Gjennom drivhuseffekten vil forandringer i atmosfærens innhold av bestemte gasser, såkalte «drivhusgasser» føre til klimaendringer: en høy konsentrasjon gir økt temperatur ved overflaten, mens lav konsentrasjon gir lav temperatur.
De viktigste drivhusgassene er
Gjennom bruk av fossile brensler bidrar vi mennesker med å øke konsentrasjon av drivhusgassene, spesielt karbondioksid. Vi får dermed en forsterket drivhuseffekt, som klimaforskerne mener bidrar til en stigende gjennomsnittstemperatur på Jorden og som er beskrevet i den sjette klimarapporten til FNs klimapanel. Vanndampen inngår i vannets kretsløp, og har en typisk levetid i atmosfæren på om lag ti døgn. Når metning inntreffer, dannes skyer og eventuelt nedbør.
Karbondioksid (CO2) har avgjørende betydning for livet på Jorden, gjennom fotosyntesen hos planter, alger, planteplankton og blågrønnbakterier, samt åndedrettsprosessen hos levende organismer. Konsentrasjonen av denne gassen i atmosfæren har opp gjennom Jordens historie variert naturlig på grunn av forandringer i biologisk opptak og frigjøring av CO2, forvitring, avsetning av karbon i marine sedimenter og vulkansk aktivitet.
Etter den industrielle revolusjon har menneskene bidratt med økt konsentrasjon av både karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O). Mye av CO2 som er tilført atmosfæren tilskrives forbrenning av kull, olje og gass. Disse fossile brenslene inneholder store mengder karbon som tilføres Jordens overflate når de tas opp til overflaten og forbrennes. Karbonet flyttes fra et langsomt geologisk kretsløp, som omfatter dypere lag i jordskorpen, til et raskt karbonkretsløp ved overflaten, som omfatter atmosfære, hav, skog og jordsmonn. Karbon består av forskjellige isotoper – den dominerende 12C, den sjeldne 13C og den svært sjeldne 14C. Kull, olje og gass er stort sett dannet av plantematerialer, hvor andelen 12C er høy. Andelen 14C er lav for karbon som har ligget lenge i bakken. Målinger over mange år viser at forholdet mellom 13C/12C-isotopene i lufta går nedover, noe som viser at lufta tilføres karbon ved forbrenning av fossile brensler fra menneskelig aktivitet. Dette støttes også av uavhengige målinger av forholdet mellom nitrogen (N2) i luften og O2, hvor en reduksjon er i samsvar med at O2 binder seg til karbonet (C) når fossilt brensel forbrennes. Moderne satellittmålinger viser også at CO2-konsentrasjonene er høyest nær utslippskildene, det vil si storbyer.
Henrys lov sier at løseligheten av en gass i en væske er proporsjonal med partialtrykket til gassen. Økt mengde CO2 i atmosfæren fører dermed til økt opptak i havet. Løseligheten avtar imidlertid med økende temperatur, så hvis havet blir varmere, vil det derfor gå CO2 fra havet over til lufta. Disse to prosessene virker altså hver sin vei. Målinger viser at det er den første prosessen som dominerer nå, og at havets innhold av CO2 øker, noe som bidrar til havforsuring.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.