatisk forfatter. Julius J. Wecksell (1838–1907) skjenket den svensk-finske litteraturen dens mest fremragende drama, Daniel Hjort. Blant 1800-tallets mest fremstående skribenter er Johan Vilhelm Snellman (1806–1881) betydelig både som tenker, statsmann og publisist.

Den moderne realismens foregangsmann var Karl August Tavaststjerna (1860–1898), hvis romaner og noveller betegner et gjennombrudd. Fremtredende lyrikere er Hjalmar Procopé (1868–1927), Arvid Mörne (1876–1946) og Bertel Gripenberg (1878–1947). En av de betydeligste innen svensk-finsk litteratur var lyrikeren og dramatikeren Runar Schildt (1888–1925).

Med Edith Södergrans (1892–1923) lyrikk fikk modernismen tidlig sin stemme i finsk litteratur. Samtidige Hagar Olsson (1893–1978) programfestet modernismen. Elmer Diktonius (1896–1961) forener i sin lyrikk revolusjonær patos med kresen formvilje, Rabbe Enckell (1903–1974) er påvirket av symbolismen, Solveig von Schoultz (1907–1996) er en av de fineste kvinnelige stemmer i tidens lyrikk og Gunnar Björling (1887–1960) eksperimenterer med språk.

Med den modernistiske skolen begynte en poetisk blomstringsperiode som ennå ikke er forbi. Av nyere navn bør fremheves Bo Carpelan (1926–2011), Christer Kihlman (født 1930) og Lars Huldén (1926–2016). Etter en kraftig debatt om den finlandssvenske lyrikken i 1965 ble den såkalte FBT-gruppen dannet omkring et eget tidsskrift. Hovedskikkelser her er psykiateren Claes Andersson (født 1937), Mauritz Nylund (født 1925) og Tom Sandell (født 1936), som alle representerer et sterkt samfunnsengasjement. Anni Blomqvists (1909–1990) populære romanserie om fiskerhustruen Stormskärs-Maja beskriver det harde og fattige livet på Åland på 1800-tallet. Innenfor lyrikken utmerker Gösta Ågren (født 1936) seg med sin etniske bevissthet og frodige språkbruk.

Tito Colliander (1904–1989) forener i sine romaner religiøs mystikk med voldsom naturalisme; Olof Enckell (1900–1990) er samtidig analytisk og lyrisk følsom. Introspektiv er likeledes Mirjam Tuominen (1913–1967) med sine selvanalytiske noveller. På tradisjonell grunn står derimot proletarskildreren Anna Bondestam (1907–1997) og den minimalistiske og folkelige epikeren Sally Salminen (1906–1976), med sin svært populære Ålands-roman Katrina (1936).

Nyere betydelige prosaister er også Kerstin Söderholm (1897–1943), Barbro Mörne (1903–1987), Henry Parland (1908–1930), Walentin Chorell (1912–1983) og Marianne Alopaeus (født 1918). Bo Carpelan er også en fremragende prosaist; romanen Urwind (1993) ble en bestselger. Europeisk berømmelse har dessuten Tove Jansson (1914–2001) fått med sine bøker om Mumitrollene og deres verden. Christer Kihlman (født 1930), Jörn Donner (født 1933), Johan Bargum (født 1943), Ulla-Lena Lundberg (født 1947), Ralf Nordgren (født 1936), Henrik Tikkanen (1924–1984) og Märta Tikkanen (født 1935) er blitt den finlandssvenske litteraturens mest fremstående samtidsforfattere.

Merete Mazzarella (født 1945) er litteraturforsker og essayist, og i sine skjønnlitterære verk anvender hun selvbiografisk stoff fra sin oppvekst som diplomatdatter i mange verdensdeler. Humor og satire preger hennes kultiverte fortellerstil. Pirkko Lindberg (født 1942) skriver mye om det å være økologisk bevisst og sosialt rettferdig. Romansuksessen Byte (1989) ble fulgt av reiseskildringen Tramp (1993). Lars Sund (født 1953) er kjent for sin frodige prosa – i romanen Colorado Avenu (1991) bruker han utvandringen fra Österbotten til Amerika som litterært stoff.

Kjell Westö (født 1961) skriver skarpt analytisk om moderne livstil. Han fikk sitt gjennombrudd med Drakarna över Helsingfors (1996), den første av hans fire Helsingforsromaner, og har senere fått stor og bred anerkjennelse for flere romaner fra 1900-tallets finske historie. Svik 1938 (2014) gav ham Nordisk råds litteraturpris.

Monika Fagerholm (født 1961) fikk sitt gjennombrudd med romanen Underbara kvinnor vid vatten (1994) og har senere befestet sin posisjon som en intens og fantasifull skildrer av de siste tiårene, blant annetmed romanen Den amerikanska flickan (2004).

• Finlands svenska litteraturhistoria, Svenska litteratursällskapet i Finland, 1999-2000, 2 bind, Finn boken
• Hormia, Osmo: Den finska litteraturens historia fram till 1917, 1982, isbn 91-7410-151-x, Finn boken
• Laitinen, Kai: Finlands litteratur, 1988, isbn 951-52-1159-x, Finn boken
• Laitinen, Kai: Literature of Finland : in brief, 3rd ed., 2001, isbn 951-1-17302-2, Finn boken
• Warburton, Thomas: Åttio år finlandssvensk litteratur, 1984, isbn 951-50-0288-5
• Karlsson, Timo. Utsyn over Finlands litteratur. Finnmark DH, 1993
• Novelleantologien Finland forteller. Redigert av Eeva-Liisa Jor; utgitt av Bokklubben 1982
• Finnland i norsk litteratur, en bibliografi. Redigert av Reidar Øksnevad. Oslo, 1950
• A History of Finland's literature. University of Nebraska Press, 1998. Ed by George C. Schoolfield. isbn 0-8032-4189-5
• Jokinen, Maijaliisa. Från fjärran land till staden Tainaron, den finska litteraturen och dess grogrund under självständighetstiden. Gaudeamus forlag, 1993. isbn 951-662-556-8