Rynkerose, 0,4–2 m høy busk i rosefamilien. Grove skudd som er tett besatt med tynne torner av ulike størrelser, og filthår rundt grunnen av tornene. Bladene er mørkegrønne, litt blanke og har nedsenket nervenett som gir en rynkete overflate. Blomstene er vanligvis enkle og mørkerøde, av og til rosa eller hvite. Store, litt flattrykte nyper.

Hjemmehørende i Japan og Kina, tatt inn til Europa like før 1800, men ble vanligere som hageplante midt på 1800-tallet. Den er fortsatt en av våre mest populære hageroser, og plantes ofte langs samferdselsnettet, i parker og andre fellesarealer, rundt kjøpesentre, industri- og andre næringsanlegg.

I Norge ble den rapportert forvillet først i 1940-årene. Rynkerose er vanligst i kyst- og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge, men har spredte forekomster langs kysten i Nordland til Salten og Lofoten. Rynkerose kan påtreffes på de ytterste, ubebodde øyene så vel som inne i fjordene. Kystforekomstene skyldes dels spontan innvandring med havstrømmer, dels spredning og utkast fra plantninger, f.eks. utplantinger for å stabilisere sandstrender på Sørvestlandet. Den er registrert i innlandsstrøk på Østlandet og i Agder, der den er spredt fra hager og anlegg.

Rynkerose utvikler rikelig med nyper, og disse sprer arten lokalt ved at de spises av fugl, eller over lange avstander med havstrømmer. Rynkerose spres også vegetativt. Den utvikler rotskudd som gir horisontal vekst og fører til tette kratt med mange ungskudd i fronten. Løsrevne biter av røtter og stengler kan bli fraktet av gårde med sjøvann. Arten er lyskrevende og går bare inn i skog der det er åpninger i tresjiktet, for eksempel i løvskog på tidligere beitet mark. På strender vokser den på strandenger ovenfor tangvoller, på ustabil sand og på strandberg. Den tåler saltpåvirkning godt, kan vokse i grovt substrat (grus, stein, blokker, bergsprekker) og fint (sand, silt) og under både relativt fuktige og tørre forhold. Utenom strender vokser den i vei- og jernbaneskråninger, forbygninger og ulike typer skrotemark.

Rynkerose er blitt en internasjonal problemart, og står på EUs liste over de hundre verste skadegjørere i Europa. I Norge er den blitt et stort problem langs strender på Østlandet og i Agder, der den danner ugjennomtrengelige kratt som trenger unna stedegen vegetasjon. I flere naturreservater er den blitt et alvorlig problem. Arten kan bekjempes kjemisk eller ved gjentatt nedkutting over flere år. I kategorien høy risiko på Norsk svarteliste.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.