Bueskyting. En bueskytter klar til å sende en pil mot målet. Det nederste instrumentet på buen er en stabilisator, som reduserer «sjokket» i buen når skuddet går. Over sitter siktet, som her er satt på en «forlenger». Grunnen til dette er som regel at skytteren dermed ser siktet tydeligere når han/hun fokuserer blikket i skiven.

Jan-Ivar Mellingen. begrenset

Bueskyting, presisjonsskyting med pil og bue, en konkurranseidrett delt i tre hovedgrener: baneskyting utendørs og baneskyting innendørs mot tidelte sirkelskiver, samt jakt- og feltskyting mot mål langs en terrengløype. Andre grener er skibueskyting (tilsvarer skiskyting med gevær), terrengløp med bueskyting (arcathlon) og distanseskyting. Det er også tre hovedtyper buer: tradisjonell langbue, moderne langbue (recurve) og trinsebue (compound). Det konkurreres i tre buedivisjoner: olympisk stil med bruk av recurvebuer (tidl. kalt fristil), compound med bruk av trinsebuer (nå kalt fristil), samt i bare bow (bar bue, tidl. kalt naturstil), som er tradisjonelle eller moderne langbuer uten sikte og stabilisatorer og brukes i feltskyting.

Den tradisjonelle langbuen er laget av et enkelt trestykke og er enkeltbøyd, mens moderne langbuer er dobbeltbøyde med buearmer som krummer fremover igjen i endene (recurvebuer). Som regel er dette sammensatte buer med to fleksible buearmer festet til en midtseksjon med håndtak. Materialene er glassfiber, karbonfiber, lettmetall og laminert tre, strengene er av kunststoff. Buelengden er rundt 1,7 m fra buetupp til buetupp. Spennstyrken (den kraft man må bruke for å trekke buestrengen tilbake) er rundt 20 kg for menn, 15 kg for kvinner. I olympisk stil er buene utstyrt med sikte og stabilisatorer.

Trinsebuer har trinser i buetuppene som en del av et snorsystem som varierer opptrekket og gjør det lettere å holde buen spent. Buene har sikte (forstørrelsesglass er tillatt) og stabilisator, men er kortere, ca. 1,1 m. Denne buetypen benyttes også en del som jaktvåpen (forbudt i Norge).

Pilene er av lettmetall eller karbonfiber med styrefinner av plast eller fjær. Pillengden varierer avhengig av bue og skyteteknikk (vanlig 60–80 cm), pilvekten ligger rundt 20 g, og utgangshastigheten kan komme over 60 m/s. Pilene festes til buestrengen ved at en spalte (nokk) bakerst på pilen trykkes inn på strengen; når buen er opptrukket hviler pilspissen på en pilhylle på buens håndtak.

Skytterne benytter fingerbeskyttere, hansker el.l. på hånden som trekker opp strengen, ofte også armbeskytter på den andre underarmen til vern mot buestrengen, samt brystplate og pilkogger.

Skyting med pil og bue er kjent allerede fra forhistorisk tid. I spanske grotter er det bueskyttere på bilder som antas å være 15 000 år gamle, og i Egypt er det funnet en bue fra tidsrommet 3400–3100 f.Kr. I oldtiden var pil og bue et vanlig jakt- og krigsvåpen, men det var også konkurranser i distanseskyting og målskyting, f.eks. mot duer festet på en høy stang. Slik fugleskytingmot trefugler er senere kjent fra middelalderen og har holdt seg lenge i mange land, bl.a. Belgia, i Norge til rundt 1860. I Tyrkia var det særlig populært med distanseskyting på 1400–1500-tallet, og man skal ha oppnådd lengder på godt over 1000 m. I Hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300-tallet, var langbuen et fryktet engelsk våpen, men ble etter hvert fortrengt av armbrøst. Sportsskyting med langbue holdt seg likevel oppe, særlig i Storbritannia, hvor de første bueskytterorganisasjonene ble stiftet i 1670-årene, men det ble ikke noen fart på utviklingen før på 1800-tallet.

I Norge er vikingenes ferdigheter i bueskyting godt kjent, med Einar Tambarskjelve som den gjeveste. Deres buer ble laget av barlind, et seigt og elastisk trevirke.

Det internasjonale bueskytterforbundet, World Archery Federation, ble stiftet i 1931. Det het til 2011 Fédération Internationale de Tir à l'Arc (FITA). VM i baneskyting er arrangert fra 1931, i feltskyting fra 1969; EM fra henholdsvis 1968 og 1970. Fra 1971 arrangeres mesterskapene hvert år, vekselvis i baneskyting og feltskyting. Baneskyting var olympisk idrett 1900, 1904, 1908 og 1920 i mange ulike øvelser; fra 1972 er baneskyting utendørs i olympisk stil fast gren for begge kjønn, fra 1988 også for tremannslag.

