Marokkos tradisjonelle bebyggelse er i stor grad preget av berber-kulturen. Bebyggelsen består dels av enkeltstående bygninger og anlegg av stein, kasbas, for den fastboende befolkningen, mens nomadene bygger fortlignende anlegg i piséteknikk til forsvar og oppbevaring av ulike formål, og selv bor i telt mens dyrene er på beite. Særlig kjent er kasbaene i det sørlige Marokko. Det er også større, befestede landsbyer, gal'a. Anleggene er bygd av stein – bygningsstein av soltørket leire og leire blandet med strå. Murene er dekorert med kreneleringer med karakteristiske «horn», mens bebyggelsen gjerne er dekorert med stein av soltørket leire, som danner geometriske mønstre. Byplan og bebyggelse er vel tilpasset de ekstreme klimaforholdene. Bruken av leire gir konstruksjonene en begrenset levetid. Få bygninger er eldre enn fra 1800-tallet. Kjent i turistsammenheng er den eldste delen av bebyggelsen i Marrakech og enkelte andre byer.

De tidligste eksempler på islamsk arkitektur i Marokko, som moskeen i Fès, synes å ha vært relativt enkle bygninger. Den senere islamske arkitektur ble del av en spansk-maurisk kultur, med et byggeprogram som omfattet offentlige anlegg som moskeer, madrasaer, offentlige bad og karavane-seraier. I bebyggelsen ble det lagt særlig vekt på dekorasjoner i form av stukk, keramiske fliser o.a. Eksempler er moskeen i Fès (1276) og Attarin Madrasa i Fès (1323–25). Den spansk-mauriske byggestil skulle prege arkitekturen i Marokko frem til 1900-tallet.

Under kolonitiden i begynnelsen av 1900-tallet skjedde all planlegging og bygging under fransk påvirkning, og det marokkanske samfunnet ble avskåret fra sin tradisjonelle bygningsarv. Blant de utenlandske arkitektene som arbeidet i Marokko i årene etter den annen verdenskrig, de fleste med praksis fra Frankrike, vokste det likevel frem en bevissthet om de grunnleggende forskjellene mellom europeisk og arabisk tradisjonell arkitektur og om de ulike livs- og samfunnsmønstrene som lå bak disse forskjellene. Tidlig i 1950-årene ble det i Casablanca gjort forsøk på å bruke det tradisjonelle marokkanske bolighuset som modell for nye boliganlegg. Disse forsøkene gav kunnskaper om klimatilpasset materialbruk og planløsninger, men de europeiske byplanideene som ble benyttet, manglet kvalitetene i den tradisjonelle arabiske landsbystrukturen.

Den franske dominansen varte ved også etter frigjøringen i 1956, men med en stadig større integrering av regionale bo- og byggemåter i forsøket på å rekonstruere den arabiske tradisjonen. Det viktigste bidraget i denne prosessen kom fra yngre marokkanske arkitekter, som alle var utdannet i utlandet. Nevnes bør E. Azagury med et par mindre skoleanlegg, der han introduserte bruken av ny stålteknologi, og et boliganlegg i Casablanca (1960) der bruk av luftespalter i fasaden både løser klimatilpasningen og gir arkitekturen karakter. I et boliganlegg i Rabat (1960) gikk han videre og benyttet det tradisjonelle bolighusets innadvendte planløsning. På samme tid arbeidet han, sammen med andre marokkanske arkitekter, med en plan for gjenoppbygging av Agadir, og tegnet flere av byens offentlige bygninger, hvor forebyggende konstruktive tiltak i tilfelle jordskjelv spilte en avgjørende rolle for utformingen. Ansatsen til en selvstendig marokkansk arkitektur er likevel tydeligere i hans egen bolig og kontor i Casablanca fra 1966, der materialbruken og det konstruktivistiske formspråket også viser påvirkning fra samtidig internasjonal arkitektur.

M. B. Embarek var utdannet i Skandinavia og ble påvirket av A. Aalto og J. Utzon. Som Azagury arbeidet også han for å etablere en moderne arkitektur med regional forankring, og som redaktør for tidsskriftet A+U studerte han tradisjonelle bygge- og planleggingsmåter. I sin praksis hentet han likevel ikke motiver fra disse, men hadde i stedet som mål å transformere den koloniale arven til en modernisme som i sin tur er harmonisert med tradisjonen. Hans viktigste arbeid som utøvende arkitekt er den internasjonale flyplassen i Casablanca (1980), hvor hensynet til regional identitet definitivt ble underordnet nødvendigheten av funksjonelle og teknisk rasjonelle løsninger.

Også A. Faraoui og P. De Mazieres ønsket å kombinere avansert teknologi med tradisjonelle marokkanske verdier, og deres prosjekt for en moské fra 1962 viser en islamsk bygningstype som med sin regelmessige planløsning har referanser i europeisk modernisme. En ny retning innvarsles med turistanlegget i Malabat ved Tanger fra 1965, påbygd 1978, som antyder en klarere tilbakevending til islamsk tradisjon ved å videreføre det marokkanske landsbymønsteret, i organiseringen av enhetene rundt et felles gårdsrom og med skyggefulle balkonger. Dette ble befestet med studentboligene ved universitetet i Rabat (1978), et anlegg som også knytter forbindelsen til andre arabiske land. Hassan 2s store moské i Casablanca (ferdigstilt 1993) av arkitekten Michel Pinsau er en av de største i verden med en 175 m høy minaret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.