Litteraturvitenskap, vitenskapen som beskjeftiger seg med studiet av litterære tekster og det tilleggsmateriale som man finner nødvendig for utforskningen og forståelsen av disse tekstene. Avgrensningen av tekstmaterialet kan i seg selv være et problem, men tendensen går mot en stadig mer inkluderende praksis, hvor også tekster som strengt tatt ikke er skjønnlitterære, behandles ut fra litteraturvitenskapelige metoder. Et skille kan sies å gå mellom den forskning som i overveiende grad holder seg til tekstene, og den som i tillegg er opptatt av konteksten (tekstuell og kontekstuell litteraturforskning).

Det teoretiske grunnlaget for vitenskapen har vært svært forskjelligartet, se litteratur (litteraturteori). Historiske, psykologiske, sosiologiske og andre teorier og metoder har vært tatt i bruk for å forklare og forstå et verks bakgrunn og opprinnelse, eller for å tolke verket ut fra slike synspunkter. Lingvistiske og stilistiske metoder er mer direkte tekstrettede. Mengden av teoridannelser og metodeforsøk viser ikke bare pluralismen i en vitenskap som ikke kan være «eksakt», men også fagets implisitte rikdom. Brukt med varsomhet vil de forskjellige metoder kunne utdype og supplere hverandre, bl.a. fordi faget både er knyttet til de enkelte språk- og litteraturstudiene, samtidig som det i mange land har sine egne forskningsmiljøer (allmenn litteraturvitenskap, sammenlignende litteraturvitenskap). Litteraturvitenskapelig forskning kan med andre ord ha basis i f.eks. engelsk eller fransk litteratur, den kan være sammenlignende eller den kan orientere seg mot grunnlaget (teoriene, metodene) for litteraturforskningen.

De mest kjente litteraturforskere var fra gammelt av litteraturhistorikere, i og med at litteraturhistorien var fagets dominerende disiplin. Nå er fagets mest kjente forskere gjerne teoretikere eller spesialister innenfor en sjanger, en periodes litteratur eller en enkelt forfatters produksjon. Flere viktige forskere har basis i andre vitenskapsfag, f.eks. lingvistikk eller filosofi (R. Jakobson, J. Derrida). Viktige navn i 1900-tallets litteraturforskning er f.eks. B. Croce, V. Sklovskij, M. Bakhtin, E. Auerbach, T. Adorno, H.-G. Gadamer, C. Brooks, H.-R. Jauss, R. Barthes, J. Kristeva og P. de Man.

Innenfor norsk litteraturforskning må nevnes navn fra nordisk eller allmenn litteraturforskning, som Francis Bull, Halvdan Koht, Peter H. Rokseth, Sigmund Skard, Ellisiv Steen, Asbjørn Aarnes, Atle Kittang. En rekke spesialister knyttet f.eks. til norrøn filologi kan nevnes, bl.a. P. A. Munch, Magnus Olsen, Anne Holtsmark, slik en også kan nevne spesialister på andre lands litteratur, som f.eks. Maren-Sofie Røstvig og Kristian Smidt (engelsk litteratur) eller Geir Kjetsaa (russisk litteratur).

Undervisning og forskning i litteratur drives i Norge ved alle våre universiteter samt ved flere høyskoler. Det er imidlertid bare ved de fire universitetene faget allmenn litteraturvitenskap finnes (Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø). Oslo fikk som det første sitt institutt i 1965.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.