Atacama er en ørken i det nordlige Chile. Den regnes gjerne som verdens tørreste ørken, selv om et område i Antarktis, i nærheten av McMurdo-sundet, i følge målinger er enda mer nedbørfattig. Forskning tyder også på at Atacama trolig er verdens eldste ørken, og at de sentrale delene har vært svært tørre i 15 millioner år.
Atacama-ørkenen er ikke et klart avgrenset område. Men det er vanlig å inkludere området som ligger mellom Stillehavet i vest og Andesfjellene i øst, og som strekker seg fra grensen til Peru i nord rundt 1000 kilometer sørover til Copiapó.
Langs kysten går det en fjellkjede og store deler av ørkenen ligger på en høyslette rundt 1000 meter over havet. Andre deler av ørkenen er langt mer kupert, med daler og høye fjell. Noen av fjelltoppene i øst rager mer enn 6000 meter over havet og over grensen til Argentina ligger Atacama-platået opp mot 4000 meter over havet.
Gjennomsnittstemperaturen ligger på 18 grader, med store svingninger mellom dag og natt.
En rekke astronomiske teleskoper er bygd i Atacamaørkenen i regi av Det europeiske sørobservatorium på grunn av de gunstige vær- og lysforholdene der.
Noen deler av ørkenen er så tørr at det ikke finnes liv der. Samme prøvemetoder som ble brukt for å se etter tegn til liv på planeten Mars har blitt anvendt på steder i Atacama-ørkenen uten å finne tegn til liv. I andre deler av ørkenen har man imidlertid registrert rundt 500 ulike plantearter.
Der det er planter, særlig i åssidene, finnes det også insekter som gresshopper, biller, veps, sommerfugler og skorpioner. Ørkenen har også mange saltsjøer og noen av disse er hjem for flamingoer. Pattedyr, reptiler og amfibier finnes også i deler av ørkenen.
Når områder i ørkenen mottar 15 millimeter nedbør eller mer kan fenomenet blomstrende ørken oppstå. Dette skjer som regel kun to til fire ganger hvert tiår, og har forbindelse med værfenomenet el Niño. Det er ikke snakk om store mengder nedbør, men det er allikevel nok til å få mer enn 200 ulike plantearter å til spire og gro og dekke ørkenen med blomster.
I prekolumbisk tid var området bebodd av cunza-talende atacamafolk, som livnærte seg av lamadyr og anla jordbruk i terrasser for å forhindre overflateavrenning. Den første europeeren – conquistadoren Diego de Almagro – kom til Atacama i 1537. Etter dette ble området så godt som ignorert i flere hundre år.
Med oppdagelsen av natriumnitrat som gjødsel fikk området sin gruveboom på 1800-tallet. De rike mineralforekomstene skapte også konflikter. Store deler av ørkenen tilhørte Bolivia og Peru, men gruvedriften ble styrt av chilenske og britiske interesser. Konflikten kulminerte i salpeterkrigen (1879–1884), som resulterte i at Atacama ble avstått til Chile.
Store norske leksikon
Kommentarer (1)
skrev Yngve Gauslå
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.