Chiles politiske system

Chile er en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Etter forfatningen av 1981, med endringer senest 2005, er utøvende makt lagt til en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten må være over 40 år, født i Chile og kan ikke gjenvelges umiddelbart. Presidenten velger statsrådene i sin regjering. Lovgivende makt er lagt til en nasjonal kongress, bestående av to kamre -- et deputertkammer på 120 medlemmer, valgt i allmenne valg for fire år, og et senat på 38 medlemmer, valgt for åtte år (halvparten er på valg hvert fjerde år).

Kongressen befinner seg i Valparaíso, ca. 140 km fra Santiago mot kysten. Det er allmenn stemmerett fra fylte 18 år. Den dømmende makt er uavhengig og omfatter ankerett, et militært rettssystem, en konstitusjonell domstol og en Høyesterett. Rettssystemet er i hovedsak bygd på kontinentaleuropeiske prinsipper og fransk, spansk og østerriksk rett.

Chile er et sentralstyrt land. Administrativt er det delt inn i 15 regioner, inkludert hovedstadsområdet, hver med sin intendant valgt av presidenten. Regionene er som hovedregel nummerert med stigende romertall (I-XII) fra nord til sør. Unntaket er hovedstaden Santiago, kalt Región Metropolitana (RM). Dessuten ble to nye regioner, Arica og Parinacota (XV) i nord og Los Ríos (XIV) i sør, grunnlagt i 2006 og gjort operative fra oktober 2007.

Regionene er igjen delt inn i provinser (53 totalt), med en guvernør som velges av presidenten. På lokalt nivå er det 342 kommuner administrert av kommunestyrer, hver med sin borgermester valgt av innbyggerne i kommunen.

Etter uavhengigheten fra Spania i 1818 ble Chile gjennom mesteparten av 1800-tallet styrt av godseiereliten. På 1900-tallet var landet et av Latin-Amerikas mest stabile og demokratiske regimer. Politikken var likevel preget av store spenninger mellom høyre- og venstresiden. Denne stabiliteten fikk en brå slutt med militærkuppet i 1973 og det påfølgende militærdiktaturet , som varte til 1989.

Etter gjeninnføringen av demokratiet i 1989 har moderate sentrum-venstrekrefter dominert politikken med partikoalisjonen La Concertación i spissen. Denne koalisjonen er i utgangspunktet en sammenslutning av de partiene som kjempet mot diktaturet og sto bak NEI-siden i folkeavstemningen i 1988 om Augusto Pinochets militærregime. De viktige partiene i denne koalisjonen er: Kristeligdemokratene (Partido Democracia Cristiana, PDC), et typisk sentrumsparti som har sympatisører på tvers av sosiale klasser og spiller på kristne verdier og blandingsøkonomi. De to første demokratisk valgte presidentene etter diktaturperioden var kristeligdemokrater: Patricio Aylwin og Eduardo Frei Ruíz-Tagle. Sosialistpartiet (Partido Socialista, PS) er det viktigste partiet på venstresiden. Både Ricardo Lagos og Michelle Bachelet kommer fra Sosialistpartiet. Og Demokratene (Partido por la Democracia, PPD), som ble dannet under diktaturperioden fordi Sosialistpartiet var forbudt. Politisk ligger det nært opp til Sosialistpartiet.  Foran presidentvalget i 2014 ble kommunistpartiet og noen andre mindre partier på venstresiden innlemmet i koalisjonen og den byttet da navn fra La Concertación til La Nueva Mayoría (Det nye flertallet). 

Høyresiden består hovedsakelig av de to partiene som vokste fram blant Pinochet-diktaturets støttespillere før og under folkeavstemningen i 1988. Det dreier seg om Renovasjonspartiet (Renovación Nacional, RN) og Den uavhengige demokratiske unionen (Union Demócrata Independiente, UDI) som ligger lengst til høyre. Denne høyrekoalisjonen har byttet navn mange ganger i 2017 gikk den under navnet "Chile vamos". Etter gjeninnføring av demokratiet har høyrekoalisjonen vunnet presidentvalget én gang, med Sebastián Piñera i 2010. 

