Chiles samtidshistorie

Etter 16 år med militærdiktatur, ble Chiles eneveldige general Augusto Pinochet presset til å avholde demokratiske valg i desember 1989. Dette ble et sviende nederlag for generalen, og de neste årene var det Concertación-koalisjonen som fikk ansvar for å utvikle et demokratisk Chile. Den nyliberale økonomiske modellen ble imidlertid videreført, og Chile slet med å kvitte seg med den konservative grunnloven vedtatt av generalene i 1980 og med å ta et oppgjør med diktaturets grove menneskerettighetsbrudd, tortur, drap og forsvinninger. Landet opplevde imidlertid solid økonomisk vekst som følge av høye råvarepriser på det internasjonale markedet. Men når prisene igjen falt på 2010-tallet, ble det tydelig hvor råvareavhengig den chilenske økonomien virkelig var.

I den venstreliberale Michelle Bachelet valgte Chile Sør-Amerikas første kvinnelige president. Landets store sosiale forskjeller skapte imidlertid problemer for både Bachelet og hennes konservative etterfølger, milliardæren Sebastián Piñera, og 2010-tallet ble preget av omfattende protestbevegelser, særlig ledet av landets store studentmasse. Forsøkene på å ta et endelig oppgjør med militærdiktaturets grunnlov i 2020 ble utsatt som følge av at Chile ble hardt rammet av koronapandemien.

Demokratisk åpning

En bred opposisjonsallianse bestående av 17 partier under betegnelsen Samling av partier for demokrati (Concertación de Partidos por la Democracia – CPD) vant valget med over 55 prosent av stemmene. Kristendemokraten Patricio Aylwin fikk som ny president ansvaret for overgangen til demokrati i Chile. Augusto Pinochet sikret seg samtidig fortsatt overkommando over landets stridskrefter frem til 1997. Aylwin ble pålagt en varsom åpning, selv om en av de første oppgavene var å opprette en «Kommisjon for sannhet og forsoning» som skulle etterforske brudd på menneskerettighetene under Pinochet-diktaturet. Rapporten fra kommisjonen forelå i 1991 og dokumenterte grove menneskerettighetsbrudd og en systematisk utryddelsespolitikk overfor opposisjonen. I motsetning til i Argentina og Uruguay ble det ikke foretatt noe rettsoppgjør; til dette var militæret fremdeles for innflytelsesrikt. Den eneste saken som skulle følges opp, var mordet i 1976 på Chiles USA-ambassadør under Allende, Orlando Letelier (1932–1976).

Aylwins samlingsregjering hadde tillit hos det nye borgerskapet, som bidro til stabiliteten ved økte investeringer. Den økonomiske veksten ikke bare vedvarte, men økte i løpet av de fire årene Aylwin regjerte. Lønningene steg mens arbeidsløsheten og inflasjonen gikk ned. Det var all grunn til å være optimistisk. Også utenlandsk kapital strømmet til Chile og bidro til en styrket økonomi. Suksessen til den nyliberale modellen i Chile gjorde det vanskelig for den tradisjonelle venstreopposisjonen å vinne frem. Bekreftelsen på at Chile virkelig befant seg blant de største økonomiene i regionen kom i 1994, da landet ble invitert til å slutte seg til frihandelsavtalen NAFTA sammen med USA, Canada og Mexico.

Fremgangen hadde overbevist chilenerne. De fleste eksil-chilenerne vendte tilbake til hjemlandet. CPD bekreftet sin popularitet ved lokalvalgene i 1992 ved å vinne rent flertall. Foran presidentvalget i 1993 stilte CPD igjen med samlet front, denne gang med kristendemokraten Eduardo Frei (sønn til tidligere president Eduardo Frei) som kandidat. Koalisjonens seier ble enda mer overbevisende enn i 1989, og avvisningen av Pinochets alternativ ble klarere bekreftet. En tung arv for demokratiseringsbestrebelsene har vært den svært autoritære grunnloven utformet av Pinochet-regimet i 1980. Frei klarte ikke å få tilstrekkelig flertall for å oppnå grunnlovsendringer i løpet av sitt første regjeringsår.

Oppgjør med fortiden

En rettslig forfølgelse av Augusto Pinochet ble omsider initiert – utenfor landets grenser. I 1998 ble han pågrepet og satt i husarrest under et besøk i Storbritannia, samme året som han trakk seg som sjef for de væpnede styrkene og fikk status som senator på livstid. Bakgrunnen for arrestasjonen var et utleveringskrav fra Spania, basert på anklager om drap og tortur på spanske statsborgere i diktaturtiden. Det chilenske samfunnet var splittet i sin holdning til arrestasjonen, slik man var det i forholdet til Pinochet overhodet – et tiår etter diktatorens avgang. At både hatet og sympatien gjorde seg gjeldende så man tydelig i medie- og gatebildet da han vendte tilbake til Chile i mars 2000, etter at britiske myndigheter hadde erklært ham helsemessig uskikket til utlevering og rettssak.

I 2000 opphevet Chiles høyesterett den immuniteten mot straffeforfølgelse som fulgte med Pinochets verv som senator, og det ble tatt ut tiltale for blant annet bortføring og drap på 75 politiske motstandere i årene 1973–1990. Pinochet nektet konsekvent all skyld. Det hele kulminerte i 2001, da ankedomstolen i Santiago med to mot én stemme fastslo at rettssaken skulle utsettes inntil helsetilstanden til den da 85 år gamle og fysisk og mentalt betydelig svekkede Pinochet var bedret. Da han i 2002 meddelte sin avgang som senator, utløste det så sterke følelser i nasjonalforsamlingen at politiet måtte inn i salen for å dempe håndgemenget. De påfølgende årene ble rettssaker i flere omganger innledet og avbrutt, inntil Augusto Pinochet døde desember 2006. Da kom det chilenske samfunnets tvetydige holdning til sin tidligere diktator igjen til syne med regjeringens nei til statsbegravelse og offisiell sørgehøytid, men ja til militære æresbevisninger.

I 2003, 30 år etter militærkuppet, var tiden moden for en offentlig rehabilitering av den myrdede president Salvador Allende, og en oppreisning for pårørende til de over 3000 drepte og «forsvunne» i diktaturtiden. Både et samarbeid med Argentina og et amnesti for militære som ville forklare seg ble iverksatt for å få oppklart de mange sakene, og det ble reist tiltale mot et hundretalls offiserer. Et nær 15 år gammelt tabu var omsider brutt.

Sosialister ved roret

I 2006 ble Michelle Bachelet historisk som Sør-Amerikas første kvinnelige president.

Av /Michelle Bachelet.
Lisens: CC BY SA 2.0

Presidentvalget i 1999/2000 ble vunnet av den moderate sosialisten Ricardo Lagos Escobar fra Det demokratiske partiet (PPD, Partido por la Democracia), som han var med å stifte. Lagos var medlem av Salvador Allendes regjering før militærkuppet i 1973, og i 1980-årene ble han fengslet for å ha ledet en opposisjonsgruppe som forsøkte å styrte Pinochet-regimet. Presidentvalget i 2005/2006 ble vunnet av sosialisten og barnelegen Michelle Bachelet. Hun fikk 53,5 prosent av stemmene i andre valgomgang 15. januar 2006 og ble dermed den første valgte kvinnelige presidenten i Sør-Amerika. I det konservative, katolske Chile varslet det et tidsskifte at en erklært agnostiker og alenemor med tre barn fra like mange tidligere forhold nådde til topps i politikken. Likeså ble hennes fortid som torturoffer i Pinochet-epoken tillagt vekt blant velgerne. Valgseieren utløste en folkefest i chilenske byer. Den nye regjeringen fikk en kvinneandel på 50 prosent, og blant de første, radikale lovendringene var legalisering av skilsmisse, til protester fra den katolske kirke.

Økonomisk politikk

Gjennom 1990-årene var Chile det søramerikanske landet som hadde den mest solide økonomien og den sterkeste veksten, og kom relativt raskt på fote igjen etter rystelsene i Russlands økonomi og Asia-krisen; rystelser som bidro til en dyp og langvarig krise i Brasil og Argentina. Privatisering av statlig industri er en politisk hovedlinje som er blitt videreført under skiftende regjeringer. En stor utfordring, ved siden av å bekjempe fattigdommen, har imidlertid vært å gjøre økonomien mindre dominert av kobberproduksjonen.

I første del av Michelle Bachelets regjeringstid befestet Chile ytterligere sin posisjon som Latin-Amerikas sterkeste økonomi, med en årlig vekst på rundt seks prosent, gjeldsfrihet overfor utlandet og stadig synkende arbeidsledighet. Den store andelen fattige fikk det jevnt over merkbart bedre, selv om kløften mellom fattig og rik fortsatt økte. Det var et resultat av en bevisst utenrikspolitisk kurs da Chile inngikk frihandelsavtaler med EU – den mest omfattende avtalen et ikke-medlemsland har oppnådd – og med EFTA, USA og Sør-Korea. Sammen med nabolandene ønsker Chile å spille en viktig rolle i arbeidet for en mer rettferdig verdenshandel.

Chile etter 2010

Forretningsmannen Sebastián Piñera var Chiles president fra 2010 til 2014, og deretter igjen fra 2018.

Fotos TVN.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Presidentvalget rundt årsskiftet 2009/2010 ble vunnet av sentrum/høyrekandidaten Sebastián Piñera, som oppnådde 52 prosent av stemmene i andre valgomgang, mot den sentrum/venstreorienterte Eduardo Frei (president 1994–2000). Piñera har eierinteresser i en rekke store selskaper og figurerer på tidsskriftet Forbes' liste over verdens rikeste mennesker. Venstrehegemoniet siden Pinochet-regimets fall i 1990 kunne dermed sies å være brutt, og venstrepartiene var preget av slitasje og indre splid. Men Piñera videreførte i stor grad den markedsorienterte sentrumskursen som hadde blitt fulgt siden demokratiseringen i 1990.

Piñeras presidentperiode ble preget av et styrket sivilsamfunn og flere protestbevegelser med stor folkelig oppslutning. Viktigst var studentdemonstrasjonene i 2011 mot kommersialisering, privatisering og manglende statlig styring av videregående og høyere utdanning. Studentbevegelsen, som fikk støtte fra 80 prosent av befolkningen i meningsmålinger, begynte også å stille spørsmål ved den nyliberale økonomiske modellen og hvorfor landet fremdeles hadde en grunnlov som var utarbeidet av Pinochets diktatur.

Michelle Bachelet tok mange av studentbevegelsens krav om endring og reformer inn i sitt politiske program foran presidentvalget i 2013, som hun vant med 62 prosent av stemmene. Manglende støtte i parlamentet gjorde det imidlertid vanskelig for Bachelet å gjennomføre valgløftene. Mens Bachelet ifølge meningsmålinger avsluttet sin første presidentperiode med 84 prosent støtte i befolkningen, hadde hun bare 39 prosent støtte da hun avsluttet den andre presidentperioden.

Utstrakt mistillit til politikere og til politikk generelt var en medvirkende årsak til at det ikke vokste fram nye politiske lederskikkelser i Chile. Ved valget i 2017 gjorde også tidligere president Sebastián Piñera comeback og vant med 54,5 prosent av stemmene. Piñeras andre presidentperiode ble også preget av omfattende protester. I oktober 2019 brøt det spontant ut store protester mot økning av prisene på Santiagos T-baner. Det skulle fort vise seg at dette kun var dråpen som fikk begeret til å renne over. I de påfølgende ukene vokste det fram en bred og omfattende sosial bevegelse som protesterte mot de store sosiale ulikhetene og en nyliberal økonomisk modell med dårlige velferdsordninger. Det viktigste kravet var å bytte ut grunnloven fra diktaturperioden med en ny grunnlov som kunne legge bedre til rette for demokratisk deltakelse og sosial rettferdighet.

I november 2019 vedtok parlamentet at det i april skulle holdes folkeavstemning om ny grunnlov skal skrives og hvordan den grunnlovsgivende forsamlingen skal velges. Utbruddet av covid-19 i mars 2020 satte en stopper for de massive protestene uten at de underliggende konfliktene ble løst. Folkeavstemningen ble utsatt til oktober 2020, og regjeringen innførte omfattende smittevernstiltak mot covid-19, med blant annet portforbud. Til tross for dette var Chile på sensommeren 2020 blant landene i verden med høyest dødelighet forårsaket av koronaviruset.

Helt i begynnelsen av dette århundret framsto Chile for mange som et vellykket eksempel til etterfølgelse for andre søramerikanske land, med solid økonomisk vekst og velfungerende demokratiske institusjoner. Det siste tiåret har den chilenske modellen mistet noe av sin tiltrekningskraft. Den økonomiske veksten har avtatt, mistilliten til myndighetene og det politiske systemet er stor og den store sosiale ulikheten skaper betydelig misnøye og frustrasjon, men også engasjement for politiske endringer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg