Litteratursosiologi, retning(er) innen litteraturvitenskapen som ser det som sin oppgave å studere litteraturen i forhold til samfunnet. Undersøkelsen kan være konsentrert om forfatteren, om verket, eller om leserne. Litteratursosiologien rommer derfor på den ene side kvantitativt-statistiske undersøkelser av forfatter- og lesergrupper, med henblikk på alders- og kjønnssammensetning, sosial tilhørighet, utdannelse, inntektsforhold o.l. På den annen side finnes kvalitative undersøkelser av det litterære verkets samfunnsmessige gehalt, av den ideologi verket formidler, f.eks. politisk oppfatning eller holdninger av klassemessig, kjønnspolitisk art. Som regel vil en litteratursosiologisk analyse omfatte en kombinasjon av kvantitative og kvalitative undersøkelser. Litteratursosiologiske metoder har bl.a. vært benyttet i studier av triviallitteratur og av «marginale» deler av den etablerte skjønnlitteraturen, så som arbeiderlitteratur og kvinnelitteratur, men har også vært anvendt på tradisjonell skjønnlitteratur.

Det første forsøket på å analysere vekselvirkningen mellom litteratur og samfunn er Madame de Staëls verk De la littérature considérée dans ses rapports avec les institutions sociales (1800), og gjennom 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet har forskjellige forskere studert litteraturen ut fra synspunkter som kan kalles sosiologiske, bl.a. Hippolythe Taine, Georg V. Plekhanov og Levin L. Schücking. Litteratursosiologien fikk fornyet interesse etter den annen verdenskrig, med forskere som Robert Escarpit, Lucien Goldmann og György Lukács som fremtredende navn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.