skyer

Skyer kan bestå av vanndråper, iskrystaller eller begge deler. En varm sky er en sky hvor temperaturen i skyen er høyere enn 0 grader. Vi har ikke iskrystaller i varme skyer. I kalde skyer er temperaturen under 0 grader i hele skyen, eller i det minste i den øverste delen av skyen. Dette betyr ikke at skyen består utelukkende av iskrystaller, men kan også bestå av underkjølte vanndråper.

Vann er den eneste kjemiske forbindelsen i atmosfæren som naturlig finnes i tre aggregattilstander: Som gass (vanndamp), væske (vanndråper) og fast form (is). I større eller mindre grad finnes vanndampen over alt, men er usynlig. Først når vanndamp kondenserer dannes det synlige vanndråper. Når sollys treffer vanndråper vil de spre lyset ulikt avhengig av størrelsen på dråpene.

Skyenes form, høyde og utseende sier noe om stabilitetsforholdene der de dannes, og vil ofte være en indikator på kommende værutvikling. Vi har forskjellige nedbørtyper bundet til hvilke skyer nedbøren kommer fra. I hovedtrekk har vi to fasonger:

• Cumuliformede skyer
• Stratiformede skyer

Hvis en ser bort fra lysende nattskyer og perlemorskyer (som ligger i stratosfæren ), forekommer alle skyene i troposfæren , altså lavere enn tropopausen . På grunn av tropenes høye temperaturer, har troposfæren sin største vertikale utstrekning der. Tropopausen ligger da også betydelig høyere i tropene enn i polområdene. Det fører til at vi har skyer opp til større høyder og de kan ha større vertikal utstrekning i tropene enn noen andre steder.

Inndelingen av skyer er global, så det er tatt hensyn til klimasonene og geografisk utbredelse under inndelingen. Troposfæren inndeles i tre nivåer: høy, midlere og lav. Nivåene overlapper hverandre til dels. Inndelingen ser slik ut:

Skyer dannes altså som følge av at vanndamp kondenserer . For de fleste skyer skjer dette ved at fuktig luft heves. Et resultat av hevningen vil være at luften som kommer under lavere trykk vil ekspandere og avkjøles. Noe av vanndampen vil da kondensere og vi får skydannelse.

Det er to enkle fysiske regler som kan hjelpe oss til å forstå dannelsen av skyer:

• Varm luft vil stige tilværs, når den gjør det, vil den gradvis utvide seg og avkjøles.
• Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde.

Den første vellykkede skyklassifiseringen ble gjort av den britiske kjemikeren Luke Howard i 1803. Han brukte latin til å beskrive skyene, og det er i store trekk hans beskrivelse som fortsatt brukes. Det er ham vi kan takke både for cirrus (hårskyer), cumulus (haugskyer) og stratus (lagskyer).

Lave, midlere og høyere skyer sier ingenting om skyens vertikale utstrekning. Både cumulonimbus og nimbostratus kan for eksempel ha en vertikal utstrekning på 10-12 km og strekke seg tvers i gjennom troposfæren.

Ofte er skylaget en blanding av ulike skytyper i flere høydenivåer. Observasjoner fra bakken og fra satellitter utfyller hverandre når meteorologene skaffer seg oversikt over værsituasjonen.

Værobservatøren vil ha nytte av først å prøve og finne hvor stor del av himmelen som er dekt med skyer og hvor høyt de forskjellige skyene ligger. Det vil da være lettere etterpå å finne hvilken skytyper som er på himmelen.

• Skymengde
• Skyhøyde
• Skydråper
• Kondensasjon
• Koalesens

• WMO: International cloud atlas (papirutgave kan kjøpes)