Politiske systemer i den greske antikken

De fleste av disse bystatene hadde en folkeforsamling med direkte fremmøte av borgerne, valgte embetsmenn, ett eller flere råd, og jurydomstoler. Men hvilke borgere som kunne velges, tale og foreslå vedtak, varierte mye. Det var også store forskjeller i maktfordelingen mellom de politiske institusjonene. Greske intellektuelle begynte rundt år 500 fvt. å systematisere disse styreformene ved å skille mellom styre ved én, de få og de mange. Fra det femte århundret fvt. ble dette utviklet til et mer raffinert system, med egne kategorier for ulike varianter av ordene for kratos og arkos (makt/ styre).

Det var imidlertid betydelig overlapp mellom kategoriene, som ikke bare var beskrivende, men også moralske.

• Les mer om polis, ekklesia, boule

Kongedømme var en variant av monarki, hvor den ene som satt med makten var en legitim hersker. Dette betød at han var en lovlig del av et politisk system, med avgrensede plikter og rettigheter. Kongedømmet gikk i arv fra far til sønn.

De fleste av de greske kongene (kalt basileus) forsvant fra den politiske scenen ved inngangen til historisk tid, det vil si når det greske skriftspråket ble skapt og bystatene oppsto i det åttende århundret fvt. Det er stor uenighet blant forskerne om disse kongene i det hele tatt eksisterte, eller om de var funnet opp for å gi bystatene en ærerik opprinnelse. Kongerekkene strakk seg helt tilbake til den mytiske fortid, hvor Agamemnon, Akilles, Herakles og Perseus levde som kjemper blant menn og som de olympiske gudenes yndlinger.

Mange av aristokratene påberopte seg også slektskap med disse, og dermed en spesiell forbindelse med gudene selv. Det som taler for at kongene en gang regjerte i Athen, var at den årlig valgte arkonten med ansvar for religionsvesenet ble kalt kongearkonten. I Sparta hadde de et unikt system med to regjerende konger, trolig som et kompromiss mellom rivaliserende kongehus før samlingen av byen. Det finnes også andre spredte eksempler, som Kyrene i Libya.

I kongetiden var det likevel først og fremst «kongenes konge» i perserriket og farao i Egypt som var forbildet for regjerende konger. Men tidlig fikk grekerne en egen variant av enevelde, nemlig tyranni. Tyrannene grep makten fra sine likemenn blant aristokratene og ble betraktet som illegitime herskere. De hadde ikke en plass innenfor det politiske systemet, men plasserte seg over det. De forsøkte å etablere dynastier, men kun i sjeldne tilfeller lyktes det å videreføre tyranniet mer enn tre generasjoner. Dette skyldtes i stor grad at tyrannene, i motsetningen til kongene, ikke hadde lover og tradisjoner de kunne støtte seg på, men måtte opprettholde sin makt på egen hånd, fra dag til dag.

I det sjette og femte århundret fvt. gikk mange bystater gjennom en fase med tyrannier, trolig som en reaksjon på store indre stridigheter mellom eliten og folket. Tyrannene hadde ikke det maktapparatet som moderne diktatorer har, og måtte i stor grad bygge på støtte fra folket for å holde eliten i sjakk. Det fremste eksempelet på en slik folkevennlig tyrann er Peisistratos i Athen. Men det fantes også «tyranniske» tyranner, som undertrykket vanlige folk ved hjelp av leiesoldater. Her er tyrannene Gelon i Syrakus og Falaris i Akragas spesielt beryktede eksempler. Da de første demokratiene oppsto, ble tyranni utelukkende oppfattet som noe negativt.

Tyrannene lot de bestående politiske institusjonene fungere som før, men sørget for at deres egne folk til enhver tid ble valgt og deres egne interesser ivaretatt. De er ofte vanskelig å skille fra lovgiverne (se nedenfor), da flere av dem innførte lover, regler og institusjoner som tidligere, under oligarkene, ikke eksisterte eller var uklart definert. Eksempler på disse er Kleisthenes i Sikyon og Periandros i Korint.

• Les mer om tyrann, tyranni og de tretti tyranner

De fleste forskere er enige om at fåmannsvelde var standardposisjonen i de greske bystatene fra deres begynnelse i arkaisk tid. De som ble valgt til de øverste maktposisjonene var alle sammen rike og fra «gode» familier. I Athen kalte disse seg eupatridene, som betød «av gode foreldre». I Sparta gikk heraklidene (etterkommere av Herkules) for å være hevet over de øvrige spartiatene, for ikke å snakke om de to kongefamiliene. Disse oppfattet seg selv som en adel med en selvsagt rett til å styre over andre.

Denne fødselsadelen kalte seg selv for aristoi, det vil si «de beste», men i realiteten var de bare de rike, hoi plutoi, og de få, hoi oligoi. Et ekte aristokrati krevde at de styrende ikke bare var rike og velutdannede, men også at de var kloke og moralske. Filosofer som Platon forsøkte å skissere hvordan dette kunne oppnås i en idealstat, men i virkelighetens verden fantes det bare oligarkier.

Oligarkene kalte seg aristoi, «de beste», fordi de i kraft av sine formuer og sosiale posisjon også hadde den høyeste utdannelsen blant sine medborgere. Ordet skole kommer fra gresk, og betydde den gang «fritid». Det var kun de rike som hadde fritid til å henge rundt i gymnasiene. Her bedrev man idrett og kroppspleie, men også undervisning. Oligarkene kalte seg også kalos kagathoi, «de gode og vakre». Enten dette var sant eller ikke, tilhørte de den del av befolkningen som både hadde tid og god nok ernæring til å trene seg opp til det klassiske skjønnhetsidealet.

• Les mer om aristokrati

Aristokrati som styreform var altså et ideal, og ikke en realitet. Ingen antikke forfattere kunne peke på konkrete tilfeller av aristokrati, kun aristokratiske trekk ved noen politiske systemer. Det fantes imidlertid mange oligarkier, hvor rikdom var kriteriet for å delta i statens styre, og de rikeste hadde de øverste maktposisjonene.

I oligarkiene hadde folkeforsamlingene lite å si, og satte bare et godkjent-stempel på beslutninger som allerede var fattet i rådet. Det var kun den politiske eliten som hadde rett til å tale og legge fram forslag. Det var også i de fleste tilfeller krav til en viss formue for å delta i folkeforsamlingen. Slik ble de fattigste, som hadde størst interesse av reformer, utelatt fra den politiske beslutningsprosessen. Å frata de fattige stemmerett var standard prosedyre for oligarkene som tok makten i den klassiske perioden.

Rådet satt på livstid og var enten direkte valgt fra «de beste» (aristoi) eller ble sammensatt av tidligere innehavere av de øverste embetspostene. Rådet var et permanent styringsorgan og bastionen for elitens makt. Maktkampene i arkaisk og klassisk tid utspilte seg mellom rådet (boule) og folket (demos). For å løse disse konfliktene, ble det flere steder oppnevnt lovgivere med mandat til å utarbeide et kompromiss. Det mest kjente eksempelet er Solon, som ble valgt til megler i Athen i 594 fvt.

Lovgiverne endret systemene, dels ved å gi en bredere del av eliten adgang til å konkurrere om makten, dels gjennom å gi folket en større andel i statens styre. Da var de øverste embetspostene ikke lenger adelens monopol, men ble åpnet for de «nyrike», som ikke kunne skilte med stamtavler tilbake til de homeriske heltene. Dette førte til mindre konflikt mellom den gamle og den nye eliten, og større konkurranse om folkets gunst. En større del av folket fikk da muligheten til å delta i folkeforsamlingen, og denne forsamlingen fikk mer å si. Den enkelte borger fikk større beskyttelse mot overgrep og kunne klage sin sak inn for domstoler som også hadde vanlige folk i juryen.

Disse åpnere oligarkiene var mer stabile, men risikerte også å bli overtatt av tyranner eller revolusjonert av demokrater.

• Les mer om oligarki

Timokrati er kun brukt noen få ganger i antikke tekster, men er likevel tatt opp i det moderne politiske begrepsapparat. Det kommer av det greske begrepet timos, som kan bety anseelse, fortjeneste eller verdighet. I et timokrati er retten til å delta i politikken gradert etter formue, og de fattigste har liten eller ingen makt.

Platon var sterkt kritisk til denne styreformen, men for Aristoteles representerte det en gylden middelvei mellom de to negative formene, oligarki og demokrati. Han foretrakk imidlertid å kalle timokrati for politeia, det vil si simpelthen «forfatning», for å ikke blande sammen sitt ideal med Platons negative versjon. Filosofene forestilte seg timokrati som et styre ved de mange, og ikke bare et styre ved de få. «De mange» var imidlertid færre enn hele folket. Det er tvilsomt om grekerne utenfor filosofenes sirkler fant denne kategorien nyttig, og i moderne forskning ses timokratiet som en mer moderat variant av oligarkiet.

Det mest kjente eksempelet på timokrati er Solons forfatning i det sjette århundret fvt. Han delte folket inn i formueklasser, hvor thetene (fattige, arbeiderklasse, nedre middelklasse) fikk delta i folkeforsamlingen og folkedomstolene. Zeugittene (øvre middelklasse) kunne velges til folkerådet og de lavere embetene. Ridderne (den arbeidsfrie klassen) kunne velges til de høyeste embetene, med både sivil og militær myndighet.

Aristoteles' elev, Demetrius av Faleron, forandret Athens demokrati til et timokrati, som stattholder under makedonere fra 317 til 307 fvt. Han innførte et strengere timokrati enn Solon, ved også å ta fra alle som hadde formue under 1000 drakmer deres borgerrettigheter.

• Les mer om timokrati

Det første demokratiet vi har detaljert kunnskap om, er det athenske demokratiet, etablert i 507 fvt. Om det fantes demokratier tidligere enn dette, er omstridt, men Athen var ikke det eneste i klassisk tid. Det ser ut til at selve begrepet «demokrati» oppsto først etter at demokratiet var skapt, noe som tyder på at prosessen var mer styrt av folkets interesser enn ideologi. Men i det femte århundret ble det også formulert en demokratisk ideologi som sto i direkte opposisjon med den oligarkiske ideologien som fantes i elitens skrifter.

Demokratiene hevdet at det var folket, gjennom direkte deltakelse i folkeforsamlinger og råd, som skulle bestemme. Det skulle ikke være krav til formue og utdannelse for politisk deltakelse. Hele folket hadde samlet sett større visdom enn noen få aristokrater, og de var best i stand til å ivareta sine egne interesser. Alle borgere skulle kunne leve i frihet, som de ville, så lenge de ikke brøt lovene eller var til plage for andre.

De sivile embetene ble for det meste erstattet med større embetskollegier med loddtrukne medlemmer. Så langt det var praktisk mulig, erstattet demokratiene valg med loddtrekning, slik at flest mulig borgere, uavhengig av popularitet og prestisje kunne delta i statens styre.

Alle borgere kunne også stille som jurymedlemmer. Borgerne kunne nå bli dømt av sine likemenn, og ble kvitt den gamle klassejustisen. Ingen kunne lengre bli straffet uten rettssak, men som beskyttelse mot overmektige politikere innførte flere demokratier ostrakisme. I en ostrakisme ble det stemt over hvem som skulle forvises fra byen i et visst antall år (ti i Athen, fem i Syrakus). Dette var ikke en straff for en bestemt forbrytelse – den uheldige fikk beholde sine eiendommer og vende tilbake når eksiltiden var over.

Eliten ble fortsatt valgt til de øverste embetspostene og var de mest aktive talerne på folkeforsamlingen, men de var under kontroll av folket og ikke andre medlemmer av eliten. Vanlige arbeidsfolk både talte i folkeforsamlingen og la frem forslag til lover og andre beslutninger.

For at alle skulle kunne delta i det politiske liv, ble det noen steder innført betaling for deltakelse. I Athen ble det først innført betaling for jurytjeneste (462/461 fvt.), deretter embetsutøvelse, og til sist deltakelse i folkeforsamlingen (390-årene fvt.).

Det fantes stor variasjon mellom demokratiene, men i hellenistisk tid (322–30 fvt.) fantes tre parallelle prosesser over hele den greske verden. For det første gikk oligarki «av moten» og ble sett på som noe utelukkende negativt, nært beslektet med tyranni. Nesten alle systemer kalte seg da for demokratier. Det oligarkiske alternativet var eunomia, det vil si «godt styre». For det andre ble det en utvanning av demokratibegrepet. Makten i de hellenistiske demokratiene ble gradvis overført fra folkeråd til eliteråd, og loddtrekning ble erstattet med valg. For det tredje ble det nå vanlig å knytte store utgifter til de viktigste embetene, slik at det kun var de rikeste som kunne ha en politisk karriere. Selv om det også i demokratiets klassiske periode var vanlig at eliten ble valgt til disse embetene, ble fokuset nå flyttet fra dugelighet til sjenerøsitet.

Folkeforsamlingene fortsatte å møtes, også etter at de greske bystatene kom under romersk styre fra det andre århundret fvt. Det er imidlertid omdiskutert hvor mye faktisk politikk som ble diskutert og avgjort der. Under romersk styre ble nemlig de lokale styreformene skrudd ytterligere noen hakk nærmere oligarki.

• Les mer om Det athenske demokrati, ekklesia og boule

Oklokrati, det vil si pøbelvelde, var ikke en styreform, men et skjellsord for radikale demokratier. Begrepet nevnes først av Polyb, på et tidspunkt hvor en moderat versjon av demokrati var blitt et ideal. Polyb karakteriste den positive formen av styre ved de mange for demokrati, og den negative formen for oklokrati. Med oklokrati mente han et demokratisk regime som foretar lovstridige vedtak, og ikke respekterer maktfordelingen mellom folkeforsamling, råd og folkedomstoler. Den såkalte «feltherreprosessen» i Athen 408 fvt., hvor en rekke generaler ble dømt til døden i folkeforsamlingen, uten rettssak i folkedomstolen og muligheten til å forsvare seg, var det fremste eksempelet på et slikt oklokrati i praksis.

Helt frem til midten av 1800-tallet ble Athens demokrati oppfattet som et pøbelvelde. Folket hadde for mye makt og avgjorde spørsmål i dramatiske og uansvarlige allmøter, i stedet for i mindre organer hvor mer sindige folk (forstått som eliten) kunne diskutere spørsmålene. Ettertiden kunne heller ikke tilgi dødsdommen over Sokrates i folkedomstolen, og de nye representative republikkene som vokste frem i opplysningstiden, var bygget på ufravikelige borgerlige rettigheter og ønsket om å unngå et nytt justismord på en ny Sokrates.

Fra midten av 1800-tallet ble begrepet 'demokrati' brukt om de nye republikkene, selv om disse var representative, indirekte demokratier. Et tapt verk tilskrevet Aristoteles eller en av hans elever, kalt Athenernes Statsforfatning, ble gravet opp fra ørkenens sand i Fayum, Egypt i 1879. Året etter ble det publisert, og revolusjonerte forskernes syn på Athen. Isteden for et regime preget av massenes diktatur, var systemet fullt av kontrollmekanismer og fornuftige prosedyrer.

I dag mener noen forskere at elementer fra det athenske demokratiet kan brukes til å fornye og revitalisere moderne demokratier.

• Les mer om oklokrati

• den greske antikken
• den greske antikkens historie

• Cartledge, P. (2009). Ancient Greek Political Thought. Cambridge University Press.
• Mæhle, Ingvar B. (2023). Antikkens bystater. Dreyers Forlag.