De politiske motsetningene i Chile er mindre enn i de fleste andre latinamerikanske land, men manglende oppgjør med representanter for diktaturet, uro over vedvarende fattigdoms- og arbeidsløshetsproblemer og tiltagende miljøproblemer er destabiliserende faktorer. Chilensk politikk preges ellers av sterke interessegrupper, som landeiere, fagforeninger, den katolske kirke, studenter og næringslivsgrupperinger.

Chiles kongressvalg foregår via et binomialt system der 2 senatorer og 2 medlemmer fra deputertkammeret blir valgt fra hvert valgdistrikt. Historisk sett har de to største koalisjonene (Concertación og Alianza por Chile) delt hvert valgdistrikt mellom seg. Bare når den ledende koalisjonen vinner med en margin på mer enn 2 til 1, får den begge representantene fra et distrikt. Valgsystemet og dannelsen av de store koalisjonene medfører at ikke alle politiske partier blir representert i nasjonalforsamlingen.

Sebastian Piñera, mangemillionær og representant for høyrekoalisjonen Koalisjon for forandring tiltrådte som høyresidens første lovlig valgte president med 51,6 prosent av stemmene i mars 2010. Piñeras uttrykte at han ønsket å redusere statsapparatet, slå hardt ned på kriminalitet, og bli husket som presidenten som "skapte en million arbeidsplasser". 

I 2013 hadde Michelle Bachelet på ny anledning til å stille som presidentkandidat i henhold til grunnloven. Hun vant en klar seier over høyresidens kandidat, Evelyn Matthei. 

Domstolene har tradisjonelt vært uavhengige i Chile. Den øverste domstol er høyesterett med 21 medlemmer. Disse utnevnes av presidenten og godkjennes av senatet. Retten velger selv sin leder. Det er 17 appellretter. Dommerne til disse utnevnes av presidenten etter høyesteretts nominasjoner. Dommerne ved de lavere retter utnevnes etter forslag fra appellrettene. Lovverket bygger på spanske forbilder; kriminallovgivningen er i økende grad influert av USA.

Den chilenske grunnloven ble innført etter en folkeavstemning i 1980 og trådte i kraft i 1981. Det er i ettertid satt flere spørsmålstegn ved Grunnlovens legitimitet, særlig av venstrepartier, som argumenterer for å gjøre store modifikasjoner. Likevel er forfatningen akseptert av størstedelen av det politiske Chile. Endring av Grunnloven krever i mange tilfeller mer enn simpelt flertall i nasjonalforsamlingen. Dette gjelder f.eks. punkter vedrørende valgsystemet, politiske partier, grunnleggende prinsipper i det administrative systemet, hæren, kongressen, utdanningssystemet og domstolene.

Etter 1989 er det likevel foretatt konstitusjonelle endringer for å gjøre det enklere å lage lovtillegg. Barn født i utlandet av eksilchilenere har nå rett til chilensk statsborgerskap. I 2005, under president Ricardo Lagos Escobar, ble noen av de mindre demokratiske punktene i Grunnloven omskrevet, mens de fundamentale prinsippene mht. stat og nasjon ble beholdt: presidentperioden ble redusert fra 6 til 4 år, utnevnelse av senatorer på livstid ble opphevet og presidenten ble igjen tildelt rett til å avsette hærens øverstkommanderende. Det nasjonale sikkerhetsrådet som skal sikre den demokratiske orden i krisesituasjoner består av presidenten, Hærens øverstkommanderende, øverstkommanderende i politiet, presidenten i Senatet, presidenten i Høyesterett og 5 statsråder uten stemmerett. En domstol overvåker de politiske partiene og har rett til å forby partier som står frem med totalitære ideologier.

Forsvaret har minsket i volum, blitt modernisert og satt under politisk kontroll etter gjeninnføringen av demokratiet. De militære styrkene blir kontrollert av presidenten gjennom forsvarsministeren, men har fortsatt relativt stor innflytelse. Forsvaret er delt i tre: Hæren, Marinen og Luftforsvaret. Frem til 2006 var det verneplikt, men dette ble forandret til frivillig rekruttering. Forsvarsutgiftene er redusert fra rundt 8 % av BNP under Pinochet til ca. 3-4 % i dag. Selv om det ikke har vært krig siden Salpeterkrigen (fra 1879 til 1883) er Chile blant de land som bruker mest på forsvar i forhold til BNP. Mye av dette blir finansiert av det statlige kobberselskapet CODELCO, som yter støtte med 10 % av sine årlige eksportinntekter. Pinochetregimet la politistyrkene (carabineros) under Forsvarsdepartementet. Nå ligger politiet formelt under Innenriksdepartementet, men forblir i praksis kontrollert av Forsvarsdepartementet.

General Augusto Pinochet, tidligere militærdiktator i Chile, omkom 10. desember 2006, 91 år gammel. Han ble aldri stilt for retten for brudd på menneskerettighetene gjennom forfølgelse, tortur og drap i løpet av sin 17 år lange periode som leder av et militærregime fra 1973 til 1990. I 2005 aksepterte likevel militæret å stå til ansvar for tidligere overgrep, og en del politikere fra høyresiden har nå tatt avstand fra brudd på menneskerettigheter under diktaturet. I august 2007 ble general Hugo Salas Wenzel dømt til 20 års fengselsstraff av høyesterett i Chile. Han ble anklaget for å være medskyldig i drapet på 12 motstandere av Pinochet. Salas Wenzel er det første medlemmet av diktaturregimet som har fått livstidsdom.

Pinochet har hatt sterk støtte i deler av befolkningen, militæret og blant politikere også etter diktaturet. Men i den siste tiden avtok hans popularitet. Det skyldes like mye korrupsjon som brudd på menneskerettighetene; diktatoren ble aldri stilt til ansvar for flere millioner dollar som han holdt skjult i Riggs Bank i USA under falske navn og i navnene til familiemedlemmer. Retten i oktober 2007 bevilget betinget frihet for seks av Pinochets familiemedlemmer, de fem barna og enkefruen, i tillegg til 16 av hans samarbeidspartnere i forbindelse med Riggs-saken.

Siden 1989 har Chile hatt en mer aktiv rolle på den internasjonale politiske arena, og satt blant annet i FNs sikkerhetsråd i 2003-2004. Landet har bidratt til FNs fredsbevarende styrker i Bosnia og Hercegovina, Haiti, India/Pakistan, Midtøsten, Montenegro og Serbia, og støttet opprettelsen av Fredsbyggingskommisjonen i FN-systemet. 21. mai 2008 ble Chile valgt inn i FNs Menneskerettighetsråd for perioden 2008-2011.

Chileneren José Miguel Insulza ble valgt til generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i mai 2005. Chile har avholdt flere internasjonale politiske konferanser, blant annet Asia-Pacific Economic Cooperation (APEC) -toppmøtet I 2004. Landet ble i 2007 assosiert medlem av Det andiske fellesskap (CAN) og tok i mai 2008 over presidentskapet i Union for søramerikanske nasjoner (UNASUR). Chile har åpnet sin økonomi i stor grad, er medlem av flere internasjonale økonomiske organisasjoner og har en viktig rolle mht. internasjonale økonomiske spørsmål og frihandelsavtaler. Landet gjør en stadig større innsats i FN og i ulike regionale fora, samtidig som det selvsagt tar hensyn til sine egne utenrikspolitiske og -økonomiske interesser.

• Nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt
• Internasjonale forbindelser
• Forsvar

• Regjeringen
• Kongressen
• Domstolene