Medialisering brukes i medievitenskap om langsiktige samfunnsendringer hvor mediene spiller en sentral rolle. Forskerne studerer hvordan institusjoner og praksiser endrer seg med medieteknologien. Medialiseringen utfoldes i samspill med andre endringer i samfunnet og kulturen. Medialisering av politikk skyldes for eksempel både endringer i hvordan politiske beslutninger fattes og hvordan mediene innvirker på og innretter seg dette.
mediatization
Medialisering skiller seg fra mediering og medievridning, men de tre fenomenene påvirker hverandre.
Både mediering og medievridning skaper vaner og mønstre som over tid bidrar til medialisering, altså at samfunnsområder endres gjennom mediebruken. Medialiseringen skaper igjen nye betingelser for den pågående medieringen.
Da begrepet medialisering først ble tatt i bruk tok forskningen utgangspunkt i fjernsynets påvirkning på politikk, dagligliv og kultur. I dag er digitale medier og digital kommunikasjon over internett og i mobile nettverk, i fokus for forskningen.
Omfattende bruk av nettet til nyheter, underholdning, sosiale medier og til søk med Google, har gjort data til en råvare som store teknologiselskaper utnytter i markedsføring og til å styrke sin makt. Plattformene de driver, benytter maskinlæring og kunstig intelligens i sin håndtering av data. Disse endringene griper så dypt inn i samfunnsliv og hverdagsliv at forskere har omtalt det som «dyp medialisering».
Medialisering innebærer kulturelle og sosiale transformasjoner som vanligvis bygges opp over lang tid. Men slike endringer kan også utløses i brå brudd.
Terroraksjoner har for eksempel medført varige forandringer av internasjonal politikk og av forholdet mellom religioner, slik utfallet ble av al-Qaidas tv-overførte terrorangrep i USA 9. september 2001.
koronapandemien er et annet eksempel. Da den brøt ut i 2020 ble utdanning, arbeidsliv og fritid raskt avhengig av digital kommunikasjon, med langsiktige, omformende konsekvenser.
I forskningen om medialisering er det to ulike tilnærminger. Den ene starter nedenfra, i menneskers daglige omgang med medier. Den andre tar utgangspunkt i institusjonene i samfunnet. Begge studerer medienes økende innflytelse på den sosiale samhandlingen.
Den første, den sosial-konstruktive tilnærmingen, ser først etter aktørene i samhandlingen og spør så etter hvilken forståelsesramme de kommuniserer innenfor og hvilke medier de bruker i sin kommunikative praksis. Samhandlingen analyseres opp mot den «dype» medialiseringen.
Den institusjonelle tilnærmingen ser hvordan andre institusjoner blir avhengige av mediene og deres virkemåte, der «medielogikken» møter for eksempel «politisk logikk». Denne brytningen preger igjen menneskers omgang med de ulike institusjonene i samfunnet.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.