Simulatortrening
Simulatortrening er en viktig del av nautisk utdanning. Her trener to nautiske studenter på en av simulatorene ved NTNU i Ålesund.
Simulatortrening
Lisens: CC BY SA 3.0
Dekksoffisersertifikat
Etter bestått nautisk utdanning og dokumentert fartstid kan Sjøfartsdirektoratet utstede et dekksoffisersertifikat.
Dekksoffisersertifikat
Lisens: CC BY SA 3.0

Nautisk utdanning fører først og fremst frem til dekksoffisersertifikater (styrmann og kaptein). Utdanningen er regulert av Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) gjennom STCW-konvensjonen. Dette skal sikre at skip i internasjonal fart opereres av kvalifiserte navigatører, uavhengig av hvor i verden utdanningen er tatt.

Faktaboks

Også kjent som

tidligere: styrmannsskole, skipperskole, navigasjonsskole.

Selv om de nautiske utdanningene primært er oppbygde for å dekke kravene til dekksoffisersertifikater, er nautikere også ettertraktet i en rekke stillinger på land, blant annet innenfor Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, rederier, klasseselskaper og forskjellig maritim industri.

Utdanningsveier

STCW-konvensjonen
Opplæringen i nautikk er nøye regulert av den internasjonale STCW-konvensjonen. Her to studenter på navigasjonslaboratorium.
STCW-konvensjonen
Lisens: CC BY SA 3.0

I Norge gis nautisk utdanning både på universitet, høgskoler, tekniske fagskoler og ved Sjøkrigsskolen. Uavhengig av skolesystem skal hovedfagene i fagplanen være i henhold til STCW-konvensjonen, og ha kvalitetssikringssystem godkjent av Sjøfartsdirektoratet. Hovedfagene kan grovt beskrives som navigasjon, skipsteknikk, lasteteknikk, skipsadministrasjon og språk. I dette ligger det omfattende krav til simulatortrening. Videre er det blant annet krav om standardiserte sikkerhetskurs og kurs innen radiokommunikasjon.

På universiteter og høgskoler er utdanningen treårig og følger et bachelor-løp. Inntakskravet er studiekompetanse fra videregående skole, eller på noen skoler også fagbrev som matros (Y-vei). I teknisk fagskole er utdanningen toårig, og inntakskravet er fagbrev som matros. Siden fagplanen skal følge samme konvensjon, er strukturen på begge utdanningsveier relativt like, og de dekker begge de teoretiske kravene til høyeste sertifikat.

Som nyutdannet kan man søke Sjøfartsdirektoratet om dekksoffisersertifikat (DOC) etter nødvendig systematisk og dokumentert fartstid på skip. Normalt er det første sertifikatet som løses DOC-klasse 4 (styrmannssertifikat), videre kommer gjerne DOC-klasse 3 og 2 (overstyrmann). Høyere sertifikater skilles kun ved opptjening av fartstid i lavere stilling. Høyeste sertifikat er DOC-klasse 1 (sjøkaptein), som gir førerrettigheter på alle skip på alle hav. Lavere sertifikater kan gi førerrettighet på mindre skip, og i begrenset fartsområde.

Kravene til sertifikat er beskrevet i egen forskrift (Forskrift om kvalifikasjonskrav og sertifikatrettigheter for personell på norske skip, fiske- og fangstfartøy og flyttbare innretninger), som igjen er hjemlet i Skipssikkerhetsloven. For å få utstedt sertifikat kreves også forskjellige kurs, som sikkerhetskurs, førstehjelpskurs, radiokurs, samt gyldig legeattest. I tillegg til dette kan det være spesielle krav til kurs knyttet til av spesielle fartøytyper og farvann — eksempelvis dynamisk posisjonering og farledsbevis.

I Norge gis bachelorutdanning fem steder, mens fagskoleutdanninger blir gitt ved 14 forskjellige skoler. De fleste av disse skolene tilbyr også sertifikatgivende utdanning for maskinister.

Historikk

Tromsø maritime skole
Mange av de maritime skolene som ble bygget fremover på 1900-tallet var oftest monumentale bygg, plassert med god utsikt mot havet eller skipsleden. På taket var det ofte en rekke forskjellige antenner. Her Tromsø maritime skole som ble innviet i 1964. Aktiviteten er nå flyttet til Universitetet i Tromsø og Fagskolen i Nord (Tromsø).
Tromsø maritime skole
Lisens: CC BY SA 3.0
Skoleskip
Fra ca. 1950 til 1999 ble det benyttet egne skoleskip for instrumentopplæring. Disse var Sjøveien (to forskjellige) og Trøndelag. Her skoleskipet Trøndelag, som dekket kysten fra Ålesund og nordover. Trøndelag var i tjenesten fra 1964 til 1988.
Skoleskip
Lisens: CC BY SA 3.0
Polarnavigasjon
Forskningsskipet Lance ble forsøkt overtatt til opplæringsfartøy for de maritime skolene i 1979, uten at det lykkes. Her er skipet innleid fra Polarinstituttet ved Svalbard i 2012, hvor Universitetet i Tromsø nyttet fartøyet for å kjøre kurs for nautikkere i isnavigasjon.
Polarnavigasjon
Lisens: CC BY SA 3.0

Tilbake i norrøn tid, og tidligere, var opplæringen i navigasjon stort sett basert på opplæring gjennom erfaring på sjøen. Den første systematiske opplæringen vi kjenner til i Danmark-Norge var da Christian IV utpekte den første «læremester i navigasjon og regning» for undervisning av kongens styrmenn i 1619. Dette er et par hundre år etter at Henrik Sjøfareren skal ha startet navigasjonsundervisning i Portugal.

I 1640-årene ble Den kongelige navigasjonsskole etablert i København, med Bagge Wandel (1622–1683) som direktør. Wandel hadde tette bånd til Norge, og hadde blant annet tjenestegjort som toller i Kristiansund.

De første opptegnelsene fra Norge er en «søskole» i Kristiansand omkring 1666, men denne skolen ble trolig flyttet til Stavanger noen få år senere. Det finnes også kilder om lignende skoler i Bergen fra 1680-årene, i Drammen fra 1697 og i Kragerø fra 1727. I Trondheim var det en kommunal «navigasjonsinformator» så tidlig som i 1686.

I 1762 utpekes den første norske eksaminator. Dette var starten på en ordning som varte i mange år. Undervisningen var stort sett opplagt i privat regi, men eksamen ble foretatt av en offentlig eksaminator. De første stedene med slik ordning var i Arendal og Bergen. På slutten av 1700-tallet ble denne aktiviteten utvidet, og det ble også gjennomført eksaminering ved skoler i Kristiansand, Tromøysund, Langesund, Drammen, Tønsberg, Kristiania og Trondheim.

Sertifiseringen på denne tiden var i henhold til «Forordning om sjøindrullering» av 1. februar 1770. Her heter det blant annet at for å kalle seg styrmann, så skulle man ha minst syv års fartstid som matros, og erfaring fra seilas i Stredet (Malakkastredet), til Vestindia, og være bekjent i Kanalen (Den engelske kanal).

Viktig ble så Norsk navigasjonslov av 1840, som medførte oppnevning av fire regionale navigasjonsdirektører – i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. I etterkant av dette ble det flere eksamensdistrikt og det ble opprettet kommunale skoler. Første kommunale skole kom i Kristiania i 1845, men i de påfølgende årene frem til 1891 var det navigasjonsskoler eller eksaminering i Fredrikstad, Fredrikshald (Halden), Drammen, Larvik, Kragerø, Tønsberg, Kristiansand, Grimstad, Mandal, Stavanger, Bergen, Trondheim, Tromsø, Porsgrund, Risør, Arendal, Ålesund og Vardø. Fra 1891 var det også i Sarpsborg, Holmestrand, Horten, Tvedestrand, Lillesand, Farsund, Hammerfest, Sandefjord og Flekkefjord. Kursene som ble gjennomført i denne tiden var stort sett halvårige, og gikk i vinterhalvåret da mange av skipene var i opplag.

