Katherine Mansfield

Faktaboks

Katherine Mansfield
Kathleen Mansfield Beauchamp
Uttale
mˈænsfi:ld
Født
14. oktober 1888, Wellington, New Zealand
Død
9. januar 1923, Fontainebleau, Frankrike

Katherine Mansfield

Av /NTB Scanpix ※.
Katherine Mansfield

Artikkelstart

Katherine Mansfield var en engelskspråklig forfatter fra New Zealand. Hun er mest kjent for sine noveller og regnes som en av de mest innflytelsesrike forfatterne innenfor moderne novellekunst. Sammen med forfattere som Virginia Woolf, James Joyce og D. H. Lawrence banet hun vei for den eksperimentelle litteraturen som vokste frem i Europa på begynnelsen av 1900-tallet.

Mansfield døde bare 34 år gammel, men hun rakk å gi ut tre novellesamlinger: In a German Pension (1911), Bliss and Other Stories (1920) og The Garden Party and Other Stories (1922). Ytterligere to samlinger ble utgitt posthumt: The Dove’s Nest and Other Stories (1923) og Something Childish and Other Stories (1924). Hun skrev også dikt og sakprosa og var en ivrig brev- og dagbokforfatter.

Mansfields noveller kom ut på norsk i Emil Boysons Havefesten: Utvalgte Noveller i 1950. En ny oversettelse av den enkeltstående novellen «Hagefesten» («The Garden Party») ble utgitt av Heinesen Forlag i 2018.

Biografi

Kathleen Mansfield Beauchamp, bedre kjent under pseudonymet Katherine Mansfield, ble født i New Zealand i 1888. Foreldrene var velstående annengenerasjons innvandrere fra England. Sammen med sine fire søsken tilbrakte hun barndomsårene i Wellington og den landlige forstaden Karori. Som 19-åring flyttet hun til London med store ambisjoner om å bli forfatter. Hun skulle aldri returnere til hjemlandet.

Da Mansfield ankom London i 1908, sluttet hun seg raskt til det urbane kunstnermiljøet som preget byen på denne tiden, også kjent som Bloomsburygruppen. Her samlet kunstnere og intellektuelle seg, deriblant ekteparet Woolf, Aldous Huxley og aristokratfruen Lady Ottoline Morrell, for å diskutere kunst og litteratur. Mansfield giftet seg med sanglæreren George Bowden i 1909, men forlot han kort tid etter. I 1911 innledet hun et forhold til John Middleton Murry, som var sjefsredaktør for det litterære avantgarde-magasinet Rythm. De giftet seg i 1918.

I 1917 fikk Mansfield påvist lungetuberkulose. I årene som kom, oppholdt hun seg mye i utlandet, deriblant i byen Bandol i Frankrike, for å samle krefter til å skrive. På tross av flere behandlingsforsøk ble hun stadig verre. Sykdomsperioden var allikevel den mest produktive i hennes karriere, og noen av de mest kjente novellene, slik som «The Garden Party» og «The Fly», ble skrevet mens hun var alvorlig syk. Brevene og dagbøkene i disse årene beskriver en hverdag preget av ensomhet og isolasjon, og det Mansfield opplevde som en kamp mot tiden.

I 1923 fikk Mansfield akutt lungeblødning og døde i Fontainebleau i Frankrike, 34 år gammel.

Den moderne novellen

I likhet med sine modernistiske forfatterkollegaer var Mansfield opptatt av hvordan de store samfunnsendringene som preget Europa på begynnelsen av 1900-tallet, påvirket menneskets bevissthet. Realistenes mål om å fremstille en objektiv virkelighet fremstod nå som overfladisk og ufullstendig. Modernistene mente at vårt komplekse indre liv krever en ny litterær fremstillingsmåte som er i stand til å fange opp alle dets nyanser. Fra dette utgangspunktet revolusjonerte Mansfield novellesjangerens tradisjonelle formspråk og estetiske uttrykk; ved å bli mer psykologisk, ble novellen også mer «moderne».

Tekstene til Mansfield er ofte atmosfæriske og minimalistiske, og mange følger ikke en tidsmessig spenningskurve. Hensikten var å kunne nærme seg menneskets komplekse sjelsliv – ikke som en sammenhengende størrelse, men heller som en strøm av skiftende og ufullstendige tanker og følelser.

Stil og form

I historisk sammenheng blir Mansfield gjerne plassert innenfor den litterære modernismen, samtidig som hun viderefører og kaster et nytt lys over arven fra romantikkens diktning. Charles Dickens, Oscar Wilde og Anton Tsjekhov var noen av hennes store litterære forbilder, selv om hun utviklet sin helt egne stil. Inspirert av teknikkene til impresjonismens store kunstnere som Claude Monet skildret hun naturens skiftende lys og stemninger. Hun eksperimenterte med cinematiske teknikker fra film, scenekunst og musikalske komposisjoner. Hun var inspirert av fotografiets evne til å fange små øyeblikk, noe hun videreførte i sitt eget episodiske formspråk.

Stilistisk bryter Mansfield ofte det kronologiske handlingsforløpet i sine noveller. Hun perfeksjonerte den frie indirekte diskursen, hvor fortelleren trer inn og ut av bevisstheten til mange forskjellige karakterer. Fortelleren imiterer karakterenes språk og væremåte, snarere enn å beskrive eller forklare deres motiver eller handlinger for leseren.

Tematikk

Tematisk favner novellene til Mansfield vidt. Hun er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker som preges av nærhet og avstand, og særlig hvordan vi forstår – og ikke minst misforstår – oss selv og andre. Hun er også særlig kjent for å leve seg inn i tankene og følelsene til både voksne og barn, menn og kvinner, og rik og fattig, på en troverdig måte. Hun skildrer opplevelser av isolasjon og fremmedgjøring, og særlig den uforklarlige ensomheten som kan oppstå i våre aller nærmeste relasjoner. Forundring rundt de store spørsmålene om livet og døden flettes ofte sammen med små og dagligdagse gjøremål.

Selv om novellene speiler individets følelse av eksistensiell ensomhet, problematiserer de også 1900-tallets sosiale og politiske forhold. Temaer som kjønnsroller og kvinneundertrykkelse, seksualitet, klasseforskjeller, sosialt utenforskap, New Zealands kolonihistorie, maorikulturen og, mer indirekte, de totale ødeleggelsene forsaket av første verdenskrig, er alle sentrale temaer i forfatterskapet.

Novellesamlingene

Mansfields mest sentrale verker er å finne i hennes fem (hvorav to posthume) novellesamlinger. Det eksisterer i tillegg et antall noveller som ikke ble utgitt i bokform. De fleste av Mansfields noveller ble opprinnelig publisert i litterære magasiner før samleverkene ble utgitt. Dagens leser oppdager gjerne Mansfield gjennom de mange antologiene og samleverkene som eksisterer, der ulike forlag har gjort selvstendige tekstutvalg.

In a German Pension

Mansfields første novellesamling, In a German Pension, ble publisert i 1911. Førkrigsårenes sosiopolitiske klima og fremveksten av en sterk europeisk (og særlig tysk) nasjonalisme danner bakteppet for samlingen. Den skiller seg fra de senere utgivelsene på flere områder: Mansfield bruker ofte en førstepersons forteller, tonen er kynisk og satirisk, og fortellingene fremstår mer handlingsdrevne enn de senere verkene. Hun tok senere avstand fra samlingen, som hun mente var umoden og regelrett dårlig.

I samtlige noveller retter Mansfield et kritisk blikk mot over- og middelklassens arroganse og selvtilfredshet. I «Germans at Meat» blir en families patriotisme og glorifisering av krig gjenstand for satire. Mannen i huset, Herr Rat, blir fremstilt som spesielt vulgær når han grådig forsyner seg ved middagsbordet.

Ubalansen i maktforholdet mellom kvinner og menn er også et sentralt tema. I «Frau Brechenmacher Attends a Wedding» kritiserer Mansfield samfunnets forventninger om at kvinnens plikt i ekteskapet er å tilfredsstille mannen seksuelt og bære frem hans barn, på bekostning av egen helse og livsutfoldelse.

En annen mye omtalt novelle er «The-Child-Who-Was-Tired», som er inspirert av Tsjekhovs novelle «Søvnig» fra 1888. Enkelte har beskyldt Mansfield for plagiat, mens andre mener hun simpelthen lot seg inspirere av originalen til Tsjekhov. Uavhengig av spørsmålet om opphav står «The-Child-Who-Was-Tired» som et eksempel på hvordan Mansfield begynte å utvikle den eksperimentelle måten å skrive på som hun er mest kjent for i dag.

Bliss and Other Stories

Bliss and Other Stories ble utgitt i 1920. Samlingen fremstår som mer eksperimentell enn In a German Pension og vitner om en forfatter som har funnet sin særegne uttrykksform.

«Prelude» er en av Mansfields mest kjente New Zealand-noveller. I denne fortellingen tar hun utgangspunkt i sine egne barndomsminner fra den naturskjønne landsbyen Karori og skildrer hverdagslivet til familien «Burnell». Teksten består av 12 deler, eller bruddstykker, og tar for seg familiens forflytning fra Wellington til det nye huset på landet sett fra mange ulike perspektiver. «Prelude» skiller seg fra tidligere noveller ved å ta en mer eksperimentell form, hvor handling og plott oppløses til fordel for episodiske stemninger, tanker og usystematiske psykologiske prosesser.

Tittelnovellen «Bliss» er sentrert rundt et middagsselskap som den nygifte Bertha har stelt i stand. Bertha opplever at tanker og følelser som i utgangspunktet står i kontrast til hverandre, oppstår i henne på en og samme tid. Gjennom symbolikk og metaforer antyder Mansfield at Bertha kjenner en dragning mot en av middagsgjestene – den vakre og mystiske kvinnen Pearl. Men det Bertha tror er en gjensidig tiltrekning og forståelse dem imellom, viser seg å være en stor misforståelse. Hva som er virkelighet, og hva som er illusjon, blir uklart for både Bertha og leseren. Novellen utforsker det komplekse samspillet mellom kognisjon og følelser.

The Garden Party and Other Stories

The Garden Party and Other Stories (1922) er Mansfields tredje novellesamling, den siste i hennes levetid. Tittelnovellen «The Garden Party» er en av hennes største kommersielle suksesser. Øvrige noveller fra samlingen som «At the Bay», «Miss Brill» og «The Daughters of the Late Colonel» har også blitt trukket frem som noen av hennes aller fineste.

I «The Garden Party» møter leseren Sheridan-familien, som forbereder en overdådig hagefest. Familiens tenåringsdatter, Laura, gleder seg til festen, men nyheten om et dødsfall i fattigstrøket nedenfor forstyrrer den muntre stemningen. Fru Sheridan sin likegyldighet står i kontrast til datterens moralske konflikt: Er det riktig å arrangere et selskap når deres naboer sørger? Følelsene og tankene som oppstår i Lauras bevissthet, skifter mellom sorg og forventning, mellom gleden over livet og frykten for døden. Samtidig kan novellen leses som en kritikk av den øvre middelklassens overfladiskhet, og klasseforskjellene som preget New Zealand som en senviktoriansk koloni på begynnelsen av 1900-tallet.

«At the Bay» kan leses som en oppfølger til «Prelude» og er blant Mansfields mest kritikerroste og komplekse fortellinger. Denne gangen spenner handlingen seg over en dag i Burnell-familiens feriehus ved New Zealands kyst. Novellen skildrer de dagligdagse tingene i karakterenes nære omgivelser og utforsker hvordan alle disse små inntrykkene fanges opp i deres bevissthet.

Posthume utgivelser

Mansfield etterlot seg en rekke upubliserte noveller og manuskripter. Enkemannen John Middleton Murry gav ut flere av disse tekstene kort tid etter hennes død, noe som bidro til å øke hennes popularitet. Hun er en av få forfattere fra det 19. århundret som aldri har gått ut av produksjon hos forlagene (da Sousa Correa og Kimber, 2009).

Novellesamlinger

I 1923 ble The Dove’s Nest and Other Stories utgitt, en samling bestående av noveller og manuskripter som Mansfield ikke rakk å publisere i sin levetid. Den tungsindige novellen «The Fly» handler om en far som har mistet sønnen sin i krigen, og er en av samlingens mest kjente fortellinger. Faren ser på et portrett av den unge soldaten på skrivebordet sitt og sørger over hans minne, men blir distrahert av en flue som kjemper for livet i en dam av fyllepennblekk. «The Fly» regnes av mange som et av hennes mest originale verker.

I 1924 gav Murry ut Something Childish and Other Stories. Samlingen består av upubliserte noveller og manuskripter skrevet mellom 1908 og 1920. Enkelte hadde Mansfield tidligere avvist som «altfor sentimentale», men Murry valgte å publisere dem likevel. Something Childish gir et viktig bilde på den gradvise utviklingen av både tematikken og formspråket i Mansfields forfatterskap. Her finner vi blant annet noveller skrevet tidlig i karrieren som henviser til New Zealands kolonihistorie og urbefolkningen. «The Woman at the Store» og «How Pearl Button Was Kidnapped» er to eksempler på fortellinger som tar for seg spenninger mellom hvite, europeiske innvandrere og maoriene.

Brev, dagbøker og sakprosa

Mansfield skrev brev og dagbøker gjennom hele sitt voksne liv. De gir et sjeldent innblikk i forfatterens refleksjoner over egen skrivekunst. De forteller oss også noe om hvordan episoder fra forfatterens eget liv inspirerte fiksjonen. Murry utgav i sin tid et utvalg av de personlige tekstene. I senere tid har både disse og hennes sakprosatekster blitt utgitt i sin fullstendige form.

Ettermæle

En av Mansfields største litterære bragder er hennes skildringer av barnets indre liv. Barndomsnovellene «Prelude», «At the Bay», «The Doll’s House», «How Pearl Button Was Kidnapped» og «Sun and Moon» bidro til å kaste et nytt lys over barnets psykologi og unike perspektiv på verden. Mansfield brukte det litterære språket til å bane vei mot en ny forståelse av barn som komplekse og sammensatte individer. I en tid der tanken om en utviklingspsykologi fortsatt var fremmed for mange, fremstår disse verkene om barnets sjelsliv som særlig revolusjonerende.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Noveller, sakprosa, dikt, dagbøker og brev

  • Mansfield, Katherine. The Collected Letters of Katherine Mansfield, Vincent O'Sullivan og Margaret Scott (red.), vol. 1–5. Oxford UP, 1984–2008.
  • Mansfield, Katherine. The Edinburgh Edition of the Collected Works of Katherine Mansfield, Gerri Kimber m.fl. (red.), vol. 1–4. Edinburgh UP, 2012–2016.
  • Mansfield, Katherine. «Hagefesten», William Heinesen (overs.). Heinesen forlag, 2018.
  • Mansfield, Katherine. Havefesten: Utvalgte Noveller, Emil Boyson (overs.). Gyldendal Norsk Forlag, 1950.

Sekundærlitteratur

  • Alpers, Antony. The Life of Katherine Mansfield. Oxford UP, 1982.
  • Bennett, Andrew. Katherine Mansfield. Northcote House, The British Council, 2004.
  • Dunbar, Pamela. Radical Mansfield: Double Discourse in Katherine Mansfield’s Short Stories. Palgrave Macmillan, 1997.
  • Kaplan, Sydney Janet. Katherine Mansfield and the Origins of Modernist Fiction. Cornell UP, 1991.
  • New, W. H. Reading Mansfield and Metaphors of Form. Montreal: McGill-Queen’s UP, 1999.
  • van Gunsteren, Julia. Katherine Mansfield and Literary Impressionism. Amsterdam: Rodopi, 1990.

Kilder

  • Da Sousa Correa, Delia, & Gerri Kimber (red.). Katherine Mansfield and Continental Europe. Edinburgh UP, 2009, s. vii.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg