Knud Knudsen

Faktaboks

Knud Knudsen
Født
6. januar 1812, Holt (nå Tvedestrand)
Død
4. mars 1895, Kristiania (nå Oslo)

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Knud Knudsen
Av /Kunnskapsforlaget ※.

Artikkelstart

Knud Knudsen var en norsk språkforsker. Han er kjent for sitt arbeid for morsmålsundervisning og fornorsking av det dansk-norske skriftspråket. Han er også kalt «bokmålets far» og «riksmålets far». Hvor dekkende disse betegnelsene er, kan diskuteres. Hverken bokmål eller riksmål i den betydninga disse skriftspråksnormene fikk i løpet av 1900-talet, eksisterte i Knudsens levetid. Men Knudsen argumenterte for og tok selv i bruk en rekke språkendringer «fra dansk til norsk» som senere ble gjort gjeldende for riksmålet og bokmålet, fra først av i større grad for bokmål enn for riksmål. Slik sett bidro han sterkt til legge grunnlaget for disse to målformene.

Bakgrunn

Knudsen har selv beskrevet den sosiale og geografiske bakgrunnen sin i nedskrevne livsminner fra barne- og ungdomsårene. Som Ivar Aasen (1813–1896) kom han fra små kår på landsbygda og gjorde, som Aasen – med et moderne uttrykk – ei klassereise. At disse to som kom til å legge grunnlaget for de to norske skriftspråkene, hadde samme type sosiale bakgrunn, er neppe tilfeldig. Felles for dem er også at ingen av dem kunne forutse at arbeidet deres skulle føre til den toskriftspråkssituasjonen landet fikk i og med jamstillingsvedtaket i 1885 og en rekke språkreformer som kom til etter at opphavsmennene var døde. Viktig er det òg at for dem var språkspørsmålet i samtida ikke et spørsmål om idealer eller estetikk, men hadde å gjøre med livsvilkåra til folk flest.

Far til Knudsen var husmann under Holt prestegård, men han virket òg som huslærer og tok imot elever hjemme hos seg selv, noe sønnen hjalp til med i tidlige barneår. Allerede fra tolvårsalderen var han huslærer på forskjellige gårder i omegnen. Livsminnene til Knudsen gir et levende inntrykk av hvordan han strevde for å skaffe seg økonomisk grunnlag for videre utdanning ut over det den nokså svake skolegangen en mer eller mindre halvstudert lærer, klokkeren i bygda, kunne gi han. Knudsen var et flogvit (et ord han selv bruker og som han har fra Aasmund Olavsson Vinje, 1818–1870), han lånte bøker, leste i dårlig lys til langt på natt, sleit hele tida med økonomien, men kom seg til Christiania i 1832 for å ta eksamen artium. Han ble cand. philol. i 1840, hadde diverse lærerstillinger i studietida, arbeidde ved Drammen latinskole mellom 1840 og 1846, da han ble adjunkt ved Christiania Katedralskole, overlærer (lektor) samme sted fra 1852.

Knudsen hadde lenge vært skeptisk til den dominerende plassen latin (og gresk) hadde i det som med rette het latinskolen, og i 1846 tok han for alvor opp kampen for å gjøre disse skolene til en høyere allmennskole (et ord Knudsen selv er opphav til), og ikke bare forskole for universitetet. Å slåss mot latinens plass og omfang var å legge seg laglig til for hogg, og han ble møtt med mye kritikk. For Knudsen var formålet å styrke morsmålet (norsk), og han opplevde det som en seier da skoleloven i 1869 innførte realartium ved sida av latinartium. Kampen mot latinen og forsvaret for morsmålet tok Knudsen opp igjen i 1884 med boka Latinskole uten latin. Hans pedagogiske ideal, som er uttrykt i Modersmaalet som Skolefag fra 1864, var en nasjonal-humanistisk skole med norsk som hovedfag og med utvidet litteraturlesing. Det var altså nasjonale og pedagogiske grunner bak Knudsens kamp.

Språksyn og språkarbeid

Det er en klar sammenheng i tid og ideologi mellom Knudsens kritikk av latinens plass i skolen og det språksynet han forfektet i en rekke publikasjoner. Hans såkalte «dansk-norske språkstrev» som først ble utformet i artikkelen Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog fra 1845, gikk ut på at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Dette ortofone grunnsynet holdt han fast ved; normgrunnlaget for det norske skriftspråket skulle altså ligge i «de Dannedes Mund», med andre ord de som snakket «dannet», altså de som var født inn i «dannede» familier eller hadde klart å skaffe seg en viss utdanning. I 1878 gav han ut Den landsgyldige norske uttale, der han argumenterer for at forskjellene i «dannet» uttale rundt om i landet var så små at de kunne betraktes som aksentforskjeller heller enn dialektforskjeller.

I en større programartikkel fra 1850, Om Norskhet i vor Tale og Skrift, sammenlignet han sitt eget målsyn med Ivar Aasens. Han hevdet at de hadde samme mål på lang sikt, men at de var uenige om endringsfarten og -prosessen. Sin egen strategi omtalte han som «Gradvishetens Vej», mens Aasens kalte han «Bråhastens Vej». Knudsen hadde ingen tro på at den styrende klassen i samfunnet ville akseptere ei språkform som den Aasen stod for. Det eneste realistiske var å endre dansk-norsken gradvis i norskere retning. Dette synet holdt han fast på, og i Hvem skal vinne? fra 1886 ser han for seg at de to strategiene til slutt skal møtes i ett felles norsk skriftspråk.

