Økonomi og næringsliv i Finland

Finland ligger ved nordgrensen for korndyrking og for jordbruk i det hele tatt. De beste jordbruksområdene ligger i vest og sørvest (Vaasa og Turun ja Porin Lääni), samt i de midtre deler av landet (Hämeen og Oulun lääni). I gjennomsnitt må man regne med uår på grunn av frostskader hvert 40. år; alvorlig avlingssvikt hvert tiende år og frostskader i en eller annen del av landet hvert fjerde år. Ved dyrking av hurtigmodnende eller frosttålende vekster søker man å bøte på dette.

Gjennomsnittlig er rundt åtte prosent av landarealet oppdyrket, men andelen varierer fra 30 prosent i sørvest til under én prosent i Lappland. Eng og beitemark utgjør bare 0,3 prosent av landarealet.

De viktigste kornslagene er bygg, havre, hvete og rug. Rugdyrkingen er gått sterkt tilbake siden før andre verdenskrig, mens de øvrige kornslagene har hatt en sterk avlingsøkning. Sukkerbeter, fôrbeter, raps og andre oljevekster og lin dyrkes hovedsakelig i de sørvestre deler av landet. Frukt- og grønnsakdyrkingen har stor lokal betydning rundt de største byene. Potetdyrkingen er utbredt overalt i landet.

Av husdyr holdes særlig storfe, svin, fjærfe og reinsdyr. Melkeproduksjonen er svært viktig for Finlands jordbruk.

Tre fjerdedeler av Finlands areal er skogkledd, og skog er landets viktigste råvare. Finland har større skogarealer per innbygger enn noe annet europeisk land. Furu er viktigste treslag (cirka 50 prosent), dernest gran (cirka 40 prosent). De største skogarealene finnes i midtre og østre deler av landet, og 53 prosent er eiet av private, 35 prosent av staten, sju prosent av firmaer og fem prosent av øvrige.

Skogbruket er integrert i jordbruksøkonomien, og har tidligere hatt en tendens til å være en sesongnæring. Tømmeret ble felt om vinteren, og fløtet på elvene og innsjøene om våren. Den nåværende tendensen går i retning av at skogbruket blir drevet på helårsbasis, med transport av tømmeret på vei og jernbane. Samtidig har sysselsettingen gått tilbake.

Fisket drives for det meste som binæring, unntatt på Åland og i de ytre kystdistriktene. Av ferskvannsfiske er sik viktigst. Yrkesfiskere tok opp 154,2 millioner kilo i 2016, mens fritidsfisket i 2014 utgjorde 28,6 millioner kilo. Fiskeoppdrett har i senere år økt i betydning, og utgjør 14,9 millioner kilo urenset fisk i 2016. Det viktigste oppdrettsproduktet er regnbueørret.

Finland har forekomster av mange verdifulle mineraler, men gruvedriften har til nå hatt forholdsvis liten betydning. Dette skyldes at forekomstene både er små og har lav malmgehalt.

Den industrielle utviklingen kom senere i gang i Finland enn i de andre nordiske landene. Etter at landet ble selvstendig, og særlig etter andre verdenskrig, har det imidlertid skjedd en sterk industriell ekspansjon. Finsk industri var tidligere svært ensidig. Så sent som i 1938 var skogindustrien praktisk talt den eneste industrigrenen som produserte for eksport, og sto for mer enn 80 prosent av den totale utførselen. I tiden etter krigen har industriutviklingen vært preget av sterk differensiering og økt eksport. Mange finske industrivarer er kjent for sin smakfulle design og gode kvalitet, og de har nå en sikker posisjon på verdensmarkedet.

Metall- og verkstedindustrien er den betydeligste industrigren både med hensyn til sysselsetting og produksjonsverdi. Finnene er kjent for sine papirmaskiner, landbruksmaskiner, trucker, bulldosere, containerskip og isbrytere. Også den elektrotekniske og elektroniske industrien er betydelig, med produksjon for det internasjonale marked.

Skogindustrien har fortsatt en sentral rolle, og industriens råvarebasis er for det meste skogbruksproduktene. Treforedlingsindustrien og papirindustrien er nesten helt rettet mot det internasjonale markedet. Virksomheten har gjennomgått en sterk modernisering og vekst, der tendensen går mot stadig høyere foredlingsgrad. Treforedlingsindustrien ligger oftest ved elvemunningene, for eksempel i byer som Kotka, Bjørneborg, Uleåborg og Kemi.

Den kjemiske industrien omfatter produksjon av råkjemikalier, brensel og oljeprodukter, kunstgjødsel, plast, legemidler, farger, vaskemidler, kunstfibrer og sprengstoff. Tammerfors er det ledende sentrum for tekstilindustrien, mens Helsingfors er sentrum for konfeksjonsindustrien. Åbo-området er ledende i produksjon og bearbeidelse av matvarer.

Maskiner og transportutstyr, kjemiske produkter, elektroniske artikler, papir og papirvarer, samt råvarer (hovedsakelig tre og cellulose) stod for størstedelen av eksporten (2004). Generelt preges finsk eksportindustri av mer foredlede varer enn tidligere. Importen består vesentlig av petroleumsprodukter, matvarer, maskiner og transportutstyr. Viktigste handelspartnere er Tyskland og Sverige. Ellers er Storbritannia, USA og Russland viktige handelspartnere.

Finland ble assosiert medlem av EFTA i 1961 og fullverdig medlem i 1986, meldte seg ut av EFTA i 1995 og ble medlem av EU. Medlem av EUs økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1999.

Finland har et velutbygd samferdselsnett.

• Finland
• Mynt, mål og vekt i Finland
• Kjernekraft i Finland.
• Skole og utdanning i Finland
• Vitenskap og forskning i Finland