Presidentvalget rundt årsskiftet 2009/2010 ble vunnet av sentrum/høyrekandidaten Sebastián Piñera, som oppnådde 52 prosent av stemmene i andre valgomgang, mot den sentrum/venstreorienterte Eduardo Frei (president 1994–2000). Piñera hadde eierinteresser i en rekke store selskaper og figurerer på tidsskriftet Forbes' liste over verdens rikeste mennesker. Venstrehegemoniet siden Pinochet-regimets fall i 1990 kunne dermed sies å være brutt, og venstrepartiene var preget av slitasje og indre splid. Men Piñera videreførte i stor grad den markedsorienterte sentrumskursen som hadde blitt fulgt siden demokratiseringen i 1990.
Piñeras presidentperiode ble preget av et styrket sivilsamfunn og flere protestbevegelser med stor folkelig oppslutning. Viktigst var studentdemonstrasjonene i 2011 mot kommersialisering, privatisering og manglende statlig styring av videregående og høyere utdanning. Studentbevegelsen, som fikk støtte fra 80 prosent av befolkningen i meningsmålinger, begynte også å stille spørsmål ved den nyliberale økonomiske modellen og hvorfor landet fremdeles hadde en grunnlov som var utarbeidet av Pinochets diktatur.
Michelle Bachelet tok mange av studentbevegelsens krav om endring og reformer inn i sitt politiske program foran presidentvalget i 2013, som hun vant med 62 prosent av stemmene. Manglende støtte i parlamentet gjorde det imidlertid vanskelig for Bachelet å gjennomføre valgløftene. Mens Bachelet ifølge meningsmålinger avsluttet sin første presidentperiode med 84 prosent støtte i befolkningen, hadde hun bare 39 prosent støtte da hun avsluttet den andre presidentperioden.
Utstrakt mistillit til politikere og til politikk generelt var en medvirkende årsak til at det ikke vokste fram nye politiske lederskikkelser i Chile. Ved valget i 2017 gjorde også tidligere president Sebastián Piñera comeback og vant med 54,5 prosent av stemmene. Piñeras andre presidentperiode ble også preget av omfattende protester. I oktober 2019 brøt det spontant ut store protester mot økning av prisene på Santiagos T-baner. Det skulle fort vise seg at dette kun var dråpen som fikk begeret til å renne over. I de påfølgende ukene vokste det fram en bred og omfattende sosial bevegelse som protesterte mot de store sosiale ulikhetene og en nyliberal økonomisk modell med dårlige velferdsordninger. Det viktigste kravet var å bytte ut grunnloven fra diktaturperioden med en ny grunnlov som kunne legge bedre til rette for demokratisk deltakelse og sosial rettferdighet.
I november 2019 vedtok parlamentet at det i april skulle holdes folkeavstemning om ny grunnlov skal skrives og hvordan den grunnlovsgivende forsamlingen skal velges. Utbruddet av covid-19 i mars 2020 satte en stopper for de massive protestene uten at de underliggende konfliktene ble løst. Folkeavstemningen ble utsatt til oktober 2020, og regjeringen innførte omfattende smittevernstiltak mot covid-19, med blant annet portforbud. Til tross for dette var Chile på sensommeren 2020 blant landene i verden med høyest dødelighet forårsaket av koronaviruset.
Helt i begynnelsen av dette århundret framsto Chile for mange som et vellykket eksempel til etterfølgelse for andre søramerikanske land, med solid økonomisk vekst og velfungerende demokratiske institusjoner. Det siste tiåret har den chilenske modellen mistet noe av sin tiltrekningskraft. Den økonomiske veksten har avtatt, mistilliten til myndighetene og det politiske systemet er stor og den store sosiale ulikheten skaper betydelig misnøye og frustrasjon, men også engasjement for politiske endringer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.