I 1902 kom det en ny lov om navigasjonsundervisningen, hvor krav til både pensum og eksaminatorer ble skjerpet. Det ble dessuten opprettet egne kurs for kystskippere. I 1936 kom ny lov om navigasjonsutdannelse, og kystskipperkursene ble delt opp i første og andre klasse. Det ble også opprettet høyere klasser for skipsførere i Oslo og Bergen – dette blant annet for å dekke kravene til lærere. I denne perioden ble det også opprettet navigasjonsskoler for fiskere, som senere ble fiskerfagskoler. Pensum hadde store likhetstrekk med de rene navigasjonsskolene, og utdanningen ledet frem til fiskeskippersertifikat. Den første fiskerfagskolen ble lagt til Aukra i 1939. I dag gir gjenværende fiskerfagskoler teknisk fagskoleutdanning på lik linje med andre skoler.

Etter hvert som navigasjonsteknologien ble utviklet etter andre verdenskrig ble det behov for opplæring og trening på elektroniske instrumenter som radar, gyrokompass og radiopeiler. Staten overtok et tysk passasjerfartøy i 1945 som fikk navnet Sjøveien, og som ble et spesialutrustet instrumentskip for skolene. Blant annet begynte Tønsberg navigasjonsskole i 1950 å benytte dette skipet, som etter hvert skulle dekke behovet ved alle skoler langs kysten. I 1962 anskaffet Trondhjem navigasjonsskole instrumentskipet Trøndelag. Staten tok over Trøndelag i 1964 og kysten ble da delt mellom de to instrumentskipene. I 1979 ble Sjøveien byttet til et noe nyere skip med samme navn. Dette året var det også et initiativ for å ta over det toppmoderne fiskefartøyet Lance som instrument- og opplæringsfartøy, men dette lykkes ikke. Lance ble i 1980 overtatt av Norges Sjøkartverk. Trøndelag seilte frem til 1988, mens Sjøveien holdt det gående til 1999, da man vurderte at simulatorer og landbaserte laboratorier kunne fylle rollen til skipene. 1970-tallet ble preget av skipsfartskrise og utflagging, og cirka 40 000 norske sjøfolk ble satt på land. Dette medførte at mange skoler måtte legge ned, og det ble lagt opp til helt nye skolestrukturer. Strukturen på utdanningen var på dette tidspunkt et treårig løp, hvor hvert år var avsluttende; 2. klasse styrmann, 1. klasse styrmann og skipperskole.

I 1976 leverte et nasjonalt utvalg en utredning og et forslag om å omgjøre den videregående maritime utdanningen til en treårig høgskoleutdanning (NOU 1976:53). Selv om det ble anbefalt at det skulle være tre skoler endte man etter hvert opp med åtte statlige skoler; Oslo, Tønsberg, Arendal, Haugesund, Bergen, Ålesund, Trondheim og Tromsø. Av disse er kun fire tilbake; Tønsberg (nå Universitetet i Sørøst-Norge), Haugesund (Høgskulen på Vestlandet), Ålesund (NTNU) og Tromsø (Universitetet i Tromsø). I ettertid har også Sjøkrigsskolen i Bergen kommet til med en maritim høgskoleutdanning basert på STCW-konvensjonen. Alle høgskoleutdanningene gir internasjonale bachelorgrader. Samtidig som det ble opprettet høgskoleutdanninger ble det etablert en høyere nautisk utdanning ved Norges tekniske høgskole (nå NTNU), med spesiell tanke på utdanning av lærere til de nye høgskolene. Dette tilbudet opphørte i 2010.

Etter etablering av høgskoleutdanningen mistet de andre videregående skolene retten og grunnlaget for å drive utdanning av kapteiner. Stor mangel på offiserer på slutten av 1980-tallet medførte imidlertid at mange av de videregående skolene fikk opprette VK3-klasser hvor teorien til høyeste sertifikat ble dekket i løpet av ett år. Denne ordningen ble nedlagt i 1998, men videreført i en toårig fylkeskommunal teknisk fagskole-modell ved de samme skolene. I 2021 var det nautisk utdanning ved 14 tekniske fagskoler: Honningsvåg, Tromsø, Bodø, Gravdal, Rørvik, Trondheim, Kristiansund, Ålesund, Måløy, Bergen, Austevoll, Haugesund, Kristiansand og Borre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg