Portrett av Promobilde. CC BY SA 3.0

Raymond Carver, forfatter fra USA kjent for sine noveller som gjerne portretterer pressede mennesker i krisesituasjoner. Hans minimalistiske historier hvor handlingen er skåret til beinet, og hvor leseren må fylle ut mellomrommene, er blitt stildannende og bidro til å fornye novelletradisjonen på 1970- og 80-tallet. Novellesamlingen What we talk about when we talk about love er blitt stående som et moderne litterært mesterverk.

Raymond Carver vokste opp i Yakima, Washington, men bodde det meste av sitt voksne liv i California og Washington. Etter High School-eksamen i 1956 måtte han dele seg mellom arbeid, studier og et familieliv der hverken tid eller penger strakk til. Han giftet seg som 19-åring med Maryann Burk, og de fikk to barn – i 1957 og 1958.

Carver prøvde seg tidlig som forfatter, men det avgjørende i utviklingen synes å ha vært et kurs i kreativ skriving ledet av forfatteren John Gardner i 1959. Senere deltok Carver også på Iowa Writers’ Workshop. Den første novellen som ble publisert var «The Furious Season» i 1960, og han fikk flere dikt og noveller på trykk, gjerne i studentpublikasjoner, gjennom tidlig 1960-tall. Novellen «Will You Please Be Quiet, Please» fikk plass i Best American Short Stories 1967. Det var som lyriker han bokdebuterte med diktsamlingen Near Klamath (1968), etterfulgt av samlingen Winter Insomnia (1970).

I 1969 var Carver blitt kontakten av Gordon Lish, som var redaktør i  Esquire, et populært livsstilsmagasin som også publiserte litterære tekster. Lish redigerte Carvers novelle «Neighbors», som kom på trykk i Esquire 1971, og som har blitt stående som en av Carvers mesternoveller. Dette ble starten på et langt og produktivt samarbeid. Gordon Lish ble viktig for utgivelsen av Carvers første novellesamling, Will You Please Be Quiet, Please, og en bok som straks fikk en sentral plass i litterære diskusjoner om minimalisme og «skitten realisme».

Lish skulle vise seg å få en enda viktigere rolle for det som av mange regnes som selve mesterverket til Carver, novellesamlingen What We Talk About When We Talk About Love (1981). Betydningen Lish hadde for disse tekstene ble først klar langt senere, og da ble det også kjent at Carver hadde forsøkt å forhindre utgivelsen fordi Lish hadde skåret kraftig ned på alle teksten – helt ned til halvparten av originalen. 

En stadig bredere kontakt med skribenter, redaktører og forleggere er noe av det som preger utviklingen i Carvers liv og forfatterskap fremover. Men enda mer avgjørende er et hektisk liv for å holde familie og ekteskap sammen. Carver ble tidlig alkoholisert, og drikkingen tok etter hvert totalt overhånd slik at han stadig var innlagt på klinikker. I 1976 flyttet Maryann fra Carver; de ble separert i 1978, men skilt først i 1982. I mellomtiden inntraff det forfatteren selv omtaler nesten som et mirakel: 2. juni 1977 sluttet han å drikke. Et nytt liv åpnet seg, med ny kjærlighet, men også med erfaringer og opplevelser som skulle bli materiale til noen av de sterkeste novellene i moderne amerikansk litteratur.

Blant de forfatterne og kunstnerne Carver møtte var kjente novelleforfattere som John Cheever og Richard Ford, men viktigst av alle var poeten og multikunstneren Tess Gallagher. Hun og Carver flyttet sammen, og delte resten av hans etter måten korte liv. De ble gift bare noen uker før hans død i august 1988, men samlivet med Tess, frigjøringen fra alkoholen og et forfatterskap som stadig flere la merke til, var et godt utgangspunkt for videre diktning.

Carver underviste i mange år i kreativ skriving ved flere universiteter, men fikk også store stipendier – blant annet fra The National Endowment for the Arts – og kunne slik samle seg om å skrive på full tid. Det ble en rekke nye diktsamlinger utover på 1980-tallet, men den viktigste utgivelsen er utvilsomt Cathedral (1983) – en samling med langt mer ekspansive novelletekster enn før. Bøkene kom nå på store forlag i New York, og han ble anmeldt i ledende tidsskrifter og aviser. Æresbevisninger av mange slag ble det også, i tillegg til at enkeltnoveller og samlinger ble oversatt til mange språk.

Carvers litterære univers er blitt beskrevet som «Hopelessville.» Novellene synes oftest å være så minimale beskrivelser som mulig av en krisesituasjon der innsikt er mulig, men der selvbedraget stadig vekk seirer. Det er brukt mange slående uttrykk for å beskrive den delen av amerikansk litteratur som behandler de lavere samfunnslag og personer som er i pressede situasjoner, økonomisk, sosialt, følelsesmessig, og som de fleste andre likte ikke Carver uttrykk som «dirty realism». Likevel er det stadig vekk tapere i livskampen, gjerne i nære relasjoner som ekteskap eller andre tette forhold, som beskrives, ikke sjelden med alkohol som medvirkende årsak til noe av elendigheten. Mulighetene for endring er ofte til stede som et ønske, en drøm eller et håp som nesten alltid blir borte fordi selvinnsikten bare antydes som mulighet, men glipper for hovedskikkelsene i tekstene. Svært mange av personene i novellene har noe som kan oppfattes som sterk vilje til selvbedrag, og derfor liten mulighet til positiv endring. Men også tapere kan behandles med sympati og medfølelse, og over og mellom linjene i Carver-tekstene finner vi nettopp en omfattende menneskelighet – det noen har kalt Carvers postmoderne humanisme. For det er selvsagt mulig å skrive om uvitende analfabeter uten noe av den kulturen eller det sivilisasjonsfernisset vi venter oss uten å henge dem ut, og Carver hører utvilsomt til blant de få forfatterne som på grunn av språklig mesterskap gir oss sterke portretter av mennesker i livskrise som de selv knapt forstår, men som vi som lesere kan sette oss inn i.

Noen kritikere sier rett ut at Carvers noveller er representanter for den epifaniske novelle. Det må ses i sammenheng med et begrep som minimalisme som innebærer at svært mye i en tekst er fraværende, og at alt på en måte begynner og slutter midt i, men også slik at slutten antyder en mulighet for å se sammenhenger, helhet, mulige veier ut av uføret. Leserne står igjen med en kort tekst og må fylle ut og legge til, men ikke mer enn det teksten oppfordrer til, og da står vi igjen med noe uavklart, mystisk – kanskje litt skremmende. Slike tanker er blitt vanlige i den moderne novelleteorien, som kan mistenkes for å ha måttet fornye seg nettopp på grunn av Carvers minimalistiske mesternoveller. 

Robert Altman brukte ti av Carvers noveller som grunnlag for filmen Shortcuts (1993), og disse ble utgitt samlet i bokform samme år under samme tittel (norsk oversettelse 1994). Den viktigste utgaven av Carvers dikt er samlingen All of Us: The Collected Poems (1996), mens en komplett samling av hans noveller, med en god del ekstra materiale, finnes i Collectes Stories i Library of America (2009). Her er også inkludert Beginners – som er manuskriptversjonen av novellene i What We Talk About When We Talk About Love før Lish redigerte tekstene ned.

  • Vær så snill, vær stille, vær så snill (1985) Les i bokhylla.
  • Paviljong og andre noveller (1990) Les i bokhylla.
  • Hvem har ligget i denne sengen? og andre noveller (2004).
  • Men sjela er også ein glatt dævel (dikt i utvalg) (1988).  Les i bokhylla.
  • Will You Please Be Quiet, Please? (1976) 
  • Furious Seasons (1977)
  • What We Talk About When We Talk About Love (1981)
  • Cathedral (1983)
  • Where I'm Calling From (1988)
  • Near Klamath (1968)
  • Winter Insomnia (1970)
  • At Night The Salmon Move (1976)
  • Fires (1983)
  • Where Water Comes Together With Other Water (1985)
  • Ultramarine (1986)
  • A New Path To The Waterfall (1989)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.