Vierne studerte i orgelklassen ved konservatoriet i Paris, først med César Franck og senere med Charles-Marie Widor som lærere. Der utviklet han seg raskt som orgelspiller og -improvisatør. Allerede i 1891 ble han Widors assistent ved konservatoriet. Senere ble han Alexandre Guilmants assistent samme sted. Fra 1892 var han også Widors vikar og assistent som organist i kirken Saint-Sulpice i Paris. I 1900 vant han konkurransen om den prestisjefylte stillingen som organist i Notre Dame. Denne posisjonen hadde han fram til han døde av hjerteinfarkt i 1937, mens han holdt en orgelkonsert i katedralen.
Vierne var selv en innflytelsesrik orgellærer. Til hans store skuffelse ble han forbigått to ganger ved tilsettinger i orgelprofessoratet ved konservatoriet, men fra 1912 underviste han i orgel ved Schola Cantorum. Fra 1931 underviste han ved Ecole César Franck. I løpet av sin pedagogiske karriere underviste han flere generasjoner av prominente franske organister, og blant elevene hans finner vi for eksempel Joseph Bonnet, Henry Mulet, Marcel Dupré, Maurice Duruflé, og Nadia Boulanger.
Louis Vierne var født blind, men etter en operasjon i 6-årsalderen kunne han se objekter og mennesker på kort avstand. I tillegg til svaksyntheten hadde han andre helseproblemer, og flere tilbakeslag preget hans privatliv. I de siste tiårene satte de mange personlige tragediene et visst preg på hans virke som komponist og utøver.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.