Kart over de 15 regionene i Chile med romertall. Hovedstaden Santiago blir kaldt RM (Region Metropolitana).

. begrenset

Oversikt over regioner, provinser og kommuner i Chile

. fri

Chile er en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Etter forfatningen av 1981, med endringer senest 2005, er utøvende makt lagt til en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten må være over 40 år, født i Chile og kan ikke gjenvelges umiddelbart. Presidenten velger statsrådene i sin regjering. Lovgivende makt er lagt til en nasjonal kongress, bestående av to kamre -- et deputertkammer på 120 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år, og et senat på 38 medlemmer, valgt for åtte år (halvparten er på valg hvert fjerde år).

Kongressen befinner seg i Valparaíso, ca. 140 km fra Santiago mot kysten. Det er stemmerett og stemmeplikt ved innskrivning fra 18 år. Den dømmende makt er uavhengig og omfatter ankerett, et militært rettssystem, en konstitusjonell domstol og en Høyesterett. Rettssystemet er i hovedsak bygd på kontinentaleuropeiske prinsipper og fransk, spansk og østerriksk rett.

Chile er et sentralstyrt land. Administrativt er det delt inn i 15 regioner, inkludert hovedstadsområdet, hver med sin intendant valgt av presidenten. Regionene er som hovedregel nummerert med stigende romertall (I-XII) fra nord til sør. Unntaket er hovedstaden Santiago, kalt Región Metropolitana (RM). Dessuten ble to nye regioner, Arica og Parinacota (XV) i nord og Los Ríos (XIV) i sør, grunnlagt i 2006 og gjort operative fra oktober 2007.

Regionene er igjen delt inn i provinser (53 totalt), med en guvernør som velges av presidenten. På lokalt nivå er det 342 kommuner administrert av kommunestyrer, hver med sin borgermester valgt av innbyggerne i kommunen.

Etter uavhengigheten fra Spania i 1818 ble Chile gjennom mesteparten av 1800-tallet styrt av godseiereliten. På 1900-tallet var landet et av Latin-Amerikas mest stabile og demokratiske regimer, med samme forfatning fra 1925 frem til militærdiktaturet 1973-89. Politikken var likevel preget av store spenninger mellom høyre- og venstresiden.

Etter gjeninnføringen av demokratiet i 1989 har moderate sentrum-venstrekrefter dominert politikken med partikoalisjonen Concertación, som er sammensatt av Kristeligdemokratene (Partido Democracia Cristiana, PDC), Sosialistpartiet (Partido Socialista, PS), Demokratene (Partido por la Democracia, PPD) og De radikale (Partido Radical, PR). Concertación ble i utgangspunktet dannet for å støtte NEI-siden i folkeavstemningen i 1988 om Augusto Pinochets militærregime.

Concertación har hatt alle regjeringene etter militærdiktaturet. På høyresiden dominerer koalisjonen Coalición por el Cambio (Koalisjon for forandring), med Renovasjonspartiet (Renovación Nacional, RN) og Det uavhengige demokratiske unionspartiet (Union Demócrata Independiente, UDI).

Alliansen ble i utgangspunktet dannet for å støtte JA-siden i folkeavstemningen om Pinochet-styret. Kommunistpartiet (Partido Comunista, PC), Det humanistiske partiet (Partido Humanista, PH) og andre partier har dannet koalisjonen Junto Podemos (Sammen vil vi klare det), men ingen av disse venstrepartiene har for tiden (2009) representanter i Kongressen. Et nytt sentrum-venstreparti, Chile Primero, ble dannet i 2007.

Partipolitisk dominerer mer eller mindre de samme partiene i dag som før militærdiktaturet. De fleste har blitt mer markedsøkonomisk orientert. Partido Democracia Cristiana, Chiles største parti, har sympatisører på tvers av sosiale klasser og spiller på kristne verdier og blandingsøkonomi. Av partier til høyre for Kristeligdemokratene finnes det tradisjonelle Nasjonale partiet (Partido Nacional, PN) og det nyliberale partiet Renovación Nacional. Helt på høyrefløyen er Union Demócrata Independiente, et konservativt parti som ønsker å bygge videre på arven fra Pinochet. På venstresiden dominerer Partido por la Democracia. Partido Socialista hadde presidentembetet fra 2000 til 2010, inkludert den første kvinnelige presidenten, Michelle Bachelet. Partido Comunista, som har blitt mindre ortodokst de siste par tiårene, er fremdeles en aktør å regne med på ytre venstre fløy.

De politiske motsetningene i Chile er mindre enn i de fleste andre latinamerikanske land, men manglende oppgjør med representanter for diktaturet, uro over vedvarende fattigdoms- og arbeidsløshetsproblemer og tiltagende miljøproblemer er destabiliserende faktorer. Chilensk politikk preges ellers av sterke interessegrupper, som landeiere, fagforeninger, den katolske kirke, studenter og næringslivsgrupperinger.

Chiles kongressvalg foregår via et binomialt system der 2 senatorer og 2 medlemmer fra deputertkammeret blir valgt fra hvert valgdistrikt. Historisk sett har de to største koalisjonene (Concertación og Alianza por Chile) delt hvert valgdistrikt mellom seg. Bare når den ledende koalisjonen vinner med en margin på mer enn 2 til 1, får den begge representantene fra et distrikt. Valgsystemet og dannelsen av de store koalisjonene medfører at ikke alle politiske partier blir representert i nasjonalforsamlingen.

Sebastian Piñera, mangemillionær og representant for høyrekoalisjonen Koalisjon for forandring tiltrådte som høyresidens første lovlig valgte president med 51,6 prosent av stemmene i mars 2010. Piñeras har uttrykt at han ønsker å redusere statsapparatet, slå hardt ned på kriminalitet, og vil bli husket som presidenten som "skapte en million arbeidsplasser". Eduardo Frei, president i Chile mellom 1994-2000, og Concertación måtte dermed akseptere nederlaget etter tjue år ved makten.

I oktober 2008 ble det avholdt kommunevalg. Høyrekoalisjonen gjorde et bedre valg enn på lenge og vant i flere kommuner enn Concertación, inkludert den viktige Santiago kommune.

Domstolene har tradisjonelt vært uavhengige i Chile. Den øverste domstol er høyesterett med 21 medlemmer. Disse utnevnes av presidenten og godkjennes av senatet. Retten velger selv sin leder. Det er 17 appellretter. Dommerne til disse utnevnes av presidenten etter høyesteretts nominasjoner. Dommerne ved de lavere retter utnevnes etter forslag fra appellrettene. Lovverket bygger på spanske forbilder; kriminallovgivningen er i økende grad influert av USA.

Den chilenske grunnloven ble innført etter en folkeavstemning i 1980 og trådte i kraft i 1981. Det er i ettertid satt flere spørsmålstegn ved Grunnlovens legitimitet, særlig av venstrepartier, som argumenterer for å gjøre store modifikasjoner. Likevel er forfatningen akseptert av størstedelen av det politiske Chile. Endring av Grunnloven krever i mange tilfeller mer enn simpelt flertall i nasjonalforsamlingen. Dette gjelder f.eks. punkter vedrørende valgsystemet, politiske partier, grunnleggende prinsipper i det administrative systemet, hæren, kongressen, utdanningssystemet og domstolene.

Etter 1989 er det likevel foretatt konstitusjonelle endringer for å gjøre det enklere å lage lovtillegg. Barn født i utlandet av eksilchilenere har nå rett til chilensk statsborgerskap. I 2005, under president Ricardo Lagos Escobar, ble noen av de mindre demokratiske punktene i Grunnloven omskrevet, mens de fundamentale prinsippene mht. stat og nasjon ble beholdt: presidentperioden ble redusert fra 6 til 4 år, utnevnelse av senatorer på livstid ble opphevet og presidenten ble igjen tildelt rett til å avsette hærens øverstkommanderende. Det nasjonale sikkerhetsrådet som skal sikre den demokratiske orden i krisesituasjoner består av presidenten, Hærens øverstkommanderende, øverstkommanderende i politiet, presidenten i Senatet, presidenten i Høyesterett og 5 statsråder uten stemmerett. En domstol overvåker de politiske partiene og har rett til å forby partier som står frem med totalitære ideologier.

Forsvaret har minsket i volum, blitt modernisert og satt under politisk kontroll etter gjeninnføringen av demokratiet. De militære styrkene blir kontrollert av presidenten gjennom forsvarsministeren, men har fortsatt relativt stor innflytelse. Forsvaret er delt i tre: Hæren, Marinen og Luftforsvaret. Frem til 2006 var det verneplikt, men dette ble forandret til frivillig rekruttering. Forsvarsutgiftene er redusert fra rundt 8 % av BNP under Pinochet til ca. 3-4 % i dag. Selv om det ikke har vært krig siden Salpeterkrigen (fra 1879 til 1883) er Chile blant de land som bruker mest på forsvar i forhold til BNP. Mye av dette blir finansiert av det statlige kobberselskapet CODELCO, som yter støtte med 10 % av sine årlige eksportinntekter. Pinochetregimet la politistyrkene (carabineros) under Forsvarsdepartementet. Nå ligger politiet formelt under Innenriksdepartementet, men forblir i praksis kontrollert av Forsvarsdepartementet.

General Augusto Pinochet, tidligere militærdiktator i Chile, omkom 10. desember 2006, 91 år gammel. Han ble aldri stilt for retten for brudd på menneskerettighetene gjennom forfølgelse, tortur og drap i løpet av sin 17 år lange periode som leder av et militærregime fra 1973 til 1990. I 2005 aksepterte likevel militæret å stå til ansvar for tidligere overgrep, og en del politikere fra høyresiden har nå tatt avstand fra brudd på menneskerettigheter under diktaturet. I august 2007 ble general Hugo Salas Wenzel dømt til 20 års fengselsstraff av høyesterett i Chile. Han ble anklaget for å være medskyldig i drapet på 12 motstandere av Pinochet. Salas Wenzel er det første medlemmet av diktaturregimet som har fått livstidsdom.

Pinochet har hatt sterk støtte i deler av befolkningen, militæret og blant politikere også etter diktaturet. Men i den siste tiden avtok hans popularitet. Det skyldes like mye korrupsjon som brudd på menneskerettighetene; diktatoren ble aldri stilt til ansvar for flere millioner dollar som han holdt skjult i Riggs Bank i USA under falske navn og i navnene til familiemedlemmer. Retten i oktober 2007 bevilget betinget frihet for seks av Pinochets familiemedlemmer, de fem barna og enkefruen, i tillegg til 16 av hans samarbeidspartnere i forbindelse med Riggs-saken.

Siden 1989 har Chile hatt en mer aktiv rolle på den internasjonale politiske arena, og satt blant annet i FNs sikkerhetsråd i 2003-2004. Landet har bidratt til FNs fredsbevarende styrker i Bosnia og Hercegovina, Haiti, India/Pakistan, Midtøsten, Montenegro og Serbia, og støttet opprettelsen av Fredsbyggingskommisjonen i FN-systemet. 21. mai 2008 ble Chile valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd for perioden 2008-2011.

Chileneren José Miguel Insulza ble valgt til generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i mai 2005. Chile har avholdt flere internasjonale politiske konferanser, blant annet Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) -toppmøtet I 2004. Landet ble i 2007 assosiert medlem av Det andiske fellesskap (CAN) og tok i mai 2008 over presidentskapet i Union for søramerikanske nasjoner (UNASUR). Chile har åpnet sin økonomi i stor grad, er medlem av flere internasjonale økonomiske organisasjoner og har en viktig rolle mht. internasjonale økonomiske spørsmål og frihandelsavtaler. Landet gjør en stadig større innsats i FN og i ulike regionale fora, samtidig som det selvsagt tar hensyn til sine egne utenrikspolitiske og -økonomiske interesser.

Chile og Argentina har i det siste hatt et bedre forhold enn på lenge. Det at begge stater nå er demokratier har medført svekkelse av de militære kreftene, og begge lands kvinnelige presidenter har sagt seg villige til å samarbeide på flere områder.

På 1960-tallet gikk Chile og Argentina inn i en territoriell tvist om de små øyene Picton, Lennox og Nueva lengst sør på Ildlandet, og i 1978 var uoverensstemmelsene nær ved å utløse en krig. Under Falklandskrigen mellom Storbritannia og Argentina fire år senere gav Chile hjelp til britiske tropper, noe som surnet forholdet enda mer. I 1984, etter megling gjennom Vatikanet, ble det underskrevet en fredsavtale mellom de to naboene med den konklusjon at de tre øyene skulle fortsette å være chilenske. Det har allikevel i senere tid vært flere tilfeller av uenighet om landenes sørlige grense.

Chile begynte på 1990-tallet å kjøpe gass fra Argentina, og har i ettertid blitt avhengig av denne energiimporten. I 2004 opplevde Argentina for første gang visse problemer med å dekke sitt eget behov for gass, og Chile kan dermed neppe stole sikkert på denne leveransen i fremtiden.

Etter at Chile i 1996 ble assosiert medlem i MERCOSUR, har handelen mellom de to landene økt kraftig. Chile har også økt sine investeringer i Argentina. Siden 1990 har de to, sammen med Brasil, utviklet et militært samarbeid. I 1991 ble Mendoza-erklæringen, som omfatter bruk av kjemiske og biologiske våpen, undertegnet. De tre landene har i tillegg hatt felles militære øvelser i Argentina og Chile.

Forholdet mellom Chile og Bolivia har helt siden Salpeterkrigen (1879-1883), der Bolivia mistet sin kystlinje til Stillehavet, vært dårlig. Landene kuttet i 1978 sine diplomatiske forbindelser på grunn av dette gamle stridsspørsmålet, og forholdene er fortsatt ikke blitt normalisert. De siste årene har det likevel vært en viss oppmykning. Handelen har økt kraftig, og tidligere president Michelle Bachelet og Evo Morales har hatt flere møter.

Boliviansk gass kan komme til å spille en nøkkelrolle for konflikten i fremtiden i og med Chiles noe usikre tilgang til kjøp av argentinsk gass. Bolivia har imidlertid uttrykt at landet ikke er interessert i å eksportere gass til Chile.

Chiles bilaterale forbindelser med Peru har vært bedre enn med Bolivia, men enkelte saker har satt forholdet på prøve. I 2005 vedtok den peruanske kongressen nye grunnlinjer for landets sjøgrense mot Chile. Dette protesterte Chile skarpt mot og viste til avtaler fra 50-tallet som entydig skal ha fastlagt delelinjen mellom de to landene. I januar 2008 brakte Peru grunnlinjespørsmålet inn for Den internasjonale domstolen i Haag. Rettssaken kan ta flere år. Den nye peruanske presidenten Alan García har likevel gitt uttrykk for at han ønsker å bedre forholdet til Chile og legge mindre vekt på grensespørsmålet.

Chilenske selskaper har de siste årene investert store summer hos naboen i nordøst, og i mars 2009 ble det underskrevet en frihandelsavtale mellom de to landene.

USA er viktig for Chile på flere plan, og de bilaterale forholdene er generelt gode. USA er blant annet den største utenlandske investoren i Chile. USA støttet innføringen av demokratiet i Chile i 1989, selv om landets rolle under statskuppet 16 år tidligere er meget omdiskutert.

Landene har et tett samarbeid, og Chile er en viktig samarbeidspartner for USA i Sør-Amerika. Frihandelsavtalen undertegnet i 2004 er et eksempel på det nære forholdet. Chile støtter likevel ikke USA i alle spørsmål, f.eks. krigen i Irak.

Forholdet mellom Norge og Chile kan karakteriseres som godt, og har en historie med relativt mye politisk, kulturell og økonomisk kontakt sett på bakgrunn av at landene ligger på hver sin side av jordkloden. En rekke historiske bånd bidrar til å knytte landene sammen. I årene etter militærkuppet i 1973 flyktet tusenvis av chilenere til Norge. Mange av disse har i løpet av de senere år vendt tilbake til hjemlandet. I januar 2009 bodde det rundt 260 nordmenn i Chile.

Chile har vist interesse for å lære av norske erfaringer med blant annet velferdsstat, nærings- og finanspolitikk. De siste årene har det økonomiske samarbeidet økt kraftig. Over 50 norske selskaper opererer i Chile, av disse er mange involvert i oppdrettsnæringen i sør. Investeringer generelt har økt betydelig de to siste tiårene. Frihandelsavtalen mellom Chile og EFTA, underskrevet i desember 2004, medfører tollfrihet for de fleste norske produkter til det chilenske marked og vice versa.

Chile og Norge samarbeider på flere felter innen forskning, og de siste årene er flere Memorandum of Understanding (MoU) underskrevet mellom institusjoner i de to landene. De fleste norske universiteter har samarbeidsavtaler med flere av sine chilenske søsterinstitusjoner.

I de senere årene har det vært en rekke besøk av betydning mellom Norge og Chile. Michelle Bachelet besøkte Norge som forsvarsminister i 2003 og som president i mai 2007. I januar 2008 besøkte H.K.H. Kronprins Haakon Chile med en stor næringslivsdelegasjon. Statsminister Jens Stoltenberg var æresgjest under Chiles nasjonaldager 18. og 19. september 2008 og deltok på et toppmøte i Chile i mars 2009. I tillegg har flere chilenske og norske statsråder vært på besøk hos hverandre. De økte relasjonene kan ses på som et ønske fra begges side om et sterkere bilateralt samarbeid.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.