polis

Polis var i oldtidens Hellas en uavhengig stat med egne styringsorganer og sosiale og religiøse systemer. Denne statsformen oppstod i løpet av 800- og 700-tallet fvt. i de mørke århundrene i tidlig jernalder etter den mykenske bronsealderkulturens fall, sannsynligvis som et resultat av behov for en fastere organisasjon i en urolig tid. Lignende styreformer hos fønikerne kan ha vært et forbilde.

Ved grekernes ekspansjon fra 700-tallet fvt. bredte systemet seg til greske kolonier i hele Middelhavsområdet og ved Svartehavet, og i alt kjenner vi over 600 slike statsdannelser. Vi finner ikke den klassiske polis i Makedonia og Thessalia, eller i tynt befolkede stammeområder i innlandet lenger syd i Hellas.

En polis kunne være ganske liten i folketall og utstrekning. Ideelt sett var den politisk uavhengig og selvforsynt. Vårt ord «bystat» kan gi gale assosiasjoner – jordbruk var den dominerende virksomhet i staten. Men territoriet hadde som oftest et administrasjonssentrum av mer eller mindre bymessig karakter, med torg (agora), helligdommer og offentlige bygninger. Dette sentret vokste gjerne frem ved en akropol, en høyde som var lett å forsvare; der lå det som regel en helligdom for byens hovedguddom.

Utenfor tettbebyggelsen lå jordene, og bortenfor der beiteland, allmenning, skog og fjell som grense mot nabopolisen.

En polis besto av borgere, territoriet var underordnet. Derfor kunne en polis fortsatt eksistere selv om befolkningen måtte flytte eller evakueres, som for eksempel Athen under perserkrigene. En polis var et kollektiv av menn med eksklusiv borgerrett. Idealet var at alle var jordeiere. De hadde felles ansvar for forsvaret av polisen, og krig og militær trening var en viktig fellesoppgave.

Mange byer påberopte seg et guddommelig opphav, og religionsutøvelse var en vesentlig oppgave for samfunnet, men en polis var i sin natur verdslig og styrt av menneskers lover. Styringsorganene var ikke de samme overalt, men det var visse fellestrekk. Folkeforsamlingen fattet lovlige vedtak etter allmannaprinsippet, rådet var en mindre forsamling som blant annet forberedte saker for folkeforsamlingen, og embetsmennene ble normalt valgt for ett år. I noen greske stater, som Athen, var det en utvikling fra aristokratisk styre via tyranni til demokrati, men det vanligste var en form for aristokratisk forfatning.

Polissystemet åpnet for stridigheter de greske stater imellom. På 300-tallet fvt. var systemet i forfall, blant annet på grunn av profesjonaliseringen av hæren, med utstrakt bruk av leiesoldater. Etter makedonerkongen Filips seier over grekerne i år 338 fvt. ble de greske bystatenes autonomi sterkt begrenset. De byene som Aleksander den store grunnla i sitt erobringsrike for å bosette sine soldatveteraner, ble som regel organisert etter mønster av den greske polis, med agora, templer, teater, gymnas og embetsmenn som tok seg av lokal administrasjon – men de manglet den politiske selvstendighet i forhold til andre stater som kjennetegnet en klassisk polis.

I det egentlige Hellas hadde polisene stadig politisk betydning i den hellenistiske perioden, ofte som sammenslutninger i større forbund. Etter den romerske erobring på 100-tallet fvt. fortsatte de å eksistere som ramme for lokaladministrasjonen underlagt romerske provinsguvernører, ned til antikkens slutt.

• Den greske antikken
• Akropolis

• V. Ehrenberg, The Greek state, 1969
• G. Mitchell og P.J. Rhodes (utg.), The development of the polis in archaic Greece, 1997
• M.H. Hansen og Th. Heine Nielsen, An inventory of archaic and classical poleis, 2004
• M.H. Hansen, Polis: An introduction to the ancient Greek city-state, 2006