Det athenske demokrati

Byste av Solon, utstilt i Vatikanmuseene.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Pnyx, Folkeforsamlingsplassen i Athen. Her kunne alle athenske borgere møte og delta i diskusjonene om statens saker.

Pnyx, Folkeforsamlingsplassen i Athen
Lisens: CC BY SA 3.0
Aristeides var en av hovedarkitektene til det første attiske sjøforbund, men ble likevel ostrakisert i 482 f.Kr. Ostrakisme var ment som et vern mot nye tyranner, men ble fort et redskap i politiske maktkamper. Hans rival Themistokles og hans mange støttespillere sto trolig bak. Senere ble Themistokles selv et offer for samme taktikk.
Ostrakon med navnet til den kjente statsmannen og generalen (strategos) Aristeides. Agora-museet, Athen
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Byste av Perikles, en av de førende skikkelsene i Athens politikk i årene 450-429 fvt.
Av .
Lisens: Public Domain

Det athenske demokratiet er det første kjente eksempelet på et direkte folkestyre vi kjenner til. Det ble gjennomført etter en folkelig oppstand mot adelsstyret i Athen i 508 fvt. og fikk sin institusjonelle forankring gjennom en serie reformer foreslått av Kleisthenes i 507 fvt. Til tross for mange justeringer og flere oligarkiske kuppforsøk, overlevde det athenske demokratiet i flere hundre år.

Det arkaiske adelsstyret ble først reformert av Solon, som etter vår overlevering var høyeste embetsmann (arkhont) i 594 fvt. Adelig fødsel ble ikke lenger en betingelse for politiske rettigheter, men de ble gradert etter formue, i fire økonomiske klasser. Den høyeste myndigheten var kollegiet av ni arkhonter, valgt fra den øverste klassen for ett år.

Det er mulig at Solon opprettet et folkeråd (boule) på 400 som var åpent for den tredje klassen, for det meste bønder med en viss eiendom. Dette rådet overtok i så fall noe myndighet fra det gamle Areopagosrådet.

Solons reformer styrket statsmakten på bekostning av det gamle ættesamfunnet, og i 508 fvt. førte Kleisthenes reformarbeidet videre. Han gjennomførte flere demokratiske reformer. Fra gammelt av var athenerne inndelt i fire fyler, territorielle områder som var dominert av aristokratiet. Kleisthenes erstattet disse med ti fyler som hver var satt sammen av ulike deler av statens område, Attika. Disse fylene var igjen delt i små demer, med lokale embetsmenn og hver sin deme-forsamling.

Kleisthenes opptok mange nye borgere i de nye fylene, og fra nå av kunne hver deme oppta dememedlemmenes sønner i borgerkollektivet når de fylte 18 år. Kollektivet (demos) ble altså større med Kleisthenes, og demos fikk større myndighet. Folkerådet ble nå økt til 500 mann og ble tatt ut for ett år ved loddtrekning. Rådet skulle forberede saker for behandling i folkeforsamlingen, og gjerne gi sin innstilling. Folkeforsamlingen kom sammen i friluft på Pnyx-høyden om lag 40 ganger i året, og det var der de viktige vedtakene om krig, fred og lovendringer ble fattet. Ordet var fritt til debatt, og deretter fulgte avstemning ved håndsopprekning.

Omkring år 430 var det trolig ca. 40 000 athenske borgere. Med familier utgjorde borgerne kanskje 180 000. Det er vanskelig å si hvor mange borgere og hvilke sosiale sjikt som deltok aktivt i politikken, men en folkeforsamling med 6000 fremmøtte ble regnet for å representere hele folket.

Pnyx, møteplassen for folkeforsamlingene, kunne romme opptil 10-12 000 mennesker, og det ble plass til opptil ca. 17 000 da møtene på 300-tallet ble flyttet til det nybygde Dionysosteatret under Akropolis.

I noen få tilfeller virket folkeforsamlingen som domstol, men det vanlige var at juryer på fra 201 til over 1000 dommere ble tatt ut spesielt for hver rettssak blant årets 6000 dommere. De 6000 måtte være fylt 30 år, de ble trukket ut ved lodd for ett år, og måtte sverge å dømme etter lovene. Fra 487 fvt. ble arkhontene ikke lenger valgt, men trukket ut ved lodd. Lodd ble også brukt for en rekke nye kollegier opprettet for ulike oppgaver.

Ideen med demokratiet var deltakelse og at makten skulle ligge hos borgerkollektivet, ikke hos eksperter og mektige enkeltmenn. Derfor valgte man embetsmenn og medlemmer i de forskjellige kollegiene for ett år av gangen ved loddtrekning. Det var til enhver tid en anselig prosentdel av borgerne som bekledde et embete eller satt i et kollegium. Og man forventet av borgeren at han møtte i demeforsamlingen og i folkeforsamlingen i Athen, og at han tok del i de religiøse festene. Det ble vanlig med en liten godtgjørelse for offentlige verv, for at alle skulle ha råd til å delta. Gratis kornutdelinger forekom, og under de religiøse festene spanderte staten kjøtt og vin.

Slik ble demokratiet utbygd på 400-tallet, men parallelt med at borgerretten ble mer verdt og fikk mer substans, ble den mer eksklusiv. Før 451 fvt. ble borgerens sønn borger forutsatt at mor var en fri kvinne fra en eller annen polis, men nå kom kravet at også mor måtte være av athensk borgerfamilie. Også kravene til naturalisering av fremmede ble skjerpet. Terskelen for å få borgerrett ble altså høyere.

Det athenske demokratiet var et direkte demokrati, der stor makt ble overført til de enkelte borgerne. Bortsett fra de forbehold som ligger i at borgerretten var eksklusiv, kan man vanskelig tenke seg noe mer gjennomført demokrati enn det som fungerte i Athen. Fra 300-tallet fvt. ble det også utbetalt dietter for fremmøte i folkeforsamlingen, for ytterligere å oppfordre til deltakelse i det demokratiske liv.

Systemet hadde også innebygde sanksjonsformer. En særegen form for justis var ostrakismen, der folkeforsamlingen kunne vedta å sende upopulære politikere i landsforvisning for ti år. Man stemte ved å skrive navnet på den politikeren man ville forvise, på et potteskår (ostrakon). Mange slike er funnet på torget i Athen.

Athenerne gikk ikke så langt som å ta ut lederne i krig ved loddtrekning. De ti strategene, en fra hver fyle, var militære ledere. De kunne også gjenvelges. Dette sikret en viss kontinuitet i kommandoen i krigen. I politikken utenom krigen hadde strategene lite formell myndighet, og som andre borgere måtte de tale overbevisende fra sak til sak i folkeforsamlingen for å få de vedtakene de ønsket. På 400-tallet fvt. var den ledende strateg statens viktigste embete.

Nederlaget mot Sparta i den peloponnesiske krig (431–404 fvt.) førte til voksende opposisjon mot demokratiet, men etter to mellomspill ble demokratiet gjeninnført i 403. Demokratiet på 300-tallet bygde videre på de institusjoner som var etablert tidligere. Folkerådet måtte etter hvert avgi noe makt til folkedomstolen. Det viktigste trekk ved demokratiet etter år 400 var at det ble et skarpere skille mellom den militære og politiske ledelse. Dette førte blant annet til at politikerne ble mer profesjonelle; særlig var retorikken viktig. Samtidig viste demokratiet svakheter mot press utenfra. Fra 338 overtok Makedonia herredømmet i Hellas, og etter Aleksander den stores død i 323 ble demokratiet i Athen avskaffet, selv om det til tider ble gjeninnført i løpet av hellenistisk tid.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg