allmennkringkasting

Allmennkringkasting, mediepolitisk begrep, norsk oversettelse av engelske public service broadcasting, som innebærer at kringkastingsmediene styres ut fra et ideal om at kringkasting er et offentlig gode, en felles informasjonsressurs på linje med offentlige tjenester som veinett og vann. Som et offentlig gode skal allmennkringkasting ivareta alle samfunnsgruppers interesser, og skape en nasjonal fellesarena.

Allmennkringkasting skal bidra til mangfold i det totale programtilbudet, og sørge for at både brede og smale publikumsgrupper får et godt tilbud. I dette ligger at publikumstall alene ikke kan avgjøre hvilke programmer som sendes, men at det tas hensyn til publikums behov for informasjon, opplysning og underholdning.

Forståelsen av allmennkringkasting har endret seg i takt med politiske, teknologiske og økonomiske endringer. I Norge har vi i 2015 fire kringkastingsbedrifter som er definert som allmennkringkastere: NRK, TV 2, P4 og Radio Norge. De er regulert som allmennkringkasting gjennom strukturregulering, der de er tilbudt bestemte privilegier i bytte mot visse forpliktelser.

Forpliktelsene kan innebære å sende programmer produsert for smale publikumsgrupper, altså en type program som ikke er lønnsomme isolert sett. Det å sende daglige nyhetssendinger, eller å ha en viss andel norskspråklige program. 

De fleste forpliktelsene er forankret i kulturpolitiske mål om å styrke norsk kultur, språk og identitet, og å formidle folkeopplysning som gjør borgerne rustet til å stemme ved valg og engasjere seg i samfunnsdebatten.

En annen type forpliktelser kan være å ha hovedkontor i en annen by enn hovedstaden. For eksempel plikter TV 2 å ha hovedkontor i Bergen. Disse forpliktelsene er forankret i distriktspolitiske og næringspolitiske mål, som å skape en vital og konkurransedyktig medieindustri i Norge. 

Privilegiene, eller fordelene, er først og fremst økonomiske. Det eldste og mest sentrale privilegiet i allmennkringkasting er at skattebetalerne betaler, enten gjennom lisens eller andre former for statlig finansiering.

Et annet sentralt økonomisk privilegium, som har blitt tilbudt medieselskaper i bytte mot forpliktelser, er enerett eller monopol på det nasjonale reklamemarkedet.

Dette privilegiet er imidlertid mindre verdifullt for selskapene etter at det digitale bakkenettet visket ut skillet mellom nasjonale og seminasjonale kanaler.

Isteden er det inngått avtaler mellom enkelte kanaler om økonomiske privilegier i form av distribusjonsfordeler i bytte mot bestemte forpliktelser.   

Lisensfinansiering har vært omdiskutert i flere tiår, både i Storbritannia, Norge, og en rekke andre land. En av årsakene til debatten er at alle som eier et TV-apparat må betale lisens, mens situasjonen i den digitale tidsalder er at mange ser TV-innhold på nett og dermed ikke omfattes av lisensordningen.

Et annet hovedargument mot lisensordningen er at det er en påtvunget avgift for seere som ikke ønsker å se allmennkringkasting, og at de dermed subsidierer et tilbud de ikke har nytte av.

I enkelte land har kritikken av lisensordningen og lisensfinansierte selskaper medført at man har søkt andre alternativer. Enten er lisensen erstattet med bevilgninger over statsbudsjettet, eller det har blitt innført en kombinasjon av statstilskudd og reklamefinansiering. 

Allmennkringkastere som er reklamefinansiert, men som likevel har bestemte forpliktelser i bytte mot bestemte privilegier, omtales ofte som hybridkanaler.

I Norge er det én TV-kanal, TV 2, og to radiokanaler, P4 og Radio Norge, som kan karakteriseres som hybridkanaler. De er hybride fordi de på den ene siden drives etter en markedslogikk der programmer som gir reklameinntekter blir prioritert fremfor programmer som ikke genererer reklameinntekter; og på den annen side drives de av et ønske og en forpliktelse om å imøtekomme myndighetenes forventninger om allmennkringkasting.

I denne hybriditeten ligger det også en konfliktlinje som har kommet til overflaten i en rekke diskusjoner om i hvilken grad kanalene skal rette seg etter signaler fra myndighetene, og i hvilken grad de selv skal avgjøre hva som kan defineres som allmennkringkasting.

Sterkest konflikt har det vært rundt P4. Kanalens konsesjon som allmennkringkaster ble av kritikere omtalt som en 'lisens til å trykke penger' fordi kanalen hadde stor fordel av sine økonomiske privilegier, men i liten grad forholdt seg til politiske signaler og forpliktelser.

Da Kulturdepartementet i 2002 ikke fornyet P4s konsesjon, men ga konsesjonen til utfordreren Radio Norge, blant annet med begrunnelsen at kanalen ikke oppfylte sin del av avtalen, reagerte kanalen med å protestere i mediene og å prøve vedtaket juridisk. P4 fikk som resultat av dette en nyopprettet konsesjon, og fikk dermed fortsette sin radiovirksomhet.    

Et prinsipp i norsk medieregulering er prinsippet om armlengdes avstand. Det innebærer at politiske myndigheter ikke skal involvere seg direkte i den redaksjonelle driften. Politikere skal ikke kunne bestemme innholdet i allmennkringkasternes programtilbud. Det betraktes som essensielt at allmennkringkasterne har redaksjonell uavhengighet.

For å bevare armlengdes avstand har Kulturdepartementet gitt Medietilsynet i oppdrag å kontrollere at avtalen mellom allmennkringkasterne og myndighetene blir opprettholdt.

Medietilsynet fører tilsyn med allmennkringkasterne og utarbeider årlig en evalueringsrapport. I perioden 1996–2004 fantes det et eget allmennkringkastingsråd, men etter at dette ble avviklet inngår rapporteringen i den regulære driften til Medietilsynet.

I rapporten evalueres NRKs programvirksomhet i forhold til punktene i NRK-plakaten, mens de reklamefinansierte allmennkringkasterne evalueres i forhold til forpliktelsene de har ifølge gjeldende avtale med myndighetene. 

British Broadcasting Corporation (BBC) er den eldste allmennkringkasteren i verden, og har vært et forbilde for allmennkringkastere i mange land, ikke minst i Norden, Sentral-Europa og Australia.

BBC ble etablert i 1922 av John Reith, og hans visjon for selskapet var at det skulle 'informere, opplyse, og underholde' folket. BBC er lisensfinansiert, og har status som en privilegert institusjon og forventes å ivareta sine forpliktelser på mange områder. Selskapet blir derfor ofte kritisert, og må ofte forsvare sine prioriteringer og beslutninger offentlig.

Allmennkringkasting er et pågående prosjekt, med svært ulike oppstartspunkt og historiske forutsetninger i ulike land. Det har sine røtter i Vest-Europa og skulle være et alternativ til de kommersielle TV-systemene i USA og Latin-Amerika, men også til de statskontrollerte selskapene som etter hvert befestet seg i ikke-demokratiske samfunn i Asia, Afrika og Øst-Europa.

I Tyskland brukte nazistene kringkasting til propagandaformål i stort omfang før og under andre verdenskrig, og etter krigen ble det sett på som viktig å sikre at de okkuperte statene Japan og Tyskland fikk sterke allmennkringkastere etter mønster fra BBC, som en motvekt til det totalitære.   

I 2015 utmerker Storbritannia, Sentral-Europa og Norden seg som områder det allmennkringkastingen står særlig sterkt, både i forhold til politisk legitimitet og popularitet i befolkningen. En av årsakene til dette er at allmennkringkastere i disse landene har søkt å forene oppdraget om å opplyse folket med oppdraget om å underholde, og på den måten unngått å bli marginale aktører med begrenset publikumsgrunnlag.  

• Enli, Gunn, Hallvard Moe, Vilde Schanke Sundet, og Trine Syvertsen (2010): TV - en innføring. Oslo: Universitetsforlaget
• Syvertsen, Trine (2004): Mediemangfold. Styring av mediene i et globalisert marked. Kristiansand: IJ Forlaget.
• Enli, Gunn og Vilde Schanke Sundet (2007): Strategies in Times of Regulatory Change: A Norwegian Case Study on the Battle for a Commercial Radio Licence", Media, Culture and Society. Vol 29(5): 707-725. 

• St. mld. 38 (2014-2015) Open og opplyst. Allmennkringkasting og mediemangfold.
• St. mld. 30. (2006-2007) Kringkasting i en digital fremtid.
• St.meld. nr. 57 (2000–2001) I ytringsfrihetens tjeneste.
• Allmenkringkastingsrådets rapport 1996. Medietilsynet.