I Norge ble den første bueskytterforeningen stiftet 1930 (Oslo Bueskyttere), men bueskyting ble praktisert også tidligere, bl.a. av de bergenske buekorps. Norges Bueskytterforbund ble stiftet 1948 og har ca. 4500 medlemmer (2003). I baneskyting er NM i olympisk stil utendørs arrangert fra 1948 (kvinner 1951) og innendørs fra 1969, og NM i compound utendørs fra 1990 og innendørs fra 1992. I jakt- og feltskyting NM i olympisk stil fra 1956, bar bue fra 1970 (menn) og compound fra 1990. Norske bueskyttere har i perioder hevdet seg godt internasjonalt. Både Johannes Akkerhaugen, Arne Abrahamsen og Bjørn Hansen satte verdensrekorder, men den beste prestasjonen er fjerdeplass til Martinus Grov i OL 1992. Det norske herrelaget vant VM i compound på utendørs bane 2001.

Baneskiven er sirkelrund og delt i ti konsentriske og like brede ringer med poeng fra én til ti. To og to naboringer har samme farge (gul, rød, blå, svart og hvit fra sentrum og utover). Skiven er festet til en tykk matte av halm eller syntetisk skum som heller 15 ° bakover og slik at skivesentret er 1,3 m over bakken eller gulvet. Både utendørs og innendørs brukes to skivestørrelser med diameter henholdsvis 122 og 80 cm utendørs og 60 og 40 cm innendørs. Innendørs brukes også trippelskiver, dvs. tre 40 cm-skiver som mangler poengringene 1–5 og er plassert i en trekant på én matte. Til finaleskyting benyttes trippelskiver hvor de tre sentrene er plassert loddrett.

Utendørs er skyteavstandene 30 og 50 m mot den minste skiven og 70 og 90 m mot den største (kvinner 60 og 70 m), innendørs 18 m mot den minste skiven og 25 m mot den største.

En FITA-runde utendørs omfatter 144 piler fordelt med 36 piler på hver av de fire avstandene; pilene skytes i serier på tre og tre. I VM og OL i olympisk stil skyter man nå på 70 m, 1957–85 var skyteprogrammet en dobbel FITA-runde. NM arrangeres som en halv FITA-runde etterfulgt av finalerunder.

En FITA-runde innendørs omfatter 60 piler, enten på 25 m eller på 18 m. En olympisk innendørsrunde skytes på 40 cm trippelskiver og består av en FITA-runde på 18 m, etterfulgt av en eliminasjons- og finalerunde mann mot mann på samme avstand. NM arrangeres som en 18 m-runde etterfulgt av finalerunder.

Det noteres nasjonale og internasjonale rekorder for de forskjellige rundene, avstandene og buedivisjonene.

Feltskivene er sirkelrunde og delt i fem ringer med poeng fra én til fem. De lages i fire størrelser med diameter henholdsvis 20, 40, 60 og 80 cm.

Jaktskivene har påtegnet dyrefigurer i fire forskjellige størrelser, fra ekorn o.l. til bjørn o.l. På dyrene er det avmerket målsirkler med diameter 7,5–30 cm, noe mindre for compounddivisjonen. Tredimensjonale dyrefigurer i plast er også brukt.

Skyttere i alle tre buedivisjoner går sammen i grupper gjennom en terrengløype og skyter mot målskivene etter hvert som de dukker opp. En runde omfatter 12, 16, 20 eller 24 mål, og man skyter tre piler per mål. Skyteavstandene er enten ukjente eller oppgitte og varierer mellom 5 og 60 m, avhengig av skivestørrelse og divisjon. En VM-runde i feltskyting omfatter to runder à 72 piler (24 mål) med henholdsvis oppgitte og ukjente avstander, deretter eliminasjons- og finalerunde. I NM skytes én jaktrunde (16 mål på ukjent avstand) og én feltrunde (12 mål med oppgitte avstander), etterfulgt av finalerunder. Det noteres ikke rekorder i jakt- og feltskyting.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

16. mars 2009 skrev arne karlsen

Hei, syntes det i Store Norske bør opplyses at det arrangeres Nordisk mesterakap i buskyting.

Nordisk Mester i skive i 1972, var Irene Karlsen. Såvidt meg bekjent den eneste nordiske mester fra Norge i senjorklassen.



Mvh. Arne Karlsen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.