I ettertid er det grunn til å påpeke at skillet mellom de to strategiene dreide seg mindre om gradvishet versus bråhast enn om fundamentalt ulike normeringsprinsipp, Knudsens «dannede talemål» mot Aasens «norsk folkemål». Aasens språksyn var mer revolusjonært enn Knudsens som var typisk reformistisk. En annen forskjell på de to var at Aasen i større grad enn Knudsen var lingvist. Knudsen var nok en større pedagog både i det viktige reformarbeidet sitt og som aktiv underviser gjennom hele livet. Men han var også en habil grammatiker.

Konkrete endringsforslag

Det tok ganske lang tid før Knudsen presenterte konkrete forslag til endring av dansk-norsken ut over reint grafiske forhold, som for eksempel å avskaffe stum e, erstatte c, ch og q med k og erstatte ph med f. Disse og et par andre forslag ble vedtatt av departementet i 1862. Først i Hvem skal vinne? (1886) formulerte Knudsen endringsforslagene sine på en noenlunde systematisk måte. Her presenterte han ei liste på 12 + 3 punkt, der de første 12 kunne gjennomføres raskt, mens de siste 3 eventuelt kunne bli realiserte i framtida en gang. De fleste forslaga dreide seg om rettskriving, mens andre handla om uttale og ordtilfang.

Til de viktigste rettskrivingsforslaga hørte innføring av de «harde» konsonantene p, t, k for dansk b, d, g. Han ville dessuten sette inn g for v i ord som Gagn, Hage, Mage, Torg og sløyfe uhistorisk g i Valg, velge og Salg, selge. Videre ville han ha ei rekke kortformer i stedet for de danske langformene, som dra for drage, be for bede, Far for Fader, Mor for Moder. Så ville han fornorske flere enkeltord: Bjørk, Fjøl, Gjømme, glømme, gråte, Hand, kald, Mjøl, Mjølk, Maur, naken, rope, sakne, Sjø, Snø, Såpe. Han ville òg fjerne en rad tyske affiks som an-, be-, bi-, er-, for-, ge-, -het, -agtig, -bar. Det siste punktet viser Knudsens puristiske side som han utdyper i den omfangsrike boka Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning fra 1881. Her lanserer han en rekke norske avløserord for de tilsvarende danske.

Ord som Knudsen er opphav til, er: allmennskole, bakstrev, bakstreversk, ordskifte. De tre forslaga som Knudsen presenterte som mer langsiktige, var innføring av diftongene au, ej og øj (som han skrev med j), innføring av a i bestemte bøyningsformer, som flertal i substantiv (Fantar), adjektiv (kortare – kortast), visse verb (kallarkalla) og gjennomføring av hunkjønn som grammatisk kategori. Det meste av de konkrete endringsforslaga ble tatt inn i rettskrivningsreformene i 1907, 1917 og 1938. Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne bokmål og riksmål.

Annet språkarbeid

Fra 1850-åra kom Knudsen til å spille en viktig rolle for fornorskingen av teaterspråket, særlig som språklig veileder ved Christiania Norske Theater i Møllergata. Knudsen var altså med på å fastlegge et grunnlag for norsk scenespråk. På denne tida var det mest danske skuespillere på de få norske teatrene som eksisterte, så Knudsen måtte legge seg på ei kompromisslinje i rådgivinga si. Men han gjorde mye for å gi harde konsonanter (p, t, k for b, d, g) og andre norske trekk aksept som normaluttale. Sentrale arbeid fra denne tida er Haandbog i dansk-norsk Sproglære fra 1856 og Lærebog i dansk-norsk Sproglære fra 1857.

Det var samtidig en tydelig skandinavisk linje i språkarbeidet hans, noe som blant annet kom til uttrykk i boka Om tilnærmelse mellem Norsk, Dansk og Svensk fra 1866. I 1869 var han en ivrig deltager på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm, og her ble en nordisk rettskrivning vedtatt i hovedtrekkene etter Knudsens forslag (se nordisk rettskrivning).

Et viktig verk i reformarbeidet hans var Den landsgyldige norske Udtale fra 1876, som også gav utgangspunkt for forslag til rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesning i skolen.

Ettermæle

Knudsen var selv ikke noen utøvende språkkunstner, men han har gjort mye for å vekke sansen for en norsk og naturlig uttrykksmåte. Han spilte en stor rolle for blant andre Henrik Ibsen (1828–1906) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910).

En rekke av hans språkartikler er samlet i Norsk blandkorn I–III fra 1882–1885.

Av sine oppsparte midler stiftet Knudsen et legat som blir bestyrt av Bymålslaget, som har utgitt Knud Knudsens Livsminner. Barneår og ungdomsår i 1937 og Reiseminner utgitt heftevis fra 1980–2000.

En byste av ham er utført av Jo Visdal og oppstilt i Nasjonalgalleriet, med kopier i Nationaltheatret og på Holt kirkegård.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johnsen, Egil Børre: Unorsk og norsk : Knud Knudsen : en beretning om bokmålets far, 2006, isbn 82-996986-3-4, Finn boken
  • Norsk biografisk leksikon 2. utg.
  • Knud Knudsens Livsminner. Barneår og ungdomsår. Utgitt av Bymålslaget. Aschehoug 1937.
  • Vikør, Lars S.: Knud Knudsen og det dansk-norske målstræv. I: torp, Arne & Lars S. Vikør: Hovuddrag i norsk språkhistorie. Gyldendal 2003, s.181-204.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg