Finlands samtidshistorie

Presidenten har tradisjonelt hatt en sterkere stilling i Finland enn i noe annet europeisk parlamentarisk demokrati, bortsett fra Frankrike. Dette har delvis sammenheng med oppsplittingen i flere små og halvstore politiske partier. I tillegg har Finland hatt presidenter med sterke personligheter og med høy prestisje nasjonalt og internasjonalt. Siden 1980-årene er makten gradvis forskjøvet til regjeringen og Riksdagen, dels som følge av den politiske utviklingen, dels etter en forfatningsendring i 2000.

Ved presidentvalget i 1994 var det for første gang direkte valg i to valgomganger. Valget ble vunnet av Martti Ahtisaari, som kom fra en internasjonal karriere som diplomat og FN-utsending uten innenrikspolitisk erfaring. Han stilte som sosialdemokratenes kandidat og fikk i annen valgomgang 53,9 prosent av stemmene. Hans motkandidat var overraskende nok forsvarsminister Elisabeth Rehn. Hun tilhører Svenska Folkpartiet, som vanligvis får om lag fem prosent av stemmene. Rehn fikk imidlertid 22 prosent i første valgomgang og slo dermed ut Centerpartiets kandidat Paavo Väyrynen, som ble valgets store taper.

Både Koivisto og den «upolitiske» Ahtisaari førte en mer pragmatisk politikk enn Kekkonen. Det førte igjen til en økende makt til de parlamentariske organer. Finland har siden 1982 også hatt mer stabile regjeringer. Sosialdemokraten Kalevi Sorsa satt ved makten i 1983–1987, da Harri Holkeri ble den første konservative statsminister i Finland etter krigen. I perioden 1991–1995 var Centerpartiet under ledelse av Esko Aho det førende parti i regjeringen, mens sosialdemokratenes nye leder Paavo Lipponen ble statsminister etter valget 1995.

Ved riksdagsvalgene i 1991 og 1995 var det til dels store omveltninger i partienes representasjon i Riksdagen, noe som må sees på bakgrunn av den økonomiske krisen. Men samarbeidsevnen og -viljen er stor i finsk politikk. Samlingsregjeringen i 1995–1999 hadde støtte fra hele 145 av de 200 representantene i Riksdagen, etter valget i 1999 fra 139. De viktigste regjeringspartiene var sosialdemokratene og det konservative samlingspartiet, som til sammen hadde flertall i Riksdagen. I tillegg deltok Svenska Folkpartiet, som er med i de fleste finske regjeringer.

Vänsterförbundet ble dannet 1990, da Folkedemokratene, venstresosialistene og tre kommunistiske partier gikk sammen. Dette kom i 1995 for første gang med i regjeringen, sammen med de grønne – som i europeisk sammenheng var det første miljøpartiet som fikk sete i en regjering. Valget i 1999 gav fremgang for Samlingspartiet og tilbakegang for sosialdemokratene, men Lipponens regjeringskoalisjon fortsatte. Centerpartiet hadde en klar fremgang, men måtte nøye seg med stillingen som det største opposisjonspartiet.

Finland er kanskje det vestlige land der følgene av utviklingen i Europa fra midten av 1980-årene har vært mest dramatiske. Den finske nøytralitetspolitikken har vært i kontinuerlig endring. Under president Gorbatsjovs besøk i Finland i 1989 ble det undertegnet en avtale der Sovjetunionen formelt anerkjenner Finland som et nøytralt land. I 1991 ble den grunnleggende vennskaps-, samarbeids- og bistandsavtalen fra 1948 (VSB-avtalen) reforhandlet og endelig oppløst – bare et par uker før hele Sovjetunionen falt sammen. Dette medførte blant annet at Finland formelt godtok grensene fra 1947. Dermed ble den følsomme grensetvisten om Karelen foreløpig løst, og grensene fastlagt inntil videre. Også de militære klausuler i VSB-avtalen ble opphevet.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen inngikk Russland og Finland i 1992 en ny avtale innenfor rammen av KSSE/OSSE, der det blant annet blir åpnet for forhandlinger om grensejusteringer på et senere tidspunkt. Finlands grense mot øst er et resultat av krigene i 1940-årene, og det har til tider vært reist krav om grensejusteringer. Dette har imidlertid blitt kategorisk avvist av finske myndigheter. I tillegg til de politiske komplikasjonene vil også en eventuell tilbakeføring av (deler av) Karelen by på enorme praktiske og økonomiske omkostninger.

Finland har sterke kulturelle bånd til Estland og har påtatt seg et særlig ansvar for utviklingen i landet. Finland deltar også aktivt i det nye Østersjørådet. I 1992 fikk Finland observatørstatus i Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC), og i 1994 ble Finland med i NATOs program «partnerskap for fred». I 1995 fikk landet observatørstatus i Vestunionen.

