allelopati

Flere arter danner ofte rene bestander i naturen, og skiller ut allelopatiske stoffer som reduserer frøspiring hos andre arter. Et eksempel er Einstape. Monokultur på Søndre Sandøy, Hvaler.

Artikkelstart

Allelopati betyr ulike måter planter kan påvirke hverandre ved å skille ut kjemiske stoffer. Det er oftest andre arter som påvirkes, og stoffene kan hindre vekst og spiring. Allelopati kan sees på som kjemisk krigføring hos planter.

Faktaboks

Uttale
allelopatˈi
Etymologi
av gresk ‘hverandre’ og ‘lidelse’

Allelopati er antatt å ha en meget viktig rolle i samspillet mellom planter. Undersøkelser av dette er imidlertid vanskelige å gjennomføre, siden allelopati kan komme i tillegg til den konkurransen som eksisterer mellom artene om vann, næringsstoffer eller lys. Dessuten trengs bare små mengder av de kjemiske stoffene for å påvirke andre planter som vokser i nærheten, og dermed kan det være vanskelig å måle forekomsten.

De kjemiske stoffene er organiske forbindelser som plantene produserer selv. Stoffene kan skilles ut på ulike måter, for eksempel kan de fordampe, skylles ut av regn, aktivt skilles ut av røttene, eller frigis når planten råtner.

Stoffene kan virke på flere ulike måter. De kan hindre vekst av skudd og røtter, redusere opptak av næringsstoffer, eller ødelegge en næringskilde ved å angripe partneren i en symbiose.

Allelopatiske forbindelser har betydning for næringsinnhold i jorda, sopprot (mykorrhiza), mikroorganismer og artsmangfold. Disse kjemiske stoffene har også innvirkning på hvilke arter som dominerer og for suksesjon. I tillegg til planter er allelopati kjent hos enkelte alger, mikroorganismer og moser.

Eksempler

Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum

Krekling skiller ut allelopatiske stoffer som kan redusere opptak av nitrogen. Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum. Foto fra: Sverige, Kebnats N Saltoluokta

Gressarten kveke skiller ut ett eller flere allelopatiske stoffer, som hindrer korn, andre gressarter og flere korsblomstrede planter i å spire og utvikle seg. Gressartene hestehavre, flatrapp og rødsvingel, og bregnen einstape, danner ofte rene bestander i naturen. Jordprøver fra slike bestander viser innhold av stoffer som hemmer spiring av andre arter.

Krekling er vist å kunne påvirke sopprot hos furu, noe som fører til redusert opptak av nitrogen hos både soppen og furutreet. Dette skjer via allelopatiske stoffer.

Trær kan også skille ut allelopatiske stoffer. Eukalyptus regnes for å ha uvanlig høy allelopatisk effekt, og skiller ut en rekke stoffer som hindrer vekst hos andre arter. Redusert vekst og frøspiring er vist hos blant annet bomull, solsikke og mais i nærheten av eukalyptus.

Lignende forhold eksisterer sannsynligvis også i en rekke plantesamfunn. Disse har gjerne en bestemt artssammensetning, og det er sannsynlig at frø fra andre arter hindres i å spire ved allelopatisk påvirkning fra de etablerte artene.

Invaderende arter

Lupininvasjon
Lupiner sprer seg lett, danner store kolonier og fortrenger andre arter. Bildet viser et stort lupindekket område i Vík på Island.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Invaderende arter danner ofte store og tette bestander, som fortrenger den opprinnelige vegetasjonen. Invaderende arter har ofte et stort allelopatisk potensiale; de kan produsere kjemiske stoffer som hjelper dem til å dominere over andre arter. Eksempler på invaderende arter i norsk flora er kjempebjørnekjeks, lupin og rynkerose.

Noen planter har større allelopatisk potensiale overfor andre arter som ikke har hatt tid til å tilpasse seg til dem. Et eksempel er norske blåbær, som er vist å ha større effekt på en nordamerikansk gran (Picea mariana) enn norsk gran (Picea abies).

Kjemiske stoffgrupper

De viktigste allelopatiske stoffene hører til stoffgruppene fenoler, flavonoider, terpenoider, steroider, alkaloider, karbohydrater og aminosyrer.

Fenoler er svært utbredt i planteriket, og har en rekke ulike effekter, alt fra å gi farge til kronblad til å påvirke vekst av celler og planter. Fenoler kan blant annet hindre eller redusere frøspiring.

Betydning for jordbruk

Allelopati ble først rapportert for enkelte jordbruksplanter, for eksempel bygg.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

At planter kan påvirke hverandre ved å frigi kjemikalier har vært kjent siden 370 fvt. Dette ble først rapportert for enkelte jordbruksplanter, for eksempel bygg og kikerter.

Dersom et jordområde dyrkes flere år på rad, kan avlingen gå ned. Dette gjelder for eksempel ulike kornslag. Dette kalles jordtretthet, og det er sannsynlig at dette skyldes allelopati, ved at hemmende stoffer akkumuleres i jorden. Ved veksling mellom planteslag fra år til år, for eksempel mellom korn og erter eller kløver, forhindres slik akkumulering.

Også i andre tilfeller er det påvist en hemmende virkning innenfor samme art. Man har for eksempel problemer med nyplantninger av fersken- og sitrustrær på jord der de samme artene har vært dyrket tidligere.

I nyere tid er det gjort eksperimenter der allelopatiske stoffer brukes mot soppsykdommer og ugress. For eksempel er ekstrakter av blad av piggeple, som inneholder allelopatiske stoffer, brukt mot rustsopphvete. Allelopatiske stoffer er også testet i kombinasjon med ugressmidler, for å redusere bruken av ugressmidlene. Dette er foreløpig uttesting i liten skala.

Iblant dyrkes ulike planter sammen for å øke avlingene, og her kan allelopati ha stor betydning. Allelopatiske stoffer kan utnyttes for å redusere forekomsten av ugress. Det er for eksempel gjort eksperimenter med å dyrke bomull sammen med ulike andre arter, blant annet soya og sesam. Mengden ugress ble redusert der artene ble dyrket sammen, sammenliknet med dyrking av bare bomullsplanter.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cheema, Z.A., Wahid, A., og Farooq, M. 2013. Allelopathy. Current Trends and Future Applications. Springer, Berlin.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg