Marokko omfatter mange ulike naturmiljøer. Landet danner en geologisk overgangssone mellom Afrikas sletteland og det alpine fjellsystemet.

Det dominerende topografiske trekk i Marokko er de alpine Atlasfjellene, Marokkos «ryggrad», som strekker seg gjennom landet i retning sørvest–nordøst. De sentrale deler av massivene består av krystallinske grunnfjellsbergarter, mens de yngre foldingsbergartene mest er fra jura og kritt, til dels med basaltdekker mellom lagene. I senkningene ligger tertiære og kvartære avleiringer (bl.a. fosfatleire).

Fjellkjeden Midtre Atlas (Moyen Atlas), flankert av elven Oum er-Rebia som renner mot Atlanterhavet, og av Moulouya som renner mot Middelhavet, hever seg til over 3000 moh. I sørvest løper den sammen med Høye Atlas (Haut Atlas), som i Jabal Toubkal når 4165 moh., Marokkos høyeste fjelltopp. Sør for disse fjellene, avbrutt av en senkningssone, ligger Antiatlasfjellene. Fjellene når ca. 2500 moh., men ligner mer på et platåland enn en fjellkjede. Sørskråningene er golde og strekker seg ut mot den ofte tørrlagte elven Oued Drâa.

I nord løper de ca. 2000 m høye Riffjellene i en bue av høye fjellrygger og brede daler parallelt med den bratte kysten, fra Tanger i vest nesten til Melilla i øst. Fjellene senker seg i sør mot den trekantede Sebousletta som danner et alluvialt lavland.

Det vestlige Marokko, som strekker seg fra Mellom- og Høye Atlas til Atlanterhavet, består til størstedelen av et 400–700 m høyt platå (Marokkanske Meseta) gjennomskåret av elvedaler. Langs Atlanterhavet ligger en smal kystslette, bredest sør for Casablanca.

I juli 2011 ble Tissint rammet av et meteoritt-regn med steiner på opptil en kilo.

Detaljert klimainformasjon om Marokko på Den meteorologiske verdensorganisasjonens hjemmesider.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.