Rustsopper er en klasse i rekken stilksporesopper som gjerne angriper blad og stengler og andre deler av planten over jorda. 

Omfatter ca. 7000 ulike arter fordelt på 164 slekter og 14 familier. Rundt 265 arter er funnet i Norge.  Svartrust og gulrust er vanlige årsaker til sykdom på korn og gress.

Alle rustsopper er obligate (biotrofe) parasitterbregner og frøplanter, og finnes under alle klimatiske forhold hvor slike planter vokser. Rustsoppmycelet er uten bøyler som man vanligvis finner hos stilksporesopp. Mycelet vokser intercellulært, med haustorier som trenger inn i cellene for å ta opp næring.

Rustsoppene angriper vanligvis blad, stengler og andre overjordiske deler av planten. Mange har en ettårig livssyklus, men noen arter har flerårig mycel som kan leve mange år i verten, slik som for eksempel ramtoppsoppen i barken på furu. Fra mycelet produseres det store mengder sporer i særskilte sporehoper, som finnes i flekker på blad eller andre deler av planten.

Rustsoppene fører til redusert plantevekst og avling. De er årsak til noen av de økonomisk viktigste plantesykdommene, f.eks. svartrust på korn og kafferust. Angrep kan føre til betydelige avlingsreduksjoner, og i tillegg brukes det på verdensbasis store summer til å foredle frem resistente sorter og finne frem til effektive kjemiske soppmidler. På prydplanter blir det ofte svært skjemmende flekker og til dels misdannelser av blad, blomster og skudd.

Det er utviklet flere kjemiske soppmidler spesielt mot rustsopper. Viktigste bekjempelse av rustsopper på korn og gress er ved foredling og dyrking av resistente sorter.

Rustsoppene er som regel tilpasset bestemte vertplanter, men noen har en lang rekke verter. Innen en art kan det også forekomme spesialiserte former, som bare går på én art, til dels også sorter innen en art, noe som betegnes som fysiologiske raser. Dette er særlig kjent hos svartrust. De rustsopper som har tvungent vertskifte, kan bekjempes ved å fjerne en mellomvert, men fordi sporene kan føres med vind over lange avstander, er dette ofte lite realistisk. Uredosporer av gulrust har vist seg å følge med vind fra kornåkre på kontinentet til Norge.

Rustsoppene har ofte en komplisert livssyklus. Maksimalt er det fem ulike sporestadier, som blir nummerert med romertall 0, I, II, III, og IV.

Spermatier eller pykniesporer utgjør stadium 0, og de består av enkjernede, haploide sporer som dannes i spermogonier eller pyknier. Det er små, krukkeformede beholdere nedsenket i plantevevet. De viser seg som regel på oversiden av bladene som små gule eller mørke prikker. Sporene tyter ut gjennom åpningen i spermogoniet i nektarlignende dråper, som lett tiltrekker insekter. De kan føre med seg sporene fra et spermogonium til et annet. Lange sopphyfer rundt åpningen på spermogoniet fanger opp spermatier, som spirer hvis de har motsatt polaritet (dvs. er kompatible). Kjernene fra slike spermatier kommer inn i hyfene, og fra nå av utvikles hyfer og etter hvert sporer som har to kjerner i hver celle (dikaryon). Dette stadiet kan også komme i stand ved at hyfer av motsatt polaritet vokser sammen inne i bladet.

Tokjernestadiet gir først opphav til sporestadium I, som består av aecidiesporehoper eller skålrust som er fylt med sporer. De utvikles på undersiden av bladene i flekker, og er gjerne gul- til rødfarget.

Aecidiesporene føres med vinden til en annen plante og gir vanligvis opphav til sporestadium II. Det består av uredosporehoper, også kalt sommersporehoper, fylt med sporer. De er oftest på undersiden av bladene, og har en oransje til rustbrun farge. Sporene kan gi opphav til ny infeksjon og utvikling av uredosporehoper på samme planteart, dette betegnes gjerne som repeterende sporestadium. Er det gunstige forhold for sporespredning og sykdomsutvikling, kan det bli mange generasjoner med uredosporer i løpet av sommeren, og det er i dette stadiet sykdommen vanligvis får et epidemisk forløp og skadene blir størst.

Utover høsten gir uredosporene opphav til sporestadium III. Det består av teleutosporehoper, også kalt vintersporehoper, fylt med tykkveggede sporer som tåler uttørking og lave temperaturer. De utvikles på samme steder som uredosporehopene, men er gjerne mørkere i fargen, ofte svartbrune.

Teleutosporenes to kjerner smelter senere sammen til en diploid kjerne, som etter reduksjonsdeling gir opphav til fire haploide basidiesporer. Dette betegnes som sporestadium IV. To og to av disse sporene har forskjellig polaritet. De føres med vind til en mottagelig plante hvor de spirer og det på nytt utvikles spermogonier. Hos rustsopper som har alle sporestadiene – de betegnes gjerne som langsykliske eller makrosykliske – følger stadiene etter hverandre i en strengt bundet rekkefølge. Alle stadiene kan være på en og samme vertplanteart, eller det kan være noen sporeformer på en art og resten på en annen, ofte en botanisk fjerntstående art. Men mange rustsopper mangler ett eller flere av sporestadiene; de betegnes som kortsykliske eller mikrosykliske.

Navnet rustsopper henspiller på at sporehopene ofte har en rustbrun farge. Historisk har rustsoppenes sammenheng med skader på planter vært kjent fra lang tid tilbake, men de direkte årsaksforholdene ble først avklart i nyere tid. Fra Aristoteles og hans elever (384–322 f.Kr.) finnes nedtegnet omfattende iakttagelser om rustsoppepidemier.

I religiøs sammenheng ble de ofte sett på som en straffedom. Omtaler i Det gamle testamente av ødeleggelser av kornhøsten som kan ha vært forårsaket av rustsoppangrep, regnes i dag for å være usikre fordi det etter beskrivelsene ikke kan utelukkes at det har vært andre skadegjørere involvert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.