loddtrekning i den greske antikken

I det demokratiske Athen ble folkerådet (500 borgere per år), folkedomstolen (6000 borgere per år) og de fleste embeter (cirka 600 borgere per år) fylt med loddtrekning fra borgere over 30 år. Unntakene var de ti generalene (strategene), offiserene under dem, og visse finansembetsmenn, som alle ble valgt og stort sett tilhørte eliten. De ni arkontene, som tidligere var de øverste embetsmennene, ble nå utpekt i en kombinasjon av valg og loddtrekning. Formueskravene til disse embetene ble imidlertid senket, og den politiske makten ble overført til andre institusjoner. De fikk likevel sete i Areopagosrådet på livstid.

Loddtrukne embeter var alltid kollegiale, det vil si at det alltid var flere som var trukket ut til å utføre samme oppgave og med samme myndighet. I Athen var det vanlig med timanns-kollegier, med én representant fra hver av fylene. Til å utøve det konkrete arbeidet var det også statsslaver, som hadde den nødvendige spesialkunnskapen. Kompetanseområdet for de enkelte embetskollegier var også begrenset, slik at det skulle være mulig for en helt vanlig borger å utøve den myndigheten som lå til embetet.

Kandidatene til embetene ble prøvet for folkedomstolen før de tiltrådte, og de måtte avlegge regnskap etterpå. Selv om slike store loddtrukne embetskollegier kan synes mindre effektive enn valgte spesialister, virker det som om det athenske demokratiet hadde relativt lite korrupsjon og stor gjennomsiktighet i offentlige saker, sammenlignet med oligarkiske systemer. I tillegg oppnådde athenerne gjennom å stykke opp makten på denne måten at de fleste borgerne deltok aktivt i statens styre og hadde en viss forståelse av hvordan samfunnet hang sammen. Denne brede skoleringen av borgerne var viktig for demokratiets overlevelse.