vaner (i norrøn mytologi)

Drapet på Gullveig. Illustrasjon på et frimerke i en serie med motiver fra norrøn mytologi gitt ut på Færøyene i 2003
.

Artikkelstart

Vaner er en gruppe guder i den norrøne mytologien. De norrøne gudene kan hovedsakelig deles inn i to grupper; æser og vaner. Æsene holder til i Åsgard og vanene holder til i Vanheim. Vanene er spesielt forbundet med fruktbarhet, rikdom, fiske, handel og fred. De blir også tillagt særlige evner og kunnskap innen seid, som er en form for magi. De mest kjente vanene er Njord og hans to barn Frøy og Frøya.

Vanekrigen

I den mytologiske urtiden finner det sted en stor krig mellom æser og vaner. Partene er jevnbyrdige, og krigen bølger fram og tilbake inntil begge parter blir enige om å slutte fred. Det utveksles gisler som tegn på fredsavtalen.

Opptakten til krigen omtales fragmentert i diktet Voluspå. I diktet fortelles det at æsene ubekymret spiller brettspill på Idavollen da tre jotunkvinner trenger seg inn blant dem. En kvinneskikkelse ved navn Gullveig får en viktig rolle i det som skjer videre. Voluspå er en vanskelig kilde å tolke og det er uklart hvem Gullveig egentlig er og hva hun representerer. Hun kan være en av de tre jotunkvinnene, men det er også mulig at hun er en ond volve ved navn Heid som også nevnes i diktet.

Æsene dreper Gullveig brutalt ved å spidde henne med spyd og brenne henne tre ganger på bål i Odins hall. Vanene reagerer på drapet av Gullveig ved å samle en hær, og Odin slynger spydet sitt Gungne ut over Vanehæren. Slik starter Odin krigen mellom æser og vaner, og med dette starter Odin også den første krigen i verden.

Fredsforhandlingene

Vanekrigen
Odin slynger spydet ut over vanehæren. Illustrasjon i ''Den ældre Eddas Gudesange" av karl Gjellerup i 1895.
Av .

Selve krigen er svært kort beskrevet både i Ynglingatal, Skaldskaparmål og i Voluspå. Snorre skriver kort og konsist at både æser og vaner blir lei av strid. Derimot har fredsforhandlingen som fulgte fått en større plass i kildene.

I Ynglingatal skriver Snorre at vanene sender Njord og hans to barn Frøy og Frøya som gisler til æsene. Til gjengjeld sender æsene Høne og den vise Mime til vanene. Til gjengjeld for Mime sender vanene sin klokeste mann, Kvase. Vanene gjør Høne til høvding, men de blir etter en stund svært skuffet over gislet sitt. Hver gang Høne er i rådsmøter, spør han Mime om råd. Når Mime ikke er til stede sier han at andre skal bestemme. Vanene forventer mer av en klok høvding og føler seg snytt, så de hugger hode av Mime og sender det tilbake til Odin. Æsene på sin side er derimot svært fornøyde med gislene sine. Njord, Frøy og Frøya får plass blant æsene hvor de blir høyt verdsatt og gjort til offerprester. Frøya lærer dessuten æsene kunsten å seide.

I Skaldskaparmål beskriver Snorre en litt annen versjon av myten: Som tegn på freden spytter både æser og vaner i ett stort kar. Av spyttet skaper de den vise Kvase. Kvase drar ut blant menneskene for å lære dem skaldskap, men blir drept av de to dvergene Fjalar og Galar. De to dvergene blander Kvases blod med honning og skaper på den måten en mjød som gir den som drikker den både visdom og dikterevner. Dvergene bortforklarer dødsfallet ved å si til æsene at Kvase blir kvalt av sin egen visdom, fordi ingen er i stand til å spørre han på en slik måte at visdommen hans får utløp.

Vanekrigen i forskningshistorien

Den mytologiske krigen mellom æser og vaner er et viktig element i de norrøne mytene. De viktigste kildene til hendelsen er Snorres Ynglingatal, Skaldskaparmål og eddadiktet Voluspå. Imidlertid kan kildene være utfordrende å tolke.

Forskere fra ulike fagfelt har lenge forsøkt å finne en historisk forklaring på overleveringen om vanekrigen. Den franske filologen Georges Dumézil hevdet for eksempel at opphavet til myten lå i den sosiale lagdelingen i det indoeuropeiske ursamfunnet. Han mente at fredsavtalen mellom æser og vaner kunne tolkes som en forklaring på de ulike samfunnsgruppene. Andre forskere har ment at vanekulten var rådende blant jordbrukere i Norden i steinalderen, mens den norrøne religionen ble innført av en mer krigersk innvandrende folkegruppe. Dette er imidlertid omdiskutert, og nyere forskning peker på at det er vanskelig å knytte mytene rundt krigen og den påfølgende fredsslutningen mellom æser og vaner til historiske hendelser og steder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Näsström, Britt-Mari (1998). Frøya. Den store gudinnen i Norden. Oversatt av Kåre A. Lie.
  • Price, Neil (2019). The Viking Way. Magic and mind in the late iron age Scandinavia. Oxford: Oxbow Books.
  • Snorri, Sturluson. Edda. Red. Björn Jónasson. Oversatt av Anne Holtsmark og Per Roald Landrø. 2003.
  • Steinsland, Gro, redaktør (2003). Voluspå og andre norrøne helligtekster. Oslo: De norske Bokklubbene.
  • Steinsland, Gro (2005). Norrøn religion: Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg