Økonomi og næringsliv i Marokko

Marokko har en betydelig, allsidig industribase, mer er ennå langt på vei et jordbruksland, og landets økonomi er sårbart for bl.a. klimatiske og andre forhold som innvirker på produksjonen i jordbruket. Lav produksjon medfører tap av eksportinntekter, og fører samtidig til at matvarer må importeres. Til tross for tiltakende urbanisering bodde i 2001 ca. 45 % av Marokkos befolkning på landsbygda, og ca. 40 % var sysselsatt i landbruket, en sektor som stod for vel 15 % av BNP. Særlig i byene er arbeidsledighet et betydelig økonomisk og sosialt problem; først på 2000-tallet var ca. 20 % av bybefolkningen uten arbeid, ca. 10 % av befolkningen på landsbasis, og ca. 350 000 ungdommer kommer hvert år inn på arbeidsmarkedet, uten at det skapes nye arbeidsplasser i samme tempo. Kombinert med utbredt fattigdom og mangel på boliger og annen infrastruktur har dette ført til sosial spenning, samt til betydelig legal og illegal utvandring, særlig til EU. Overføring av penger fra emigranter til Marokko representerer en betydelig tilførsel av utenlandsk valuta.

Fortsatt er Marokko økonomisk svært avhengig av inntektene fra fosfatutvinningen; Marokko ble på slutten av 1990-årene verdens største eksportør av fosfat. Marokko har også andre mineralforekomster, men bare mindre funn av olje og gass er gjort, og landet er avhengig av å importere energi. Siden 1975 har Marokko gjort krav på den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara, og har i realiteten innlemmet den i kongedømmet. Den tiltagende utnytting av naturressursene i Vest-Sahara, særlig jernmalm og fisk, er juridisk og politisk svært kontroversiell, og en rekke selskap har trukket seg ut av oljeleting der.

Siden midten av 1980-årene har Marokko, i samråd med Verdensbanken og IMF, iverksatt en økonomisk liberalisering, med bl.a. omfattende privatisering av statseide foretak. Denne politikken har også hatt som mål å tiltrekke utenlandske investorer, bl.a. for å få adgang til EU-markedet, hvilket i noen grad har lykkes. Fra 1990-årene har Marokko inngått flere større handelsavtaler, både regionalt og med EU, samt med flere enkeltland, fremfor alt USA. Marokko dannet sammen med Algerie, Libya, Mauritania og Tunisia i 1989 den regionale organisasjonen Union du Maghreb Arabe (UMA), for å fremme handel og samarbeid, men politiske motsetninger, særlig mellom Marokko og Algerie, samt borgerkrigen i Algerie har bidratt til at det var få resultater av samarbeidet ennå tidlig på 2000-tallet. Marokko og Tunisia har vedtatt å skape en frihandelssone seg imellom innen 2007, og Marokko, Egypt, Jordan og Tunisia har gått sammen om å etablere en frihandelssone innen 2010. En økonomisk avtale med EU fra 1996, som trådte i kraft i 2000, erstatter en samarbeidsavtale fra 1976, og åpner for gradvis bedre adgang for marokkanske varer til EU-markedet. Dette er Marokkos langt viktigste enkeltmarked, men flere EU-land, ikke minst Spania, har satt seg imot en for omfattende adgang for marokkanske varer, som vil konkurrere med deres egne. Tilslutningsavtalen fra 1996 stiller også politiske krav, bl.a. om respekt for menneskerettighetene, som Marokko ikke alltid har overholdt, samt om felles bestrebelser på å redusere illegal migrasjon. Marokko og USA inngikk i 2004 en frihandelsavtale, som er USAs første med et afrikansk land og den første innenfor Middle East Free Trade Area-initiativet.

I tillegg til eksport av fosfat og jordbruksprodukter, samt overføring fra emigranter, er inntektene fra turistindustrien en viktig inntektskilde. Etter en vekstperiode i 1980-årene var det en tilbakegang i 1990-årene, hvoretter det på ny er satset på utvikling av sektoren. Besøkstallet nådde en topp på 3,3 mill. i 1992, hvoretter det sank drastisk, for på ny å nå 2 mill. i 1998. Myndighetenes målsetting er 10 mill. turister i 2010.

Marokko har betydelige mineralforekomster, hvorav flere utvinnes kommersielt, men sektoren har opplevd nedgang siden 1980-årene. Av langt størst økonomisk betydning er fosfatreservene, som anslås å utgjøre ca. 2/3 av verdens samlede forekomster. Påviste reserver var ved inngangen til 2000-årene 10,6 mrd. tonn; sannsynlige reserver var på 57,2 mill. tonn. De største forekomstene finnes ved Khouribga, Youssoufia og Ben Guerir (nær Khouribga), og fosfaten skipes ut via Casablanca, Safi og den nye havnen Jorf-Lasfar. Produksjon foregår også i det okkuperte Vest-Sahara. I 1997 ble det meldt at Marokko inntok posisjonen som verdens største eksportør av fosfat, med ca. 1/3 av samlet eksportvolum. Det brytes også bl.a. kull, barytt, bly, sink, kobber, jernmalm, salt, kobolt og sølv. Kullproduksjonen sank sterkt i 1990-årene, og Marokko har måttet importere, særlig fra Sør-Afrika, for å forsyne sine kullfyrte varmekraftverk. Det produseres noe olje og gass fra Essaouira-bassenget og noe gass fra Gharb-bassenget, men på langt nær tilstrekkelig til å dekke det innenlandske behovet, og Marokko er den største energiimportør i Nord-Afrika. Påviste reserver var i 2005 på kun 2 mill. fat råolje og 43 mrd. kubikkfot naturgass, men leting pågår. Bl.a. inngikk Norsk Hydro i 2004 en leteavtale for offshorefeltet Safi. Det er antatt at det finnes betydelige forekomster i det okkuperte Vest-Sahara, men en rekke selskaper har trukket seg fra leting der, som følge av internasjonale protester. Marokko er et transittsenter for eksport av gass fra Algerie til Spania og Portugal. Maghreb-Europa-rørledningen, over Gibraltarstredet, ble åpnet 1996, og også Marokko vil nyttiggjøre seg gass fra Algerie, til et nyetablert gasskraftverk i Tanger.

Marokko hadde i 2002 en installert produksjonskapasitet for elektrisk kraft på 4,5 GW, vesentlig produsert fra varmekraftverk som benytter importert olje og gass, i noen grad fra vannkraftverk, og i tiltagende utstrekning fra alternative energikilder, bl.a. sol og vind – som ledd i å øke produksjonen, og for å kunne nå målet om en elektrifiseringsgrad på 80 % av landsbygda i 2008. Marokko har også potensial for å øke produksjonen av vannkraft. Landets kraftnett er gradvis integrert både med andre land i Nord-Afrika og med Spania, åpnet 1998 – den første mellom Afrika og Europa. En avtale med USA fra 2001 åpnet for etablering av en 2 MW kjernefysisk forskningsreaktor ved Rabat.

Marokko er fortsatt langt på vei et jordbruksland, hvor vel 40 % av befolkningen er sysselsatt i landbruket, som tidlig på 2000-tallet stod for vel 15 % av BNP. Drøye 20 % av landets areal er oppdyrket og 30–40 % er eng og beitemark. Jordbruket er sterkt innrettet på korndyrking, men kornavlingene dekker bare i gode år landets egne behov, og avlingene varierer sterkt; eksempelvis var kornproduksjonen i 1995 på bare 1,6 mill. tonn, for så å nå 10 mill. tonn året etter. Kornproduksjonen består særlig av hvete, bygg og mais. Marokko er også en betydelig eksportør av matvarer, særlig av sitrusfrukter og grønnsaker, vesentlig til EU. Ellers dyrkes bl.a. sukkerbeter for å redusere importen, og en rekke andre produkter, bl.a. krydderplanter. Det er store variasjoner i driftsformen; et mindretall driver etter svært moderne metoder på store gårder. Disse er hovedsakelig lokalisert til kystslettene (al-Rharb, Sous) og ved Fès og Marrakech. Her drives eksportproduksjon av sitrusfrukt, tidliggrønnsaker og bomull av høy kvalitet. Det er også her kunstig vanning er mest utbredt. Flertallet driver etter tradisjonelle metoder og har forholdsvis lav avkastning. Kun 1 % av brukene har mer enn 50 ha. til rådighet, den vanligste bruksstørrelsen er under 3 ha. Det er iverksatt ulike program for å lokke bønder i Riffjellene til å gå over til å dyrke andre produkter enn marihuana.

Husdyrholdet er betydelig, og til tross for at det mange steder gir lav avkastning, er Marokko nesten selvforsynt med kjøtt. Enkelte berberstammer i Mellom-Atlas er fortsatt halvnomader, og følger saue- og geiteflokkene sine fra sommerfjellbeite ned til lavlandet om vinteren.

Skogbruket har liten økonomisk betydning, bortsett fra produksjonen av kork fra korkeiken, hvor Marokko er verdens fjerde største produsent. Alfagress blir anvendt til papirproduksjon.

Marokko har utviklet en betydelig fiskeindustri, dels forsynt av egen flåte, dels av utenlandske trålere, som gjennom forskjellige fiskeriavtaler er blitt pålagt å levere fangst i Marokko; størstedelen er sardiner. Viktigste fiskehavner er Safi, Casablanca og Agadir. Fisket drives dels med moderne båter, dels med tradisjonelle småbåter. Salg av lisens til utenlandske fiskeflåter, særlig EU, er en viktig inntektskilde, med frykt for overfiske. Marokko har også lisensiert rettigheter til å fiske i farvannene utenfor det okkuperte Vest-Sahara.

Marokko har en betydelig industrisektor, med produksjon av en lang rekke varer, vesentlig for hjemmemarkedet. Myndighetene satser i 1980-årene på utvikling av industri for å minske avhengigheten av råvareeksport, skape sysselsetting og redusere import. Industrien består dels av bearbeiding av landbruks- og bergverksprodukter, dels av produksjon av forbruksvarer, og er særlig konsentrert til Casablanca-området og de øvrige kystbyene. I 1996 ble det opprettet industrisoner i Tanger, Jorf Lasfar og Nouasser, for å tiltrekke nasjonal og utenlandsk privat kapital. Viktigste industrigrener er fremstilling av fosfatprodukter (særlig kunstgjødsel), stålverk, petroleumsraffinering, sementproduksjon, kjemisk industri, samt tekstiler og næringsmidler, bl.a. fiske- og grønnsakhermetikk, samt møller og sukkerraffinering. Tekstiler var viktigste satsingsområde i industrisatsingen i 1980-årene, men tekstilindustrien ble hardt rammet av nye handelsregimer og økt konkurranse fra Kina rundt 2005, da en rekke foretak ble stengt og arbeidsplasser gikk tapt. Kunsthåndverk er en betydelig næringsvei i enkelte byer.

Marokko hadde i 1980-årene stigende underskudd i handelen med utlandet; et underskudd som har vedvart, selv om det i enkelte år langt på vei blir oppveid av overføringer fra marokkanere i utlendighet samt inntekter bl.a. fra turismen. Krigen i Vest-Sahara i 1970-årene, og de senere kostnadene ved å holde territoriet okkupert, har bidratt til de økonomiske vanskene, som ble søkt møtt med strukturtilpassing i 1980-årene, inkl. privatisering i 1990-årene. Marokko mottar betydelig økonomisk støtte fra bl.a. Saudi-Arabia, USA og Frankrike samt multinasjonale organisasjoner.

Viktigste eksportvarer etter verdi er fosfatmalm og fosfatprodukter, sitrusfrukt, sjømat og tekstiler. Importen omfatter råolje, maskiner, korn, kjemikalier og metaller. EU – særlig Frankrike – er Marokkos fremste handelspartner. Tidlig på 2000-tallet gikk ca. 70 % av landets eksport til EU, mens nær 60 % av importen kom derfra. Sterkt økende oljepriser rundt 2005 medførte ytterligere belastninger på handelsbalansen for Marokko, som er sterkt avhengig av oljeimport for å dekke sitt energibehov. Samtidig sank tekstilproduksjon og -eksporten som følge av nye handelsregimer. Intensjoner om å styrke den intraregionale handelen i Maghreb hadde tidlig på 2000-tallet ennå ikke materialisert seg.

Marokko har et relativt velutbygd samferdselsnett. Jernbanene forbinder Casablanca med Rabat, Fès, Oudja og nabolandene Algerie og Tunisia, og med Marrakech og de store fosfatgruvene ved Khouribga og Youssoufia. Det ble i 1990-årene utarbeidet planer for å knytte det okkuperte Vest-Sahara til Marokko med jernbane. En metro i Casablanca ble også utredet. I 2003 kunngjorde Marokko og Spania planer om å realisere en gammel intensjon om å bygge en undervanns jernbanetunnel mellom de to land. Veinettet omfatter over 60 000 km. De viktigste internasjonale lufthavnene ligger ved Casablanca (Mohammed V), Rabat, Tanger, Marrakech og Agadir; i tillegg kommer ca. 50 flystriper. Marokko har ti større havner, med Casablanca som landets største havneby. Andre viktige havnebyer er Mohammadia, Jorf-Lasfar og Safi. Tanger er viktigste havn for passasjertrafikk, og har fergeforbindelse med Gibraltar og Algeciras i Spania.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.