Chiles politiske system

Den lovgivende makt, kongressen, ligger ikke i hovedstaden Santiago, men i Valparaíso, og er delt inn i to kamre. Deputertkammeret har 155 representanter som velges hvert fjerde år. Senatet har 50 medlemmer, hvorav halvparten er på valg hvert fjerde år. Senatorer blir derfor valgt for åtte år av gangen.

Valg av representanter til kongressen ble gjeninnført i 1990, da militærdiktaturet måtte gi fra seg makten. Mellom 1990 og 2017 ble det i begge kamre valgt inn to representanter fra hver valgkrets. Dette systemet favoriserte to store koalisjoner, som fikk valgt inn en representant hver i de fleste valgkretser. Sentrum-venstrekoalisjonen, La Concertación, vokste ut av kampen for demokratiet under diktaturperioden, mens høyrekoalisjonen ble dannet av politikere med tilknytning til militærdiktaturet. Disse to koalisjonene dominerte kongressen og chilensk politikk de første 25 årene etter at demokratiet ble gjeninnført.

En endring i valglovgivningen i 2017 økte antallet representanter som blir valgt inn per valgkrets. Dette ga flere partier mulighet til å bli valgt inn i parlamentet og ga koalisjonene mindre makt. I 2023 var hele 22 partier representert i deputertkammeret, og kun fire partier hadde over 10 representanter.

Utøvende makt ligger hos presidenten, som også er statsoverhode. Hen leder regjeringen og har det øverste ansvaret for den generelle administrasjonen av landet, ifølge grunnloven.

Presidenten har større innflytelse på lovgivningen enn det som er vanlig i mange land. Hen kan fremme lovforslag i kongressen og nedlegge veto mot lover vedtatt av kongressen. Kongressen kan deretter overprøve presidentens veto, men da kreves det 3/5 flertall i begge kamre.

Presidenten velges ved direkte valg for en fireårsperiode. En sittende president kan ikke gjenvelges, men en tidligere president kan stille som kandidat på nytt fire år senere. Både Michelle Bachelet og Sebastián Piñera har vært president to ganger.

Presidenten har også følgende fullmakter:

• øverstkommanderende for de væpnede styrker
• mandat til å utnevne ledere for flere sentrale statlige institusjoner, slik som sentralbanksjefen, ambassadører og ledere for diverse statlige organer.
• ansvar og vide fullmakter når det gjelder landets utenrikspolitikk.
• nedlegge veto mot lover vedtatt i kongressen. Loven blir da sendt tilbake til kongressen, som må vedta loven på nytt med 3/5 flertall i begge kamrene for at loven skal tre i kraft.
• utstede dekreter, som i noen tilfeller kan fungere som lover, men som må godkjennes av kongressen. I nødsituasjoner har presidenten videre fullmakter til å utstede dekreter.
• velge dommere til høyesterett og lavere instanser. Presidenten må velge blant kandidater nominert av høyesterett og beslutningen må bekreftes av senatet med 3/5 for å tre i kraft.

Rettsvesenet er ifølge grunnloven uavhengig av lovgivende og utøvende makt, selv om disse organene har en viss innflytelse fordi de utnevner dommere. Sammenlignet med andre latinamerikanske land er rettsvesenet også i praksis i større grad uavhengig av utøvende og lovgivende makt.

Chiles rettsvesen har hovedsakelig tre nivåer. Øverste rettsinstans er høyesterett, som består av 17 dommere. Under høyesterett ligger regionale ankedomstoler, som behandler anker fra første rettsinstans. Den første og laveste rettsinstansen kalles Juzgados og behandler både straffesaker, sivile saker og andre juridiske spørsmål. Chile har i tillegg spesialiserte domstoler, slik som arbeidsretten, militærretten og miljødomstolen.

Chiles grunnlov ble skrevet og innført av militærdiktaturet i 1981, og har derfor liten demokratisk legitimitet. Tre viktige trekk ved denne grunnloven:

1. den begrenser statens makt til å regulere økonomien
2. den inkluderer i liten grad sosiale rettigheter
3. den er konservativ, i den forstand at det kreves bred oppslutning i flere instanser for å endre lover

En viktig målsetning for militærdiktaturet da de skrev grunnloven var å unngå at de politiske og økonomiske omveltningene de hadde gjennomført skulle bli endret når landet vendte tilbake til et demokratisk styresett. Grunnloven etablerte derfor et politisk system som samfunnsviteren Francis Fukuyama har kalt et vetokrati. Det vil si et system hvor flere instanser har gode mulighet til å nedlegge veto mot – det vil si å stoppe – lovendringer.

Dette vetokratiet bidro til stabilitet etter overgangen til demokratiet, men det medførte også at den regjerende sentrum-venstrekoalisjonen hadde svært begrensede muligheter til å gjennomføre den politikken den hadde gått til valg på. Opposisjonen hadde makt til å nedlegge veto mot lovendringer den ikke var enig i.

Selv om noen viktige endringer ble gjort i grunnloven i 2005, fortsatte den å være en veldig konservativ grunnlov. De omfattende studentprotestene i Chile i 2011 bidro til stor oppslutning om kravet om en ny grunnlov. Selv om det var stor politisk oppslutning om studentenes krav til reformer i utdanningsloven, argumenterte regjeringen med at grunnloven ikke tillot å gjøre slike endringer. Studentbevegelsen svarte da at hvis grunnloven hindrer at man gjøre endringer som det er stor politisk enighet om, bør Chile få en ny grunnlov.

I 2019 oppsto det store sosiale protester som preget landet helt til koronapandemien brøt ut og begrenset mulighetene for å samle store folkemengder. Hovedkravet fra denne mobiliseringen var en ny grunnlov. I oktober 2020 ble det avholdt en folkeavstemning hvor 78 prosent stemte for å utarbeide en ny grunnlov. I mai 2021 ble en grunnlovsgivende forsamling valgt, og i juli 2022 la den fram sitt forslag til ny grunnlov. Forslaget fikk imidlertid ikke flertall i folkeavstemningen i september samme år, og dermed ble grunnloven av 1981 stående.

• Nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt
• Internasjonale forbindelser
• Forsvar

• Regjeringen
• Kongressen
• Domstolene