Semiotikk er læren om tegn og tegnbrukende atferd, også omtalt som semiologi. Læren ble definert av en av dens grunnleggere, den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure, som «studiet av tegnenes liv i samfunnet». Termen semiotikk ble brukt på lignende måte allerede på 1600-tallet av filosofen John Locke, og har røtter helt tilbake til antikkens tenkning (Platon, Aristoteles, stoikerne, Augustin). Men som tverrvitenskapelig analyseverktøy ble semiotikken grunnlagt av den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce.

I dag brukes hovedsakelig termen «semiotikk», men lenge skilte man mellom semiotikk og semiologi, der semiotikk ble brukt om Peirce-tradisjonen og semiologi om Saussure-tradisjonen. Disse skilte seg fra hverandre ved at Saussure arbeidet ut fra en binær og Peirce ut fra en triadisk modell.

Saussures modell har hatt mest innflytelse, og har ligget til grunn for for eksempel dekonstruksjonen. Ifølge Saussure har et tegn to sider: signifikant (lydbilde eller materiale) og signifikat (begrep eller mening). Han hevder videre at forbindelsen mellom disse to sider er arbitrær, det vil si at det ikke er noen naturlig forbindelse mellom lydene som utgjør ordet «filosof» og meningen til ordet «filosof». Språksystemet (la langue) ligger som en ordnende instans mellom signifikantene og signifikatene. Tegnene får ikke mening gjennom noe materielt, men ved å være kontrastert med andre tegn. Det er ingen naturlig forbindelse mellom «rødt lys» og «stopp». «Rødt lys» betyr «stopp» bare fordi «grønt lys» betyr «kjør» og «gult lys» betyr «vent». Tegnene betegner noe fordi de er forskjellige, og språkets mening består i relasjoner mellom slike forskjeller. Språk er bare ett av mange mulige tegnsystemer, og litteratur, malerier, myter etcetera kan betraktes på samme måte.

Peirces triadiske modell har imidlertid vist seg å være den mest anvendelige i analysen av visuelle fenomener, for hans distinksjoner mellom ikon (mening basert på visuell likhet), indeks (mening basert på kausale relasjoner) og symbol (mening basert på konvensjoner) tillater visuelle likheter å spille en større rolle enn i Sassures system.

I annen halvdel av 1900-tallet har en rekke moderne semiotikere brukt Peirces og Saussures teorier på en rekke fagområder, som for eksempel antropologi, psykoanalyse, kommunikasjonsteori, medievitenskap, estetikk etcetera. I fransk filosofi var den semiotiske innfallsvinkelen nesten enerådende etter midten av 1960-årene. Blant de fremste tenkerne som har brukt og videreutviklet semiotikken, er Algirdas Greimas, Claude Lévi-Strauss, Roland Barthes, Jacques Lacan, Michel Foucault, Umberto Eco, Jacques Derrida, Jean Baudrillard og Julia Kristeva.

  • Cobley, Paul, red.: The Routledge companion to semiotics and linguistics, 2001

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.