alver

I Snorres Edda fortelles det om to slags alver. Den ene gruppen er lysalver, som er vakre som sola og bor i Alvheim, som også er tilholdssted til vanen Frøy. Den andre gruppen er svartalver, som er onde og mørke som bek og bor under jorda i Svartalvheim. Snorre er uklar når han i skiller mellom dverger og svartalver. Det er mulig at han mener at svartalver og dverger er det samme. I norrøn mytologi holder også dvergene til under jorden, og i steiner og fjell. Det kan være at dette er årsaken til sammenblandingen.

Snorres skille mellom lysalver og svartalver finnes ikke i andre kilder, og delingen er heller ikke kjent i nyere folketro. Derfor er det mulig at lys- og svartalver er resultat av Snorres kristne tenkemåte, påvirket av kristendommens forståelse av lyst og godt, og mørkt og ondt.

I det norrøne samfunnet var rituell dyrking og ære av døde slektninger, forfedrekult, viktig. De døde ble ansett som en del av ætten. Siden alvene ble forbundet både med død og fruktbarhet ble de også knyttet til forfedrekult. Det ble holdt spesielle alveblot. Et slikt blot blir beskrevet i Austrfararvisur i Olavssagaene. Her omtales alveblotet som en årlig religiøs fest knyttet til ætten og forfedrene. Skalden Sigvat Tordarson forteller at han på en ferd til Sverige ble nektet adgang til et hus hvor det ble holdt alveblot. Blotet er ledet av husfruen og er lukket for andre enn ætten.

Alveblot har også vært utført for å helbrede syke, og en del av ritualet har vært å ofre dyr, øl eller lignende blotfe. Også disse ritualene har trolig hovedsaklig vært utført av kvinner. Kormáks saga Vi forteller om et slikt blot. Her beskrives en ofring til alvene på Island på 900-tallet. En okse blir ofret på en gravhaug for at en såret mann skal bli frisk.

Både steds og personnavn vitner om at alver, og kulten av dem, var viktige i det norrøne samfunnet. Sannsynligvis har kombinasjonene av alvenes tette bånd til ætten og forfedrene, i tillegg til at kulten var privat og foregikk i hjemmene, ført til at forestillinger og ritualer ble videreført i folketroen fram til moderne tid.

I norsk folketro er ordet alver lite utbredt, men er erstattet med begreper som hulderfolk, haugfolk, vetter og underjordiske. Disse vesenene har vært både æret og fryktet og folk har foretatt offerlignende handlinger til disse helt opp i moderne tid. Offergavene har bestått av verdsatte matvarer som smør, melk eller øl. Ofringene har vært utført på spesielle steder i naturen, som på eller ved store steiner eller lignende. Slike ofringer har gjerne vært utført i forbindelse med merkedager som jul og midtsommer, og ved viktige gjøremål som for eksempel seterdrift eller tømmerfløting.

Myter og folketro lever videre i populærkulturen, blant annet i fantasy, både i litteratur, filmer og spill, hvor alvene ofte framstilles som eteriske vesener med spisse ører.

• folketro
• tusser
• nisse
• blot

• Sky, Jeanette: Alver : naturens barn – kulturens skapninger, 2003, ISBN 82-90425-70-8, Finn boken
• Steinsland, Gro: Norrøn religion: Myter, riter, samfunn, 2005, ISBN 978_82-530-2607-7.
• Neil Price: The Viking Way: Religion and War in Late Iron Age Scandinavia. 2002.