polis

Ved grekernes ekspansjon fra 700-tallet fvt. bredte systemet seg til greske kolonier i hele Middelhavsområdet og ved Svartehavet. Vi finner ikke den typiske polis i Makedonia og Thessalia, eller i tynt befolkede stammeområder i innlandet lenger syd i Hellas.

Det var minst ett tusen slike polis i klassisk tid, omtrent 600 i det greske «hjemland» og omtrent 400 kolonier utenfor. Etter Aleksander den stores erobringer, i hellenistisk tid, spredte polis seg til store deler av Midtøsten.

De byene som Aleksander den store grunnla i sitt erobringsrike for å bosette sine soldatveteraner, ble som regel organisert etter mønster av den greske polis, med agora, templer, teater, gymnas og embetsmenn som tok seg av lokal administrasjon – men de manglet den politiske selvstendigheten i forhold til andre stater som kjennetegnet en klassisk polis.

En polis kunne være ganske liten i folketall og utstrekning. Ideelt sett var den politisk uavhengig og selvforsynt. Vårt ord «bystat» kan gi gale assosiasjoner – jordbruk var den dominerende virksomhet i staten. Men territoriet hadde som oftest et administrasjonssentrum av mer eller mindre bymessig karakter, med torg (agora), helligdommer og offentlige bygninger. Dette sentret vokste gjerne frem ved en akropol, en høyde som var lett å forsvare. Der lå lå det som regel også en helligdom for byens hovedguddom.

Utenfor tettbebyggelsen lå jordene, og bortenfor der beiteland, allmenning, skog og fjell som grense mot nabopolisen.

En polis besto av borgere, territoriet var underordnet. Derfor kunne en polis fortsatt eksistere selv om befolkningen måtte flytte eller evakueres, som for eksempel Athen under perserkrigene. En polis var et kollektiv av menn med eksklusiv borgerrett. Idealet var at alle var jordeiere. De hadde felles ansvar for forsvaret av polisen, og krig og militær trening var en viktig fellesoppgave.

Styringsorganene var ikke de samme overalt, men det var visse fellestrekk. Folkeforsamlingen, kalt ekklesia, fungerte etter allmøteprinsippet, det vil si at alle voksne, mannlige borgere møtte frem og vedtok lover, krigserklæringer, fredsavtaler, allianser med andre stater og andre viktige spørsmål. Rådet, kalt boule, var en mindre forsamling som blant annet forberedte saker for folkeforsamlingen. Embetsmennene (se for eksempel arkonter i Athen og eforer i Sparta) ble normalt valgt for ett år.

I mange greske stater, som Athen, var det en utvikling fra oligarkisk styre via tyranni til demokrati, men med store variasjoner fra bystat til bystat.

Polissystemet åpnet for stridigheter mellom de greske statene. På 300-tallet fvt. var systemet i forfall, blant annet på grunn av profesjonaliseringen av hæren med utstrakt bruk av leiesoldater. Etter makedonerkongen Filips seier over grekerne i år 338 fvt. ble de greske bystatenes autonomi sterkt begrenset.

Polisene hadde stadig politisk betydning i den hellenistiske perioden (323–31 fvt.), ofte som sammenslutninger i større forbund. Etter den romerske erobringen på 100-tallet fvt. fortsatte de å eksistere som ramme for lokaladministrasjonen underlagt romerske provinsguvernører, ned til antikkens slutt.

• Den greske antikken
• Akropolis
• Politiske systemer i den greske antikken

• Victor Ehrenberg (1969). The Greek state
• Lynette Gail Mitchell og Peter John Rhodes (utg.)(1997). The development of the polis in archaic Greece
• Mogens Herman Hansen og Thomas Heine Nielsen (2004). An inventory of archaic and classical poleis
• Mogens Herman Hansen (2006). Polis: An introduction to the ancient Greek city-state
• Ingvar B. Mæhle (2003). Antikkens bystater. Dreyers Forlag