kommunevåpen

Oslos kommunevåpen på et kumlokk

Enhet for innovasjon og kompetanseutvikling. CC BY NC SA 2.0

Kommunevåpen er et heraldisk våpenmerke (våpenskjold) som brukes av kommuner og fylkeskommuner som kjennetegn og symbol. Betegnelsene fylkesvåpen og fylkesmerke er brukt om fylkeskommuners våpen, mens byvåpen og bymerker er brukt om våpnene til de tidligere bykommunene.

Kommunevåpen finnes i de fleste land som er påvirket av europeisk heraldikk. I noen land finnes delstater og provinser med egne våpenskjold. I Sverige finnes også våpen for de historiske landskapene.

Kommuneflagg, fylkesflagg og byflagg har normalt samme farge- og figursammensetning som våpenet, men flaggene har ikke en skjoldformet innramming. I flagg brukes fargene gult og hvitt i stedet for gull og sølv, mens formen på figurene er tilpasset den firkantede flaggduken.

Troms fylkesvåpen

av Wikimedia commons. Falt i det fri (Public domain)

Fastsetting av kommunevåpen kan i Norge gjøres av kommunen selv, men det vanlige er å søke om fastsetting i en kongelig resolusjon. Vedtak om kommunevåpen skjer i kommunestyret, og om fylkesvåpen i fylkestinget. Vedtaket sendes til Kommunal- og moderniseringsdepartementet som forelegger saken for Riksarkivet til vurdering. En betingelse for å få godkjenning, er at våpenet er i samsvar med de heraldiske reglene som Riksarkivet har praktisert siden slutten av 1930-tallet. Disse reglene er strengere enn de hadde vært fram til da, og de er strengere enn reglene i de fleste andre land. For eksempel er slike regler ikke fulgt i Hortens norske byvåpen fra 1907, eller i Paris’ franske byvåpen fra 1358.

Kjernen i de nåværende norske reglene er kravet til enkelhet. En hovedregel er at våpenet normalt  bare skal ha ett figurmotiv, én farge og ett metall. Med metall menes her sølv eller gull. Figurene i våpnene skal være generelle og ikke avbildninger av bestemte gjenstander, bygninger, personer eller lignende. Det skal være mulig å avbilde figurene i rene fargeflater, uten perspektiv og skyggelegging, slik at figurene skal kunne bli kjent igjen bare ut fra silhuetten. Farger og figurer skal være stiliserte, slik at våpenet er klart og tydelig på avstand og i lite format.

Norske kommunevåpen består av bare en farge- og figur-sammensetning i skjold, og de er uten heraldisk ytre utstyr som hjelm på øvre skjoldkant, hjelmtegn på hjelmens isse og hjelmklede som henger ned fra hjelmen. Dette er i motsetning til kommunevåpen blant annet  i England. Etter utenlandsk skikk bruker byer i Norge ofte en såkalt murkrone på øvre skjoldkant, men murkronen inngår ikke i de norske fastsettingene i kongelig resolusjon.

Nye kommunevåpen skal være forskjellige fra andre våpen som de ellers lett kunne bli forvekslet med. Noen av de nye kommunevåpnene ligger imidlertid nokså nær private våpen og merker, mens enkelte andre er hentet fra utdødde slekters våpen.

Fastsettingen i kongelig resolusjon gjøres i form av en kort beskrivelse, betegnet som definisjon eller blasonering, for eksempel «På rød bunn en gull griff» for Troms fylkeskommune i 1960. Ved fastsettingen følger det med en godkjent tegning av våpenet i skjold og flagg som eksempel på riktig, heraldisk avbildning.

Trondheims byflagg

av Wikimedia commons. Falt i det fri (Public domain)

Det heraldiske innholdet (farge- og figur-sammensetningen) i kommunevåpen blir også fastsatt som kommuneflagg, når et kommunevåpen blir godkjent i kongelig resolusjon. En av grunnene til å søke om godkjenning er loven om flagging på kommunenes offentlige bygninger som ble vedtatt i 1933. Loven bestemmer at det for kommunene bare er tillatt å flagge med kommuneflagg som er godkjent av Kongen, det vil si fastsatt i kongelig resolusjon. Offentlige bygninger, eiendommer og institusjoner i kommunene kan bare bruke godkjente kommuneflagg. Bakgrunnen for dette forbudet i loven er at det hadde blitt flagget på kommunale bygg med røde flagg den 1. mai, blant annet  i Oslo. Dette ønsket et flertall i Stortinget  å sette en stopper for. I loven er det tillatt for kommunene å flagge også med det norske flagget (uten splitt og tunge), det samiske flagget, fremmed lands flagg i særlige tilfelle og eventuelt andre flagg «i forbindelse med idretts-, kultur- og lignende arrangement med allmenn interesse». Med andre flagg er spesielt ment idrettsklubbers flagg, slik som flagget til Strømsgodset IF (Godset-flagget) i Drammen. Loven er blitt endret noe siden 1933.

Noen kommuner bruker kommuneflagg med farger og figurer som avviker mer eller mindre fra kommunevåpenet. Dette kan være skjoldet satt på flaggduken eller moderniserte utgaver av gamle, runde bysegl, som for eksempel Bergen, Oslo og Tønsberg. Et eksempel på et kommuneflagg med motiv som er helt forskjellig fra byvåpenet, er Trondheims kommuneflagg med en gul rose på rød bunn.

Et kommunevåpen er et kjennetegn for kommunens utøvelse av offentlige myndighet. Kommunevåpenet har derfor et spesielt rettslig vern mot at andre enn kommunen bruker det. Kommunene har enerett til sine våpen og kommunevåpen inngår, sammen med statlige våpen, i kategorien offentlige våpen som det er forbudt for andre å bruke. Dette er bestemt i lov om straff av 2005 § 165 bokstav b. Lovbestemmelsen forbyr også bruk av noe som lett kan forveksles med offentlige våpen. Dessuten gjelder loven både for norske og utenlandske offentlige våpen.

Kommunevåpen kan heller ikke bli registrert som varemerke, ifølge varemerkeloven § 15 bokstav c. Dette er i samsvar med den internasjonale Paris-konvensjonen om beskyttelse av industriell eiendomsrett, artikkel 6.

Det er imidlertid tillatt for alle å bruke kommunevåpen i undervisning, til ren informasjon og som ren dekorasjon. Et vilkår for slik bruk er at det må framstå helt klart at det ikke er kommunen selv som foretar denne bruken eller som har noen forbindelse med den.

Hortens kommunevåpen

av Wikimedia commons. Falt i det fri (Public domain)

Våpenet og flagget kan brukes av kommunens folkevalgte organer, administrasjon og etater. De kan bruke våpen og flagg når de opptrer som kommunal myndighet og ved bruk til informasjon, dekorasjon og lignende. Denne bruken kan være som kjennetegn, eiermerke eller til annen identifikasjon.

Kommunevåpenet kan brukes av kommunen på mange forskjellige måter: på, ved eller i kommunale bygninger, biler, tjenesteuniformer, ordførerkjede, gaveplaketter, brev, dokumenter, trykksaker, skilt, annonser, segl, stempler og på andre måter. Dessuten setter Statens Vegvesen kommunevåpen på skilt ved kommunegrensene, slik vi også kan se i mange andre land.

Norske kommuner fastsetter selv reglene for sin bruk av kommunevåpen og kommuneflagg. De kommunale bruksreglene tar gjerne sitt utgangspunkt i et sett normalregler som er utarbeidet av KS (Kommunenes sentralforbund) i samarbeid med Norsk Heraldisk Forening. De har sammen også utarbeidet en egen, illustrert veileder til reglene.

Et hovedformål med bruksreglene er at våpenet og flagget skal framstå som viktige symboler for kommunen, dette skal gjøres på en klar og entydig måte og med en tilfredsstillende kvalitet. Våpen og flagg skal ikke være plassert sammen med uvedkommende kjennetegn, bilder eller tekst.

Bruksreglene inneholder også bestemmelser om bruk som bordflagg, vimpel, banner og faner.

Venneslas kommunevåpen

av Vennesla kommune. Falt i det fri (Public domain)

Noen byer har hatt egne styringsorganer og seglmerker helt fra middelalderen, men for andre steder og områder har dette variert ganske mye.

I 1200–1300-tallenes Norgesvelde fantes segl med våpen for områder som Jemtland (Norges løve og skjoldbord), Orknøyene (skip), Færøyene (saubukk), Man (tre bein i triskele) og Island (kronet tørrfisk). Det fantes også segl for enkelte fylker og sysler i middelalderen. Norske byvåpen med figurer satt inn i en skjoldform er ikke påvist før reformasjonen, men vi har enkelte bysegl som senere er blitt forenklet noe og gitt farger som fortsatt blir brukt som kommunevåpen: Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg. I Bergens og Kristianias politireglementer fra 1700-tallet, er disse seglmerkene kalt for «Byens Vaaben» og de ble avbildet på politiets myndighetstegn.

Flere gamle bysegl har figurer som er blitt fargelagt, forenklet og stilisert som våpenskjold, for eksempel Drammen, Fredrikstad, Kongsberg, Sarpsborg, Skien og Stavanger. Nye byvåpen ble gitt eller stadfestet av unionskongene, blant annet Kristiansand 1643, Halden 1665, Kristiansund og Molde 1742, Risør 1891, Holmestrand og Lillehammer 1898, Hønefoss 1902 og Porsgrunn 1905. Disse våpnene har flere farger og figurer, blant annet med naturalistiske motiver fra sjø og land.

Det er bevart flere faner med byenes våpen i farger, blant annet for Bergen, Kristiania, Stavanger og Trondheim. Fanene ble brukt av den såkalte borgerbevæpningen, inntil denne ordningen opphørte i 1881. Fra siste halvdel av 1800-tallet ble de norske byvåpnene alminnelig kjent gjennom tegninger som ble trykt i flere populære årskalendere. På samme tid ble byvåpnene stadig mer brukt som kjennetegn for det kommunale selvstyret etter innføringen av formannskapslovene i 1837. De seks stiftsbyenes (domkirkebyenes) våpen kom i en særstilling; det vil si Bergen, Hamar, Kristiansand Oslo, Tromsø og Trondheim. Disse byenes våpen ble flere ganger brukt sammen med riksvåpenet på pengesedler, mynter og bygninger som Nationaltheatret, Norges Bank, Telegrafbygningen og Hovedposthuset i Oslo. Her har vi nok en påvirkning fra lignende bruk av serier med våpen i Sverige og i Danmark-Norge under unionstiden. Allerede fra senmiddelalderen ble et fyrstevåpen ofte gjengitt sammen med flere underordnede rikers og provinsers våpen for å markere fyrstenes maktområder.

Fra 1930-tallet ble det innført strengere krav om enkelhet, dels ut fra praktiske behov for å ha våpen som moderne kjennetegn, dels ut fra tidens stilfølelse og dels på bakgrunn av middelalderens heraldikk. Dette ble gjort etter initiativ fra fagfolk i Riksarkivet, særlig av førstearkivar Hallvard Trætteberg. Han begrunnet denne nye retningen i flere faglige artikler gjennom 1930-tallet, og han sto også for datidens forenkling og nytegning av riksvåpenet.

Regjeringen godtok at Riksarkivet begynte å stille de nye strenge kravene for å fastsette kommunevåpen i kongelig resolusjon. Mange kommunefolk var kritiske og ville ikke underlegge seg slik styring. Vi har derfor flere kommunevåpen som er i bruk uten Riksarkivets godkjenning og utenkongelig resolusjon, blant annet Møre og Romsdal fylkeskommune, Asker, Meldal, Ullensaker og Vennesla. Kravet om enkelhet er likevel blitt opprettholdt som den store hovedregelen helt opp til i dag. Gjennom siste halvdel av 1900-tallet er det blitt skapt en stor mengde helt nye kommunevåpen, vedtatt av kommunene, godkjent og fastsatt ikongelig resolusjon. Resultatet er at det nå er i bruk flere våpenskjold i Norge enn noen gang tidligere.

Sammenslåinger av kommuner som har forskjellige våpen fører til endringer i kommunevåpnene. Noen ganger har  et av våpnene blitt videreført etter sammenslåingen, som Hortens gamle våpen etter sammenslåingen med Borre, mens andre ganger har den nye kommunen fått et helt nytt våpen, slik som Larvik etter sammenslåingen i 1988 med Brunlanes, Hedrum, Stavern og Tjølling. En løsning kan være som da Ølen ble slått sammen med Vindafjord: den nye kommunen beholdt figuren fra Ølens våpen, men byttet til fargene i Vindafjords våpen. Å kombinere flere kommuners våpenfigurer i et og samme skjold er ikke blitt godkjent fordi det ville være i strid med hovedregelen om bare å ha et figurmotiv i nye kommunevåpen. Et spørsmål er hva vi kan gjøre med de våpnene som ikke lenger brukes som kjennetegn av noen kommune. Antakelig kan iallfall ikke private ta i bruk slike våpen på en måte som medfører fare for forveksling med utøvelse av kommunal myndighet.

Allerede flere tusen år før vår tidsregning fantes det i Egypt provinsmerker som plastiske bannere. Sumeriske bystater i Mesopotamia hadde merker i form av symbolske figurer, mens greske bystater hadde, i løpet av de siste 500 år fvt., mynter med enkle, heraldikklignende kjennetegn: for eksempel hadde Egina en skilpadde, Athen en ugle og Korint en pegasus.     

Da den systematiserte og fargerike heraldikken oppsto i Vest-Europa på 1100–1200-tallene, ble skikken tatt opp ikke bare av riddere og fyrster, men også av byer og andre områder. Selvstyrte bystater antok flagg og våpenskjold, for eksempel hadde Marseille blått kors på hvitt og Firenze rød lilje på hvitt. Sveitsiske kantoner tok i bruk våpenskjold og faner med våpnenes farger og figurer. Eldst av disse er Uris våpen fra 1243, med et svart uroksehode på gull bunn, som «talende våpen» tatt etter navnet.

Byer ønsket å ha segl, men ikke nødvendigvis våpen. Likevel er det byvåpen i betydelige antall i store, europeiske land. Byer kunne bli tillatt eller pålagt å føre sin adelige eller fyrstelige overherres våpen. Et tidlig eksempel er byen Amilhau i Languedoc, som i 1187 fikk lov til å føre Aragons vertikalstripede kongeskjold. Tyske bysegl ble ofte utstyrt med overherrens våpen. Disse var dermed ikke dannet som selvstendige kommunevåpen, men når slekten som eide våpenet døde ut, fortsatte byen ofte å bruke våpenet.

Selvstendige byvåpen, i skjoldform og i farger, med heraldiske figurer, ble på fransk område neppe utviklet før fra 1300-tallet, men langs nordsjø- og middelhavskystene kanskje noe tidligere. Ved selvvalgte våpen (eller seglfigurer som siden ble våpen) tok mange byer figurer ut fra byens navn: Arboga en ørn (ari), Lille en lilje, Newcastle kasteller, Torino en okse og Stavanger en vin-stav (vinstokk).

Det finnes få sikre byvåpen (figur i skjold og brukt med farger) i nordisk middelalder. Plassert i skjold på segl finnes Kalmars stiliserte tårn cirka 1250, Linköpings løveansikt 1297 og Örebros ørn 1331. Et uomtvistelig kommunevåpen er Malmös våpen, gitt ved kong Eriks våpenbrev fra 1437: et gullkronet rødt griffhode på sølv bunn (Eriks egen våpenfigur var en hel griff). En samlet våpenserie for alle Sveriges og Finlands landsdeler, ble skapt som et enhetlig arbeid under Erik 14 og Johan 3. Disse våpnene ble framført i prosesjoner ved Gustav Vasas begravelse i 1560 og Johan 3s kroning i 1569. De svenske landskapsvåpnene er videreutviklet og fastsatt, i 1930-40-årene, til länsvapen og for bruk av de statlige länsstyrelserna. I alle de nordiske land er det etter 1945 vedtatt nye kommunevåpen i et stort antall, der spesielt Finland har enkle og fantasirike våpenmotiver.

  • Achen, Sven Tito: Danmarks kommunevåbener, samt Grønlands og Færøernes, 1982, isbn 87-7512-022-4
  • Cappelen, Hans & Knut Johannessen, red.: Norske kommunevåpen, 1987 (Suppleringshefte utgitt 1988), isbn 82-7242-418-5
  • Haikonen, A.: Finlands kommunvapen, Helsingfors 1970
  • Johannessen, Knut: Kunst med kongelig resolusjon : kommunevåpen i Riksarkivet gjennom hundre år 1898-1998, 1998, isbn 82-548-0059-6
  • Kolsrud, Oluf: Bergen bys segl, vaaben, farver og flag, Bergen 1921
  • Nevéus, Clara & Bror Jacques de Wærn: Ny svensk vapenbok, 1992, isbn 91-7886-092-x
  • Trætteberg, Hallvard: Fylkesmerker, Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
  • Trætteberg, Hallvard: «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
  • Trætteberg, Hallvard: Borg i segl, mynt og våpen, Oslo 1967

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.