I likhet med Norge er grunnlaget for Chiles økonomi primærnæringene, særlig gruvedriften og skogbruket. Kobber utgjør en like viktig del av økonomien som olje gjør for norsk økonomi. Landet hører likevel til de mer industrialiserte land i Sør-Amerika i og med at flere industrisektorer og eksportnæringer er utvidet. Kobber er svært viktig for økonomien og kontrollen over kobberet har vært en viktig faktor i chilensk politikk opp gjennom historien. Den økonomiske modellen som ble innført under diktaturet på 1970- og 1980-tallet, med satsing på en liberal økonomisk politikk, privatisering, utenlandsk konkurranse og integrering i verdensøkonomien, har blitt vedlikeholdt også etter innføringen av demokratiet. Liberaliseringen har ført til at en stadig større del av kobbersektoren og andre økonomiske sektorer har fått private og utenlandske eiere - til tross for at sentrum-venstrekoalisjonen La Concertación har sittet ved makten siden 1990.

Chile har en stabil økonomi og landet har utviklet seg til å bli en økonomisk modell for andre latinamerikanske land. Chile blir regnet for å være i gruppen av land som ligger mellom underutviklede og utviklede.

Under president Salvador Allende ble alle mineralforekomster og deler av industrien nasjonalisert i tillegg til at mange storgods ble ekspropriert og organisert som statsbruk. Større statlig kontroll betydde mer forbruk og velferd, men også vareknapphet, høy inflasjon, kapitalflukt og politisk polarisering, som endte med militærkupp i 1973.

Etter kuppet ble mye av industrien og jordbruket privatisert, det ble innført en tilnærmet fri markedsøkonomi og det ble i stor grad åpnet for utenlandske investeringer. Liberale økonomer, de såkalte "Chicago Boys" (utdannet ved Universitetet i Chicago), ble rådgivere for en ny kapitalistisk økonomi som skulle få bukt med proteksjonisme og statlig innblanding. Liberaliseringen betydde sosiale konsekvenser, stigende arbeidsløshet og fallende reallønn. En myntreform i 1976 erstattet den daværende myntenheten escudo med peso. En alvorlig tilbakegang i økonomien på slutten av 1970-tallet endte med en gjeldskrise i 1981-82 etter at de internasjonale lånerentene hadde steget kraftig og kobberprisene hadde falt. Etter innføringen av demokratiet i 1990 har regjeringene fortsatt den markedsliberale modellen grunnlagt under militærdiktaturet. Statens rolle i økonomien er begrenset til regulering, foruten noen få statlige selskaper, bl.a. CODELCO, det største kobberselskapet i verden.

Etter krisen på 1980-tallet har Chile hatt en relativt stabil økonomisk vekst. Chile har en stabil og justert offentlig politikk og etter lov kreves et offentlig overskudd på 1 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) hvert år. BNP vokste med 10,6 % i 1995. I perioden etter var det en vekst i BNP på rundt 5 %, men fra 2007 til 2008 vokste BNP med kun 3,8 %. Chile er blant de landene i Latin-Amerika med høyest BNP per innbygger. Den er imidlertid betydelig lavere enn Norge og andre utviklede land. Den utenlandske gjelden har relativt sett gått kraftig ned de siste årene og i 2008 tilsvarte den under 2 % av BNP. Inflasjonen har vært relativ lav i forhold til 1970-tallet og andre latinamerikanske land etter å ha innført inflasjonsmål. De siste årene har den ligget på under 4 %, selv om det er viktig å merke seg at den i 2008 var på 9 %. Inflasjonen har ikke alltid vært like lav; på begynnelsen av 1970-tallet var det perioder den lå på mellom 300-600 % og på 1980-tallet lå den på mellom 20-30 %. Eksporten har økt kraftig i flere sektorer. Store nasjonale sparinger og investeringer har hjulpet den økonomiske veksten i landet. Det private nasjonale pensjonssystemet (AFP) har fremmet nasjonale investeringer, men har likevel fått kritikk i og med at kun rundt 55 % av befolkningen er dekket. Det ble opprettet to statlige fond i 2006 og 2007; Fondo de Reserva de Pensiones á la Statens pensjonsfond i Norge og Fondo de Estabilización Económica y Social, et stabiliseringsfond. Fondene skal fylles med midler fra overskuddet av kobbereksporten. Stabiliteten og utviklingen har gjort Chile til et foregangsland mht. økonomi. Likevel er det viktig å påpeke landets avhengighet av råvaren kobber og økonomiens sårbarhet i forhold til kobberpriser på verdensmarkedet.

Chile er et mineralrikt land og er verdens største produsent og eksportør av kobber. Kobberreservene er anslått til drøye 20 % av de totale kjente reserver i verden, og Chile står for rundt 30 % av verdens produksjon. Chuquicamata er en av verdens største åpne kobbergruver (dagbrudd), og El Teniente, sørøst for Santiago, er verdens største underjordiske kobbergruve. De største smelteverkene ligger i Potrerillos og Quintero. Kobberproduksjonen var 5 384 456 tonn i 2006, en økning på 54 041 tonn fra 2005. Gruvedriften utgjorde ca. 8 % av BNP i 2007, men bare drøye 1 % av befolkningen jobber i sektoren. Kobberet utgjør en stor del av statsinntektene gjennom det største statlige kobberselskapet CODELCO. Kobberprisene har det siste tiåret gått oppover og bidratt til større statlige inntekter. I 2009 falt imidlertid prisene drastisk, og ble nesten halvert.

Chile er videre en viktig produsent av molybdenmalm, som fås som biprodukt av kobberproduksjonen. Det utvinnes også betydelige mengder gull, sølv, salpeter, mangan og jernmalm. Jernmalmen finnes hovedsakelig i halvørkenområdet. Copiapó er det ledende gruvesenteret, og Caldera er den viktigste utførselshavnen for malmen. Olje og naturgass ble funnet i det sørlige Chile 1945, men produksjonen dekker kun en mindre del av landets behov. De viktigste feltene ligger på det nordlige Ildlandet. Nord i Chile ligger verdens største reserver av litium.

Salpeterutvinning var veldig viktig i chilensk økonomi fram til første verdenskrig. Dette har nå begrenset betydning, men når det gjelder biproduktet jod er Chile verdensledende.

Ca. 16 % av arealet brukes til beitemark og ca, 6 % er dyrket mark. Det chilenske jordbruket har tradisjonelt vært dominert av store jordeiere (latifundistas), som har benyttet fattige landarbeidere (inquilinos) som arbeidskraft. Jordreformene i slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-årene førte til ekspropriasjon av mange storgods, som ble organisert som kooperativer, jordbrukskolonier og statsbruk. Disse reformene ble senere opphevet under Augusto Pinochets militærdiktatur.

Jordbruk, skogbruk og fiske sysselsetter i underkant av 13 % av yrkesbefolkningen, men står bare for drøye 6,4 % av BNP (2005). Jordbruket er generelt lite utviklet, og landet er ikke selvforsynt med matvarer. Jordbruket er i stor grad konsentrert til områdene med middelhavsklima og den tempererte skogssonen (Zona Central og Zona Sur). I landets midtre deler, hvor klimaet er relativt likt middelhavsområdene, dyrkes bl.a. mais, ris, frukt og vindruer. Den chilenske vinproduksjon er stor i dette området. I den mer nedbørrike skogssonen lenger sør dyrkes bl.a. hvete, havre, og poteter. Her drives også et betydelig svin- og storfehold. Det siste tiåret er storfeproduksjonen nesten doblet til 726 021 tonn. Saueavl drives på den patagonske steppen og på Ildlandet helt sør i landet; en stor del med førsteklasses dyr av engelsk avstamning.

Chiles største skoger ligger mellom Concepción og Puerto Montt (Zona Sur). Dette området ble kolonisert først i de siste 100 år, og skogene har i liten grad blitt utnyttet. Ca. 12 % av landets areal er dekket av skog og ¼ av skogsområdene er passende for økonomisk skogbruk. Hurtigvoksende furu- og pinjearter brukes til papir- og celluloseindustrien. Denne er bygd opp bl.a. i Concepción og Valdivia og i disse områdene har avskogingen gått raskt framover.

Den nordgående Perustrømmen (Humboldtstrømmen) utenfor kysten gir gode forutsetninger for fiskerier. Næringen ekspanderte kraftig fra 1960-årene og fremover, og Chile er i dag en av verdens største fiskerinasjoner. Totalt fangstkvantum mht. fiske og skalldyr i 2006 var på 5 379 tonn, 99 tonn mindre enn i 2005. Skalldyrproduksjonen har gått kraftig opp de siste 10 årene, fra 185 000 tonn i 1996 til 459 000 tonn i 2005. Blant de viktigste fangstene er makrell, sardiner og skalldyr. Den overveiende del av fangstmengden går til industriformål, og fiskemel er viktig eksportvare. I de senere år har det skjedd en ekstrem utvikling innen fiskeoppdrett, og Chile er i dag i fremste rekke i verden på dette området. Chile er nummer to i verden etter Norge i lakseproduksjon. Det er likevel verdt å nevne at fra 2008 har lakseindustrien vært i en alvorlig krise p.g.a. det smittsomme ILA-viruset. Sykdommen har ført til en halvering av lakseproduksjonen, konkurser og flere tusen oppsigelser.

Chiles vannkraftressurser per innbygger regnes som de betydeligste i verden, og det har i de senere år foregått en kraftig utbygging av vannkraftprosjekter. Sør i Chile, i Magallanes, finnes det noe oljeutvinning. Elektrisitetsproduksjonen har gått kraftig opp de siste årene, fra 33 225,60 KWh i 1998 til 56 678,92 KWh i 2008. Chile begynte å importere gass fra Argentina på 1990-tallet og har i ettertid blitt avhengig av importen. I 2004 begynte Argentina å minske eksporten av gass til Chile, og det er mulig det i framtiden vil bli helt stopp på tilførselen. Dette gjør at Chile må seg om etter andre energikilder.

Chiles industri er relativt godt utviklet sammenlignet med nabolandene, og landet regnes blant de mest industrialiserte i Sør-Amerika. Chile bruker imidlertid bare rundt 0,6 prosent av BNP på forskning (R&D), noe som er lite sammenlignet med utviklede land. Næringen var fra før annen verdenskrig beskyttet mot utenlandsk konkurranse av høye tollmurer, men i 1981 ble tollsatsene sterkt redusert, og industriproduksjonen sank kraftig. I 2007 tilsvarte befolkning i arbeid i industrisektoren 13 % og sto for ca 17 % av BNP. Produksjon av næringsmidler, papirvarer, tekstiler, klær, skotøy og sigaretter dominerer, og er i stor grad konsentrert til hovedstaden Santiago. Her finnes også maskinindustri, monteringsfabrikker for biler, kjemiske fabrikker m.m. Landets ledende tungindustrikompleks er San Vicente ved Talcahuano, med bl.a. det integrerte jern- og stålverket i Huachipato, i drift fra 1950, og landets første petrokjemiske anlegg, i drift fra 1970. Petrokjemisk industri finnes også i Concón utenfor Valparaíso.

Chile hadde i slutten av 1970-årene store underskudd i handelen med utlandet. Etter 1981 har handelsbalansen vært gunstigere, med relativt store eksportoverskudd. Det har vært overskudd i handelsbalansen siden 1999 og i 2006 og 2007 var overskuddet på over 23 000 000 dollar. Veksten i eksporten disse årene skyldes i høy grad de høye kobberprisene. I 2008 gikk overskuddet derimot ned til 8 846 000 dollar.

Eksporten har gått opp i alle sektorer, særlig i kobbersektoren; i 2005 ble det eksportert kobber for over 22 000 millioner USD. Eksporten domineres av kobber, men prosentandelen har vært synkende i løpet av årene; på 1970-tallet utgjorde eksport av kobber over 80 %, fra 1995 har andelen (raffinert kobber og kobberkonsentrat) vært mellom 35 - 50 %. Andre viktige eksportvarer er frukt og grønnsaker, vin, tremasse, kjøtt, fisk og fiskeprodukter (fiskemel). Særlig har eksporten av frukt, fiskevarer og vin økt betraktelig.

Importen til landet omfatter maskiner, transportutstyr, kjemiske og petrokjemiske produkter, foruten matvarer. Reduserte tollsatser på importen har stimulert import av jordbruksvarer og forbruksvarer. Chile importerer ca. 85 % av sitt petroleumsbehov.

Chile har de siste årene inngått en rekke frihandelsavtaler med flere land over hele verden, bl.a. EU, EFTA, USA, Japan og Kina. USA er den viktigste handelspartneren, og de siste årene har handelen ekspandert kraftig; i 2008 ble det eksportert for 7 793 538 160 USD fra USA og importert for 10 939 172 805 USD. For øvrig er Kina blitt en viktig handelspartner; i 2008 ble det eksportert for 9 851 200 023 USD til Kina og importert for 6 795 042 930 USD. Japan, Sør-Korea, Storbritannia, Argentina, Brasil og Tyskland er også viktige samhandelsland. Litt under halvparten av eksporten går til land i Amerika, ca. 30 % til Asia og ca. 25 % til Europa. I 2008 eksporterte Chile for 65 781 633 USD til Norge, og det ble importert samme år for 126 439 644 USD. Chile eksporterer bl.a. vin, frukt, bær, dyrefor og vegetabilske oljer til Norge, og importerer bl.a. maskiner, farmasøytiske produkter og skip. Chile satte ned importtariffen til 6 % for land som ikke har frihandelsavtale med landet. Høye tariffer gjelder nå kun for hvete, hvetemel og sukker.

Regionalt er Chile medlem av Asocíación Latino-Americana de Integración (LAIA) fra 2003 og assosiert medlem av Mercado Comun del Cono Sur (MERCOSUR), som består av Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay fra 1996. Chile er og medlem av Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) fra 1994. Den internasjonale organisasjonen OECD har invitert Chile til å diskutere offisielt medlemskap.

En viktig del av Chiles samarbeid med andre land har vært deres åpning for utenlandske investeringer. Innføringen av demokratiet og den liberale forfatningen fra 1981 har lagt grunnlaget for en bred interesse for å investere i landet. Loven for utenlandske investeringer gir utenlandske investorer den samme behandlingen som chilenske. USA, Spania og Canada representerer de største investorene, men også flere andre europeiske og amerikanske land, deriblant Norge, har vist interesse for å investere. Man finner de største norske investeringene i lakse- og energisektoren. Den utenlandske kapitalen har bygget flere kapitalintensive industrier og utviklet gruvesektoren i stor grad. De viktigste sektorene generelt for utenlandske investeringer er kobbersektoren og elektrisitet-, gass-, og vannsektoren. Chile har i tillegg de siste årene opparbeidet seg betydelige investeringer i utlandet, særlig i nabolandene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.