Befolkningen består av tre hovedgrupper som hver representerer tre forskjellige koloniseringsbølger: finnene, som utgjør over 93 % av folket, finlandssvenskene, som mest bor i sør og vest, og samene. De fleste samene, som til sammen utgjør under 6000 personer, bor i nord. Utenfor nordområdene bor de fleste samene i Helsinki. Utsjoki er eneste kommune med samisk majoritet. Samisk har siden 1992 hatt status som offisielt språk i noen kommuner i nord. For øvrig har svært mange samer mistet sitt morsmål på grunn av press fra storsamfunnet. Se for øvrig avsnittet under om språk og artikkelen om samer. Det ble tidligere antatt at de finsk-ugriske grupper stammet fra et felles urhjem i det sentrale Russland. Dette blir nå betraktet som mindre sannsynlig, idet ingen fortidsfunn tyder på en plutselig innvandring av en ny folkestamme. Sannsynligvis skjedde det en gradvis innvandring av forskjellige folkestammer som bodde i områdene rundt Finskebukta.

De etniske forskjellene i befolkningen er i dag meget små, og når det snakkes om befolkningsgrupper som samer, tavastere, karelere og finner fra «Det egentlige Finland», er dette mer for å antyde opprinnelsessted enn for å gi uttrykk for ulik kulturbakgrunn.

Den svensktalende befolkningen har gått tilbake både absolutt og relativt. Tilbakegangen skyldes blant annet lavere naturlig folketilvekst og en stor utvandring både til Sverige og til USA. Den svensktalende befolkningen bor hovedsakelig i kystområdet i sørvest og på Åland. Se også finlandssvensker.

Historisk har folketallet vist en forholdsvis rask økning. Det kan nevnes at Finland i 1965 hadde en befolkning fem ganger så stor som da landet i 1809 ble skilt fra Sverige. Den raske veksten skyldes til dels at emigrasjonen ikke hadde vært så stor som i Norge og Sverige, og at fødselsoverskuddet også var høyt. Emigrasjonen begynte i 1870-årene og nådde sitt største omfang i 1901–13. Utvandrerne kom mest fra Österbotten og Åland. Sammenligner man folkemengden i Sverige og Finland i tidsrommet 1880–1905, økte Sveriges befolkning bare med 10 %, mens Finland hadde en økning på 40 %. I tidsrommet 1905–65 økte Sveriges befolkning med 46 %, mens Finland hadde en økning på 65 %. I 2004 var folketallet 5, 2 mill.

Fødselshyppigheten har sunket siden 1880-årene, først langsomt, men etter 1910 mye raskere. Fødselshyppigheten steg noe straks før og under den annen verdenskrig, men har deretter sunket; i 2004 var den 10,6 ‰. Dødeligheten har også sunket over tid, i 1936–39 var den 13–15 ‰ og i 2004 9,7 ‰. Spedbarnsdødeligheten hører med til de laveste i verden, 3,6 per 1000 levendefødte i 2004, men ikke lenger tilbake enn i 1938 var den 67,8 per 1000. Den gjennomsnittlige levealder har steget hele tiden og samtidig har fødselshyppigheten sunket, og dette har ført til at befolkningsstrukturen har endret seg meget sterkt. Andelen under 15 år og over 60 år er nesten like store, henholdsvis 17,5 % og 15,2 % (2004). Forventet levealder er 81,9 år for kvinner og 74,7 år for menn.

Finland har en lav folketetthet (15,4 personer per km2). Folketettheten er størst i den sørvestlige og midtre delen av landet og i en stripe nordover langs kysten. Lappland er til gjengjeld svært tynt befolket (to personer per km2). Det har likevel skjedd en forholdsvis sterk befolkningsøkning i landets nordlige deler. Folkeflyttingen nordover har imidlertid helt avtatt, mens strømmen til byområdene, særlig i sør, har økt i omfang.

Urbaniseringen startet forholdsvis sent i Finland sammenlignet med de øvrige nordiske land, og byene er forholdsvis unge. De er konsentrert til kysten og til lavereliggende områder.

Innbyggere (2008)
Helsinki/Helsingfors 559 700
Espoo/Esbo 221 600
Tampere/Tammerfors 199 800
Vantaa/Vanda 181 900
Turku/Åbo 174 600
Oulu/Uleåborg 124 600
Lahti 98 000
Kuopio 87 800
Jyväskylä 81 100
Pori/Björneborg 75 900
Lappeenranta/Villmanstrand 58 700
Vaasa/Vasa 55 100
Kotka 54 600
Joensuu 52 200
Finsk Svensk
Espoo Espo
Hamina Fredrikshamn
Hanko Hangö
Helsinki Helsingfors
Hyvinkää Hyvinge
Hämeenlinna Tavastehus
Iisalmi Idensalmi
Järvenpää Träskända
Kajaani Kajana
Karjaa Karis
Kaskinen Kaskö
Kauniainen Grankulla
Kerava Kervo
Kokkola Karleby
Kristiinankaupunki Kristinestad
Lahti Lahtis
Lappeenranta Villmanstrand
Lohja Lojo
Loviisa Lovisa
Maarianhamina Mariehamn
Mikkeli S:t Michel
Naantali Nådendal
Oulu Uleåborg
Parainen Pargas
Pietarsaari Jakobstad
Pori Björneborg
Porvoo Borgå
Raahe Brahestad
Raisio Reso
Rauma Raumo
Savonlinna Nyslott
Tammisaari Ekenäs
Tampere Tammerfors
Tornio Torneå
Turku Åbo
Uusikaarlepyy Nykarleby
Uusikaupunki Nystad
Vaasa Vasa
Vantaa Vanda

I leksikonet er de finske navneformene brukt som hovedform, med unntak av navn på Åland, som har svensk som offisielt språk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.