læremidler

Bruk av lærebøker i Norge har sitt utspring i tiden etter reformasjonen da det ble stilt krav om at allmuen skulle få en viss form for kristendomsundervisning. Denne var til å begynne med bare muntlig, men det oppstod snart et behov for en ABC som grunnlag for undervisningen. I Norge var en katekisme-ABC, som også inneholdt alfabetet og noen staveøvelser, enerådende i skolen frem til begynnelsen av 1800-tallet. Katekisme-ABC-ene i allmueskolen ble senere avløst av opplysnings-ABC-er. Disse inneholdt som regel lette moralske fortellinger, men også fortellinger fra fremmede land og bilder av dyr.

Den første norske leseboken kom i 1816. Den var utarbeidet av presten og eidsvollsmannen Hans Jacob Grøgaard. Ole Vig begynte i 1855 å arbeide for en «egentlig læsebog for almueskolen». En verdslig lesebok, som fikk stor utbredelse, var dr. Berlins Læsebog i Naturlæren for den norske Almue. Stortinget bevilget 1859 støtte til en norsk lesebok. I 1863 forelå stiftprost P. A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet, som med sitt innhold av folkeeventyr, Bjørnsons fortellinger og annet verdslig stoff, var epokegjørende. Men boken førte til voldsomme protester, særlig på grunn av folkeeventyrene. Boken lot seg imidlertid ikke stanse og var enerådende i lange tider. I 1890-årene begynte Nordahl Rolfsens lesebøker å overta. Rolfsens forbilde var den finske dikter Zacharias Topelius, som hadde laget leseboken for den finske folkeskolen. Søknaden om offentlig støtte ble i første omgang avslått, men bøkene ble likevel utgitt fra 1892 av. De fikk etter hvert en dominerende posisjon i norske skoler, og holdt stort sett stillingen frem til rundt 1950. Den første nynorske lesebok var skrevet av Olav Paulsen og kom i 1869. Andreas Austlids Lesebok fyr Born (1889) kom til å bli mest brukt. Verket ble brukt til 1960-årene. I orienteringsfagene ble det stort sett brukt danske lesebøker gjennom hele 1800-tallet.