Skyer. Skydannelse ved frontpassasje. Når en front forflytter seg, presses varmere luft til værs og avkjøles så det dannes skyer. Når en varmfront passerer, sklir varmluften over den foranliggende kaldluften langs et langstrakt skråplan. Når en kaldfront passerer, støtes den foranliggende varmluften brått til værs.
Skyer er ansamlinger av små vanndråper (skydråper) eller iskrystaller som er så små at de henger i lufta. Skyer oppstår som oftest når fuktig luft stiger og avkjøles, og kan bestå av vann, is eller en kombinasjon av begge.
Det fins mange forskjellige typer skyer. Noen skyer ligger helt nede ved bakken (tåke) mens andre ligger høyt oppe i atmosfæren, som for eksempel perlemorskyer. Skyer har et stort mangfold i størrelse, fasong og struktur.
Lufta inneholder vanndamp, og hvor mye vanndamp den kan holde på avhenger av temperaturen. Jo kaldere det er, jo mindre vanndamp kan lufta holde på. Når lufta ikke kan holde på mer vanndamp sier vi den er mettet, og vanndamp vil begynne å kondensere, altså gå fra damp til vann eller is (fra gassform til flytende eller fast form).
De aller fleste skyer oppstår når fuktig luft, altså luft med mye vanndamp, stiger. Når lufta stiger vil den utvide seg fordi det er lavere trykk jo høyere opp den kommer, og den vil avkjøles og etter hvert bli mettet. Da vil noe av vanndampen i lufta kondensere, og vi får skyer.
Skyer kan dannes på ulike måter avhengig av hvordan lufta stiger. For eksempel vil luft stige og skyer dannes når lufta kommer inn mot og beveger seg over åser og fjell. Et annet eksempel er når sola varmer opp bakken. Den varme bakken vil da varme opp lufta like over bakken. Den varme lufta begynner å stige og vi får skyer. Luft stiger også når varme luftmasser møter kalde luftmasser. Da vil den varme lufta tvinges opp over den kalde lufta.
Skyer kan også oppstå når fuktig luft avkjøles når den beveger seg over kald bakke eller vann. Da får vi tåke eller lave tåkeskyer.
Om skyer består av vanndråper eller iskrystaller kommer an på temperaturen. Hvis temperaturen i skyen er under 0 °C kan den bestå av både iskrystaller og vanndråper. Da kaller vi vanndråpene for underkjølte vanndråper siden vannet er i flytende form selv om temperaturen er under 0 °C. Underkjølte vanndråper er ganske vanlig i skyer med temperaturer helt ned til −15 °C.
For at vi skal få skydråper, trenger vanndampen noe å kondensere på. I lufta er det mange ulike små partikler, for eksempel sotpartikler fra forbrenning, støv, bakterier og pollen. Dette er ørsmå partikler som vanndampen kan kondensere på og kalles derfor kondensasjonskjerner. Hadde det ikke vært slike kondensasjonskjerner i lufta ville det ikke vært like mye skyer fordi det da måtte ha vært veldig høye konsentrasjoner av vanndamp i lufta før skyene oppsto. Når det er kondensasjonskjerner i lufta trengs det ikke like høy vanndampkonsentrasjon før skydråper dannes.
Under visse forhold vil skydråper vokse seg så store og tunge at de faller som nedbør. Skydråper har typisk en diameter rundt 0,01 millimeter. For at vi skal få regn, må dråpene typisk være 1–5 millimeter store. I isskyer er iskrystallene typisk 0,1–1 millimeter store, mens for å få snø må de være omtrent 10 millileter i diameter.
Overgangen til nedbør går spesielt fort i skyer som består av underkjølte vanndråper eller har stor vertikal utstrekning og dermed stor temperaturforskjell mellom topp og bunn av skyen.
Skyer kan deles inn i ulike typer på flere måter, men det vanligste er å klassifisere dem etter hva slags form de har og hvor høyt de ligger. Klassifikasjonen til Den meteorologiske verdensorganisasjon (WMO) deler skyene inn i tre høydetrinn og ti hovedtyper:
| Latinske navn | Forkortelse | Norske navn | Høye | Mellomhøye | Lave |
|---|---|---|---|---|---|
| Cirrus | Ci | Fjærskyer | x | ||
| Cirrocumulus | Cc | Makrellskyer | x | ||
| Cirrostratus | Cs | Slørskyer | x | ||
| Altocumulus | Ac | Rukleskyer | x | ||
| Altostratus | As | Lagskyer | x | ||
| Nimbostratus | Ns | Nedbørskylag | x | ||
| Stratocumulus | Sc | Bukleskyer | x | ||
| Stratus | St | Tåkeskyer | x | ||
| Cumulus | Cu | Haugskyer | x | ||
| Cumulonimbus | Cb | Bygeskyer | x |
Det er vanlig å dele skyer inn i høye, mellomhøye og lave skyer. De grupperes etter hvor høyt skybasen (bunnen av skyen) ligger. Generelt ligger skybasen i lave skyer under to kilometer opp i lufta. Mellomhøye skyer finner vi to til seks kilometer opp i lufta, mens høye skyer ligger over seks kilometer opp i lufta.
De aller fleste skyer oppstår i den nederste delen av atmosfæren som vi kaller troposfæren. Unntakene er lysende nattskyer og perlemorskyer. Lysende nattskyer finner vi i mesopausen rundt 80 kilometer oppe i lufta, mens perlemorskyer ligger i stratosfæren rundt 25 kilometer oppe.
I tropene er det høye temperaturer. Dette gjør at troposfæren strekker seg høyere der enn i polarområdene. Dette gjør at også skyene når høyere opp. Derfor vil høye og mellomhøye skyer i tropiske områder kunne ligge mye høyere enn i polare områder.
| Høydetrinn | Polare områder | Tempererte områder | Tropiske områder |
|---|---|---|---|
| Høy | 3–8 km | 5–13 km | 6–18 km |
| Mellomhøy | 2–4 km | 2–7 km | 2–8 km |
| Lav | 0–2 km | 0–2 km | 0–2 km |
Lave, mellomhøye og høye skyer sier ingenting om skyens vertikale utstrekning. For eksempel kan både cumulonimbus og nimbostratus ha en vertikal utstrekning på 10–12 kilometer og strekke seg tvers igjennom troposfæren.
Sollyset som sendes mot jorda blir spredt, reflektert (kasta tilbake) og absorbert (tatt opp) av partikler i atmosfæren. Skydråper er mye større enn de andre partiklene i lufta som sprer sollys. De andre små partiklene vil spre de ulike fargene i sollyset i ulik grad slik at blått lys blir spredt mye mer enn rødt lys. Derfor ser himmelen blå ut. Fordi skydråper er mye større vil de spre de ulike fargene i sollyset omtrent like mye. Det spredte lyset fra alle skydråpene gjør at skyene ser hvite ut.
Undersiden av skyen får ikke bestandig like mye lys fra sola som toppen og sidene av skyen. Derfor er den ofte mørkere. Dette er særlig tydelig i regnskyer. I regnskyer er vanndråpene store og det er relativt mye plass mellom dem, særlig helt nederst i skyen. Det gjør at lys kan reise lenger inn i skyen og at mindre lys sendes ut igjen. Dette kan gi skyen en enda mørkere farge.
Den første vellykkede skyklassifiseringen ble gjort av den britiske kjemikeren Luke Howard i 1803. Han brukte latin til å beskrive skyene, og det er i store trekk hans beskrivelse som fortsatt brukes. Det er ham vi kan takke både for begrepene cirrus (fjærskyer), cumulus (haugskyer) og stratus (lagskyer).
Skyenes form, høyde og utseende er uttrykk for hvor stabile luftmassene er der de dannes, og vil ofte si noe om hvordan været utvikler seg. Ulike skytyper gir forskjellige typer nedbør. Ofte er skylaget en blanding av ulike skytyper i flere høydenivåer. Observasjoner fra bakken og fra satellitter utfyller hverandre når meteorologene skaffer seg oversikt over skymengden og værsituasjonen.
Værobservatører registrerer hvor stor del av himmelen som er dekt med skyer og hvor høyt de forskjellige skyene ligger i tillegg til å finne ut hvilke skytyper som er på himmelen. Værobservatører på bakken kan se lave skyer tydelig, mens høye skyer kan være vanskelig å registrere fordi de lavere skyene skjuler dem. Motsatt har satellitter klart utsyn over høye skyer, men ikke lave.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.