Storbritannia er arnestedet for moderne idrett. Ved britiske universiteter og private internatskoler ble det på 1800-tallet – med forbilder hentet fra antikkens Hellas – satt opp faste regler for ballspill og ulike fysiske aktiviteter, og utøverne sluttet seg sammen i klubber og foreninger. Aktivitetene, kalt sport, ble kun drevet av de øvre sosiale lag (gentlemen) og var en ren fritidsaktivitet for egen fornøyelse uten pengepremiering. Betegnelse på utøverne ble amatører. Den britiske sporten spredte seg til det øvrige Europa og USA, og det ble dannet internasjonale spesialidrettsforbund, som vedtok ensartede regler og arrangerte internasjonale mesterskap. Amatørbegrepet ble også utgangspunkt for den olympiske bevegelsen og gjenopptakelsen av de olympiske leker i 1896.

Moderne fotball oppstod i Storbritannia, hvor et felles regelsett ble oppsatt i og med stiftelsen av engelske The Football Association (FA) i 1863. Det ble bl.a. slutt på å bruke hendene for å drive ballen fremover, og rugby ble utskilt fra fotball med et eget forbund fra 1871. Den første fotballandskampen ble spilt i 1872 mellom England og Skottland. Storbritannia er nå den eneste nasjon som opererer med flere landslag i internasjonal sammenheng (England, Skottland, Wales, Nord-Irland) og har vunnet VM én gang (England i 1966). I OL vant Storbritannia turneringene i 1900, 1908 og 1912. Den engelske elitedivisjonen (Premier League) er blant verdens beste med kjente lag som Manchester United, Liverpool, Arsenal og Chelsea, mens skotsk fotball er dominert av Glasgow-lagene Celtic og Rangers. Det berømte Wembley stadion i London (fra 1923) benyttes bl.a. til cupfinaler og landskamper. Det opprinnelige Wembley ble revet i 2000 og et nytt stadion ble innviet i 2007.

Ved siden av fotball er cricket og rugby de store britiske lagspillene. Sammen med landhockey (som ishockey antakelig utviklet seg fra) har disse spillene internasjonalt først og fremst fått fotfeste i tidligere britiske kolonier og senere samveldeland, slik som India, Pakistan, Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Cricketlignende spill er kjent i England fra 1500-tallet, og utgangspunktet for nåværende regler kom med stiftelsen av Marylebone Cricket Club i 1787. Klubben holder fremdeles til på Lord's Cricket Ground i London, verdens mest berømte cricketbane. Den første landskampen (testkampen) ble spilt i 1877 mellom England og Australia. Hovedbanen for rugby er Twickenham stadion i London.

Den britiske biljardformen snooker, en meget populær TV-sport, oppstod blant engelske offiserer i India på slutten av 1800-tallet. Darts er en annen utbredt sport og fritidsaktivitet på britiske puber og vertshus. Det er pilkast mot en målskive og stammer fra bueskytteres bruk av tunge kastepiler som forsvarsvåpen på 1500-tallet.

Skottlands bidrag til britisk idrett er først og fremt golf, landets nasjonalsport. Den første golfklubben ble stiftet i 1740-årene, og banen i Saint Andrews blir ofte betegnet som golfsportens vugge. Det årlige British Open (fra 1860) er en av de fire store turneringer i profesjonell golf. I Skottland oppstod også isspillet curling med regler fastlagt i 1830-årene. Gamle keltiske idrettstradisjoner har til en viss grad overlevd både i Wales og Skottland, bl.a. gjennom de skotske Highland Games og ballspillet shinty, det siste utviklet fra det irske spillet hurling.

Tennis og andre racketspill som badminton og squash har i sin moderne oppstått i Storbritannia. Walter Wingfield lanserte i 1873 lawn-tennis, kalt så fordi det ble spilt på gressplener, men en mer opprinnelig innendørs form eksisterer fremdeles (real tennis). Wimbledon-turneringen i London, arrangert fra 1877, er en av de fire store turneringene i tennis og regnes som det uoffisielle VM på gress.

Moderne friidrett ble i stor grad utviklet ved britiske universiteter fra midten av 1800-tallet. Av fremragende britiske utøvere kan fra 1920-årene nevnes Harold Abrahams og Eric Liddell (sprint), fra 1950-årene Roger Bannister (mellomdistanse), fra 1980-årene Sebastian Coe, Stephen Ovett og Steve Cram (mellomdistanse), Daley Thompson (tikamp) og Fatima Whitbread (spyd), og fra 1990-årene Linford Christie (sprint), Colin Jackson (hekkeløp), Jonathan Edwards (tresteg) og Steve Backley (spyd). Etter århundreskiftet har særlig Paula Radcliffe (langdistanse) fremhevet seg.

På vannet har britiske utøvere alltid hevdet seg, særlig i roing, men også i padling, seilsport og svømmesport. Innen roing er åtterkonkurransen på Themsen mellom universitetene Oxford og Cambridge (The Boat Race holdt siden 1829; Henley-regattaen på samme elv er også en sosial begivenhet.

Boksing i sin moderne form oppstod i England allerede først på 1700-tallet. Opprinnelig ble det kjempet om pengepremier (prizefighting) på en temmelig brutal måte, men etter hvert ble sporten avbrutalisert. Det ble bl.a. innført bruk av hansker, og med de såkalte Queensberry-reglene fra 1867 ble grunnlaget lagt for moderne boksing. Den mest kjente britiske verdensmester i tungvekt har vært Lennox Lewis fra 1990-årene.

I bilsport har britiske førere vunnet VM i formel 1 mange ganger gjennom Stirling Moss, Graham Hill og Nigel Mansell og skottene Jim Clark og Jackie Stewart. Den britiske VM-runden i formel 1 arrangeres på Silverstone-banen i England, hvor historiens første VM-løp gikk i 1950. Sir Malcolm Campbell og Donald Campbell (far og sønn) ble berømte for sine hastighetsrekorder med bil og motorbåt.

Moderne galoppsport oppstod i og har en historie tilbake til 1500-tallet i Storbritannia. Det berømte The Derby er arrangert fra 1780, og senere har alle land med galoppsport fått sitt derby. Andre klassiske britiske løp er St. Leger, 2000 Guineas og 1000 Guineas. De årlige veddeløpene Royal Ascot i det sørlige England er en stor sportslig og sosial begivenhet, mens det berømte hinderløpet Grand National går på Aintree-banen ved Liverpool.

På grunn av klimaet er Storbritannia ingen stor vinteridrettsnasjon, men har – foruten i curling – gjort seg godt gjeldende i kunstløp. Isspillet bandy oppstod også her, først og fremst spilt som vintertrening for fotballspillere.

Til tross for mangel på høye fjell i hjemlandet, har britene vært forgangsmenn innen fjellsport og tindebestigning i alle deler av verden. Særlig i Alpene var britene tidlig ute, bl.a. gjennom Edward Whympers førstebestigning av Matterhorn i 1865, og verdens eldste såkalte alpeforening (Alpine Club) ble stiftet i London 1857. I Norge var William Cecil Slingsby en fjellsportpionér, bl.a. gjennom bestigningen av Store Skagastølstind i 1876. Da Edmund Hillary og Tenzing Norgay nådde toppen av Mount Everest i 1953, var de medlemmer av en britisk ekspedisjon ledet av Sir John Hunt. Allerede i 1920-årene forsøkte britene å bestige fjellet fra nordsiden, og i 1924 omkom George Mallory og Andrew Irvine, antakelig like under toppen.

Storbritannia har deltatt i alle olympiske sommerleker fra 1896, og sommer-OL ble arrangert i London i 1908 og 1948 og vil bli holdt samme sted i 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.