skyer

Skyer kan bestå av vanndråper, iskrystaller eller begge deler. En varm sky er en sky hvor temperaturen i skyen er høyere enn 0 grader. Vi har ikke iskrystaller i varme skyer. I kalde skyer er temperaturen under 0 grader i hele skyen, i det minste i den øverste delen av den. Dette betyr ikke at skyen består utelukkende av iskrystaller, den kan også bestå av underkjølte vanndråper.

Vann er den eneste kjemiske forbindelsen i atmosfæren som naturlig finnes i tre aggregattilstander: Som gass (vanndamp), væske (vanndråper) og fast form (is). I større eller mindre grad finnes vanndampen over alt, men er usynlig. Først når vanndamp kondenserer dannes det synlige vanndråper. Når sollys treffer vanndråper vil de spre lyset ulikt avhengig av størrelsen på dråpene.

Skyenes form, høyde og utseende er uttrykk for hvor stabile luftmassene er der de dannes, og vil ofte si noe om hvordan været utvikler seg. Ulike skytyper gir forskjellige typer nedbør. I hovedtrekk har vi to fasonger på skyene:

• Cumuliformede skyer
• Stratiformede skyer

World Meteorological Organization (WMO) har kategorisert skytypene i 10 hovedgrupper:

Bortsett fra lysende nattskyer og perlemorskyer (som ligger i stratosfæren), forekommer alle skyene i troposfæren, altså lavere enn tropopausen.

På grunn av tropenes høye temperaturer, strekker troposfæren seg høyere opp enn i polarområdene, og det samme gjelder tropopausen. Dette fører også til at skyene både når høyere opp og er spredt over et større vertikalt område i topene enn noen andre steder.

Inndelingen av skyer er global, og inndelingen nedenfor tar hensyn til klimasoner og geografisk utbredelse. Troposfæren inndeles i tre nivåer: høy, mellomhøy og lav. Nivåene overlapper hverandre delvis. Inndelingen ser slik ut:

Skyer dannes altså som følge av at vanndamp kondenserer. For de fleste skyer skjer dette ved at fuktig luft flytter seg høyere opp i atmosfæren. Når luften flytter seg oppover, blir den utsatt for lavere trykk. Den vil da utvide seg og avkjøles. Noe av vanndampen vil da kondensere, og skyer oppstår.

Det er to enkle fysiske regler som kan hjelpe oss til å forstå hvordan skyer oppstår:

• Varm luft vil stige til værs. Når den gjør det, vil den gradvis utvide seg og avkjøles.
• Jo varmere luften er, jo mer fuktighet kan den inneholde.

Den første vellykkede skyklassifiseringen ble gjort av den britiske kjemikeren Luke Howard i 1803. Han brukte latin til å beskrive skyene, og det er i store trekk hans beskrivelse som fortsatt brukes. Det er ham vi kan takke både for begrepene cirrus (hårskyer), cumulus (haugskyer) og stratus (lagskyer).

Lave, mellomhøye og høyere skyer sier ingenting om skyens vertikale utstrekning. Både cumulonimbus og nimbostratus kan for eksempel ha en vertikal utstrekning på 10-12 kilometer og strekke seg tvers igjennom troposfæren.

Ofte er skylaget en blanding av ulike skytyper i flere høydenivåer. Observasjoner fra bakken og fra satellitter utfyller hverandre når meteorologene skaffer seg oversikt over værsituasjonen.

Værobservatøren vil ha nytte av først å prøve og finne hvor stor del av himmelen som er dekt med skyer og hvor høyt de forskjellige skyene ligger. Det vil da være lettere etterpå å finne ut hvilke skytyper som er på himmelen.

• Skymengde
• Skyhøyde
• Skydråper
• Kondensasjon
• Koalesens

• WMO: International cloud atlas (papirutgave kan kjøpes)