Det sterkeste uttrykket for Finlands utenrikspolitiske nyorientering er forholdet til EU. I 1986 ble Finland medlem av EFTA og kom dermed med i EØS-forhandlingene fra 1989. I 1989 ble landet også medlem av Europarådet, og i 1992 søkte den finske regjeringen om medlemskap i det daværende EF. Forhandlingene tok til i 1993, og Finland forhandlet sammen med de andre søkerlandene Norge, Sverige og Østerrike.

Den finske EU-debatten var ikke ulik den norske, der ja-siden argumenterte med Finlands forankring i Vest-Europa og den markedsmessige betydningen av medlemskap. Nei-siden var særlig opptatt av at medlemskap ville føre til regional svekkelse og uttrykte skepsis til EUs landbrukspolitikk. Ved folkeavstemningen i oktober 1994 fikk ja-siden 56,9 prosent av stemmene. Ja-siden var sterkest i de sentrale strøk på sørkysten, mens det både i innlandet og i nord var nei-flertall. En egen folkeavstemning på Åland gav 74 prosent flertall for å følge Finland inn i EU. Etter folkeavstemningen ble Finland medlem av EU fra 1995.

Mot slutten av 1990-årenet begynte den hardhendte omstillingspolitikken etter Sovjetunionens sammenbrudd, og deretter EU-tilpasningen, for alvor å gi resultater. Veksten i økonomien kom opp i over seks prosent, langt over gjennomsnittet i EU. Arbeidsledigheten ble i samme periode bortimot halvert, men stabiliserte seg deretter rundt ni prosent – en grense man heller ikke klarte å bryte gjennom de første fem årene i det nye hundreåret. På dette tidspunkt ble finsk økonomi to år på rad kåret til verdens mest konkurransekraftige av flere internasjonale organisasjoner. OECD fulgte opp med å rangere Finland som nummer én på sin liste for fremtidige vekstmuligheter i 75 land. På andre lister figurerte skolesystemet og korrupsjonsproblemer på henholdsvis topp og bunn.

Lokomotivet i finsk næringsliv var elektronikkselskapet Nokia, et selskap som måtte gjennom en omfattende omstrukturering i begynnelsen av det nye århundret. I 2005 satte regjeringen inn en rekke tiltak for å stimulere den videre veksten i finsk økonomi, med hovedvekt på avgiftskutt og lettelser i bedriftsbeskatningen. Dette for å møte et fall i eksport og investeringer, samt økende konkurranse fra de baltiske naboland som nå var kommet med i EU, men som i motsetning til Finland ikke hadde en sterk euro som valuta.

Siden 1995 har Finland satset på å spille en aktiv rolle i EU, en linje som samler bred enighet i Riksdagen og solid tilslutning i opinionen. Som eneste nordiske medlemsland gikk Finland med i eurosamarbeidet – og byttet ut mark som valuta – fra starten i 2002. Året i forveien gikk landet også inn i Schengen-samarbeidet. Finland er blant de få EU-medlemsland som kan vise til økende deltakelse ved de nasjonale valgene til Europaparlamentet; 40 prosent i 2004. Og det ble besluttet at landet, sammen med Sverige, skal danne en avdeling i den EU-utrykningsstyrken som på dette tidspunkt var under oppbygging.

Fra starten av ble Finland for øvrig tildelt det sentrale ledervervet i denne sammenheng. Denne styrken ble ansett å innebære en militær forskyvning fra NATO mot EU. De nye EU-landene i Finlands naboskap rundt Østersjøen har valgt medlemskap i begge organisasjoner. At forholdet til NATO tidvis luftes også i finsk politikk, er ytterligere et tegn på nytenkning etter den kalde krigen. I opinionen har det imidlertid vært en utbredt skepsis til å gå inn i forsvarsalliansen; dermed er et avgjørende kriterium for å søke medlemskap ikke oppfylt.

Ahtisaari stilte ikke til gjenvalg i 2000; alt i alt nøt han større popularitet i internasjonale fora enn i den hjemlige politikken. Fem kandidater deltok i valget, og resultatet ble at sosialdemokratene fikk sin tredje president på rad – og kvinnene sin første: utenriksminister Tarja Halonen fikk 40 prosent av stemmene, Centerpartilederen Esko Aho 34,4 prosent. I annen valgomgang ble Halonen republikkens 11. president med en oppslutning på 51,6 prosent. Samtidig trådte det i kraft en grunnlovsendring som innskrenket presidentens myndighet, blant annet i utenrikspolitikken. Reformen innebar også at statsministeren ikke lenger utpekes av presidenten, men av Riksdagen.

Riksdagsvalget i 2003 brakte Centerpartiet tilbake til makten etter en knapp seier over sosialdemokratene. Lipponens fempartiregjering gikk dermed av, men partiet fortsatte i en koalisjon med solid flertall bak seg i Riksdagen, sammen med Centerpartiet og Svenska Folkpartiet. Ved valget fikk også Finland for første gang kvinnelig statsminister, Anneli Jäätteenmäki. Kvinner på ni av de 18 statsrådstaburettene var også finsk rekord. Jäätteenmäki var relativt ny i vervet som Centerpartileder, og hadde ført en tøff valgkamp med fokus på Lipponens holdning til Irak-krigen.

Jäätteenmäkis statsministerperiode varte imidlertid bare 62 dager. Avgangen var omgitt av dramatikk – og det som utløste den var avsløringen av at hun selv urettmessig hadde fått fremskaffet fortrolige dokumenter, som hun siterte fra og brukte mot Lipponen i valgkampen. Det var en utbredt oppfatning at denne sitatbruken hadde hatt en avgjørende betydning for valgutfallet. For første gang i finsk historie ble det i 2004 reist tiltale mot en tidligere statsminister; anklagen lød på oppfordring til tjenestefeil og brudd på taushetsplikten. Hun ble frikjent i retten, erklært politisk død i politikken– men figurerte med desidert flest stemmer da finnene bare noen måneder senere valgte sine medlemmer til Europaparlamentet.

Ny statsminister sommeren 2003 ble Matti Vanhanen, som også overtok som Centerpartileder etter Jäätteenmäki. Skandalen fikk ellers ingen konsekvenser for regjeringssamarbeidet. Dermed ble mønsteret ved finske regjeringsdannelser ytterligere befestet: de to partiene med størst valgoppslutning danner koalisjon, det tredje går i opposisjon – uavhengig av partifarge.

Ved presidentvalget i 2006 fikk Tarja Halonen fornyet sitt mandat, med 51,8 prosent mot 48,2 prosent til Sauli Niinistö fra det konservative Samlingspartiet i andre valgomgang; i alt åtte kandidater deltok og ingen oppnådde over 50 prosent av stemmene i første runde. For første gang ble NATO-medlemskap et sentralt tema i en finsk valgkamp, der Halonen sa nei mens Niinistö ville åpne for fremtidig medlemskap i en mindre USA-dominert allianse.

Riksdagsvalget året etter gav på nytt Centerpartiet flest stemmer, mens koalisjonspartneren Sosialdemokratene og opposisjonspartiet Samlingspartiet byttet plass som nummer to og tre – oppslutningen var henholdsvis 23,1, 22,3 og 21,4 prosent. Etter finsk tradisjon de siste par tiårene fortsatte dermed Centerpartiets Matti Vanhanen som statsminister, nå med Samlingspartiet, Gröna förbundet og det borgerlige Svenska Folkpartiet som partnere. Utskiftningen av Sosialdemokratene innvarslet ingen større kursendring. Men den nye regjeringen skrev historie med en kvinneandel på 60 prosent. Forut for valget pådro Vanhanen seg internasjonal oppmerksomhet da en eksvenninne utgav en bok med nærgående skildringer av deres ni måneder lange forhold – uten at det lot til å skade den fraskilte Vanhanens anseelse. Utenriksminister Ilkka Kanerva måtte derimot forlate sin post i 2008 som følge av en omfattende sms-korrespondanse med en «ung erotisk danserinne».

I 2002 fattet regjeringen det formelle vedtaket om å bygge en ny kjernereaktor ved Olkiluoto kjernekraftverk. Reaktoren vil bli den første i Europa siden tidlig på 1990-tallet og en av første tredjegenerasjonsreaktorene som bygges i verden. Dette blir landets femte reaktor, som etter flere forsinkelser ventes å stå ferdig i 2022 (World Nuclear News). Planer om å bygge en sjette reaktor i det nye kjernekraftverket Hanhikivi ventes å få myndighetenes godkjennelse i løpet av 2021. Denne energiformen har sterk og økende oppslutning i befolkningen, med bakgrunn i Kyoto-protokollen (se under Klimakonvensjonen) så vel som i målsetningen om redusert avhengighet av kraftimport fra Russland. Energipolitikk og forholdet til Russland var for øvrig de to hovedtemaene i den finske formannsperioden i EU i andre halvår i 2006.

To ganger har Finland blitt rystet av skolemassakrer, der elever har skutt ned medelever og lærere før de har tatt sine egne liv. Dette skjedde i Tusby utenfor Helsingfors i november 2007 og i den sørfinske småbyen Jokela ett år senere, massakrene kostet i alt 19 mennesker livet. Etter disse hendelsene ble søkelyset rettet mot Finlands liberale våpenlovgivning.

Men også mulige skyggesider ved landets suksessrike skolesystem ble et tema i debatten; finske elever har i flere år tronet på topp i den internasjonale kunnskapsmålingen Pisa. Etter århundreskiftet har Finland toppet også den internasjonale listen over konkurransedyktighet, og ble våren 2008 – med finanskrisen under utvikling – kåret til den beste økonomien i EU.

• Oversikt over Finlands historie
• Finlands historie
• Finland