Hassan 2s moské i Casablanca er blant verden største moskeer. Moskeen ble ferdigstilt i 1992, og er tegnet av den franske arkitekten Michel Pinseau.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Folketallet ble i 2005 beregnet til 32,7 mill. Marokko har tradisjonelt hatt en høy fødselshyppighet, og i kombinasjon med synkende dødelighet har dette resultert i en sterk tilvekst i befolkningen. Forsøk på å innføre barnebegrensende tiltak i 1960-årene hadde lenge liten suksess, bl.a. på grunn av religiøs motstand, men i perioden 1993–2003 var den gjennomsnittlige årlige folketilveksten kommet ned i 1,7 % (mot f.eks. 2,5 % 1950–55 og 3,2 1980–85). Gjennomsnittlig levealder er beregnet til 73 år for kvinner og 69 år for menn.

Ca. 40 % av befolkningen er berbere og ca. 60 % arabiske marokkanere. I løpet av flere generasjoner er befolkningen blitt svært blandet, og forskjellen er mer lingvistisk enn noe annet. Det finnes likevel en del rene berbergrupper i Atlasfjellene. De største gruppene er rif i Riffjellene, shluh i Høye-Atlas og Anti-Atlas og beraber i Mellom-Atlas. Den jødiske minoriteten, som talte ca. 200 000 i 1956, er i stor grad utvandret til Israel.

Folketettheten er 71,3 innb. per km2 (2005). Befolkningen er særlig konsentrert i slette- og fjellområdene i nord og vest, mens de tørre strøkene i øst og sør bare er sparsomt befolket av nomader og halvnomader. I 2001 var 56 % bosatt i byene. Bybefolkningen øker, og det har oppstått store slumaktige forsteder (bidonvilles). Innvandringen til byene og den omfattende arbeidsmigrasjonen, særlig til Frankrike, har sin bakgrunn i overbefolkning og arbeidsløshet i landdistriktene. De største byene er Casablanca, hovedstaden Rabat, Fès og Marrakech.

Marokko ble islamisert under den arabiske ekspansjonen på slutten av 600-tallet. Omkring 99 % av befolkningen er i dag sunni-muslimer, og islam er statsreligion. Kristne og jødiske grupper er meget små. Marokkansk islam domineres av den malikitiske lovskolen, og islamsk lov har fortsatt innflytelse på familie- og arverett. Marokkansk islam har vært av spesiell betydning; i flere hundreår var det islamske universitetet ved Qarawiyin-moskeen i Fès et lærdomssentrum for hele den vestlige del av den arabiske verden. Sufi-brorskap (tarika, plur. turuk) spiller fortsatt en rolle; helgenkult og pilegrimsferder til lokale helgengraver er utbredt.

Offisielt språk er arabisk. Arabiske dialekter tales av ca. 60 % av befolkningen, særlig i byene og i lavlandet, mens ca. 40 % taler berberspråk, særlig i fjellområdene, der de arabiske muslimene i liten grad trengte frem. Men berberspråk var inntil midten av 1990-årene ikke anerkjent av myndighetene, og de fleste berbere behersker også arabisk. Under kolonitiden var fransk administrasjonens språk, og store deler av middelklassen og de øvre lag av folket er i tillegg fransktalende. Etter frigjøringen har arabisering av administrasjon og utdannelse vært prioritert politikk, slik at man gradvis har gått over til bruk av arabisk på disse områdene. Men innen høyere utdanning og i den økonomiske sektoren er fransk fortsatt dominerende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.