Marokkos befolkning

Marokko har tradisjonelt hatt en høy fødselshyppighet, og i kombinasjon med synkende dødelighet har dette resultert i en sterk tilvekst i befolkningen. Forsøk på å innføre barnebegrensende tiltak i 1960-årene hadde lenge liten suksess, blant annet på grunn av religiøs motstand. I perioden 2011–2021 var likevel den gjennomsnittlige årlige befolkningsveksten kommet ned 1,3 prosent, mot 1,7 prosent i perioden 1993–2003 og 3,2 prosent i perioden 1980–1985.

Fødsels- og dødsraten er på henholdsvis 17,4 og 6,6 per 1000 innbyggere, mens fødselsraten er på 2,29 barn per kvinne (2022).

Om lag 40 prosent av befolkningen er berbere og om lag 60 prosent er arabiske marokkanere. I løpet av flere generasjoner er befolkningen blitt svært blandet, og forskjellen er mer lingvistisk enn noe annet. Det finnes likevel en del rene berbergrupper i Atlasfjellene. De største gruppene er rif i Rifjellene, shluh i Høye-Atlas og Anti-Atlas og beraber i Mellom-Atlas. Den jødiske minoriteten, som talte cirka 200 000 i 1956, er i stor grad utvandret til Israel.

Folketettheten er 82,32 innbyggere per kvadratkilometer (2022). Befolkningen er særlig konsentrert i slette- og fjellområdene i nord og vest, mens de tørre strøkene i øst og sør bare er sparsomt befolket av nomader og halvnomader. 65,1 prosent bor i urbane strøk (2023). Bybefolkningen øker, og det har oppstått store slumaktige forsteder (bidonvilles). Innvandringen til byene og den omfattende arbeidsmigrasjonen, særlig til Frankrike, har sin bakgrunn i overbefolkning og arbeidsløshet i landdistriktene. De største byene er Casablanca, storbyområdet Rabat-Salé, Fès, Tanger og Marrakech.

Marokko ble islamisert under den arabiske ekspansjonen på slutten av 600-tallet. Omkring 99 prosent av befolkningen er i dag sunni-muslimer, og islam er statsreligion. Kristne og jødiske grupper er meget små. Marokkansk islam domineres av den malikitiske lovskolen, og islamsk lov har fortsatt innflytelse på familie- og arverett. Marokkansk islam har vært av spesiell betydning; i flere hundreår var det islamske universitetet ved Qarawiyin-moskeen i Fès et lærdomssentrum for hele den vestlige delen av den arabiske verden. Sufi-brorskap (tarika, flertall turuk) spiller fortsatt en rolle; helgenkult og pilegrimsferder til lokale helgengraver er utbredt.

Offisielt språk er arabisk og tamazigh (det siste godkjent i 2011). Arabiske dialekter tales av cirka 60 prosent av befolkningen, særlig i byene og i lavlandet, mens cirka 40 prosent taler berberspråk, særlig i fjellområdene, der de arabiske muslimene i liten grad trengte fram. Berberspråk var inntil midten av 1990-årene ikke anerkjent av myndighetene, og de fleste berbere behersker også arabisk. Under kolonitiden var fransk administrasjonens språk, og store deler av middelklassen og de øvre lag av folket er i tillegg fransktalende. Etter frigjøringen har arabisering av administrasjon og utdannelse vært prioritert politikk, slik at man gradvis har gått over til bruk av arabisk på disse områdene. Men innen høyere utdanning og i den økonomiske sektoren er fransk fortsatt dominerende.

• Marokkos geografi
• Marokko
• Marokkos politiske system
• Marokkos historie

• CIA World Factbook: Morocco
• World Bank Data: Morocco