Økonomi og næringsliv i Djibouti

Med sin beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har Djibouti en strategisk plassering, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Den politiske utviklingen i Midtøsten og Golfen, samt på Afrikas Horn og i Djibouti selv, har i flere perioden hatt vesentlig negativ innvirkning på landets økonomi, herunder stengningen av Suezkanalen fra 1967 til 1975, krigen mellom Etiopia og Somalia på slutten av 1970-årene, krigen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene, de to allierte invasjonene av Irak, samt borgerkrigen i Djibouti i 1990-årene.

Primærnæringene står for 2,4 prosent av BNP (2017).

Salt fra kysten og fra saltsjøene i innlandet, fremfor alt i Assalsjøen, er en viktig eksportvare. I 2015 var Djibouti Afrikas sjuende største produsent av salt.

Det utvinnes kritt, granitt, marmor, pimpstein, perlitt og kalkstein for bruk i Djibouti. Det har vært foretatt utenlandske investeringer i forbindelse med landets utvinning av gull, sølv, bly, kobber og sink.

Med støtte fra Saudi-Arabia ble et petroleumsraffineri åpnet i 1990. Siden midten av 1980-årene har det pågått et arbeid for å utnytte Djiboutis geotermiske potensial.

Industrien utgjør 17,3 prosent av BNP (2017). Industriutviklingen er hemmet av et lite hjemlig marked, den politiske uroen i regionen, samt av forholdsvis høye produksjonskostnader. Det er en del småindustri med produksjon av næringsmidler, mineralvann, mekanisk utstyr og forskjellige håndverksprodukter.

Tjenestesektoren står for 80,2 prosent av BNP (2017). Med internasjonal havn og jernbane er hovedstaden Djibouti et sentralt senter for handel på Afrikas Horn. Landets økonomi er i stor utstrekning knyttet til virksomheten i Djibouti havn og inntekter fra varer i transitt, særlig til og fra Etiopia.

Hovedstaden har en voksende finanssektor, og forretningslivet er konsentrert her.

Djiboutis eksport utgjorde 5,160 milliarder amerikanske dollar i 2021, mens importen beløp seg til 5,483 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 323 millioner amerikanske dollar.

I 2021 hadde Djibouti størst eksport til følgende fem land: Saudi-Arabia (42 prosent), India (15 prosent), Kina (14 prosent), Egypt og Sør-Korea (begge 5 prosent). Viktige eksportvarer er levende dyr (blant annet sauer, geiter, kameler og kveg), huder og skinn, kaffe, skrapmetall og salt.

I 2021 hadde Djibouti størst import fra følgende fire land: Kina (43 prosent), De forente arabiske emirater (15 prosent), India (7 prosent) og Tyrkia (5 prosent). Viktige importvarer er petroleumsprodukter, gjødning, kjemikalier, matvarer, transportutstyr og klær.

Frankrike som har en forsvarsavtale med Djibouti, har et betydelig militært nærvær i landet med blant annet en flybase. Siden 2002 har USA hatt en militærbase i landet. I 2017 etablerte Kina en marinebase i forbindelse med utbyggingen av Djiboutis havn ved Doraleh. Disse basene har positive ringvirkninger for Djiboutis økonomi.

Med sin internasjonale havn og jernbane har Djibouti en sentral posisjon innen handel på Afrikas Horn.

Djibouti havn ble gjort til frihavn i 1981. I 2009 ble havneområdet utvidet ved Doraleh, fem kilometer vest for det opprinnelige havneområdet. Her er det en oljeterminal og en terminal for containerskip. Mer enn 90 prosent av Etiopias eksport og import går over byens havn og andre havner i Djibouti.

Etter Eritreas selvstendighet i 1993 ble Etiopia uten egen adgang til havet, og etter krigen mellom de to land i 1998 benyttet ikke Etiopia lenger de eritreiske havnene Assab og Massawa, men økte bruken av Djibouti havn, som på grunn av sterkt økende volum styrket sin kapasitet.

I perioden fra 1894 til 1917 bygde Frankrike en jernbanelinje med en sporvidde på 1000 millimeter mellom Djibouti by til Addis Abeba i Etiopia. Denne jernbanelinjen ble i 1982 ble overtatt av Djibouti og Etiopia i fellesskap, fra det tidligere fransk-etiopiske eierskapet. I 2010 inngikk Djibouti, Etiopia og Kina en avtale om at det med kinesisk finansiell og teknisk bistand skulle bygges en elektrifisert jernbanelinje med sporvidde 1435 millimeter mellom Djibouti by og Addis Abeba. Denne linjen på i alt 781 kilometer som ble åpnet i 2018, løper i hovedsak parallelt med den gamle linjen. Den har 45 stasjoner. 97 kilometer av denne linjen er i Djibouti. Djibouti og Etiopia er eiere av jernbanelinjen, som i de første seks årene drives av Kina. Dette prosjektet er et ledd i Kinas «belte- og vei-initiativ», også omtalt som den nye silkeveien.

Djibouti har et veinett på 2893 kilometer (2013), men bare en mindre del har fast dekke.

Djibouti-Ambouli internasjonale lufthavn som har både en sivil og en militær del, er seks kilometer fra byens sentrum. Det nasjonale flyselskapet Air Djibouti stanset sine operasjoner på slutten av 1980-årene, og ble i 1997 privatisert.

I 1985 ble en undersjøisk telekommunikasjonskabel strukket til Saudi Arabia, og Djibouti ble på slutten av 1990-årene tiltenkt rollen som et regionalt og internasjonalt transittsenter for kommunikasjoner mellom Afrika og Asia. I 1992 opprettet landet eget skipsfartsregister (Djibouti International Ship Registry).

• Djibouti
• Djiboutis befolkning
• Djiboutis historie
• Djiboutis geografi
• Mynt, mål og vekt i Djibouti

• World Bank Data Blog: New country classification by income level 2018–2019
• World Bank Data: Djibouti
• CIA World Factbook: Djibouti
• FAO Fishery and Aquaculture Country Profiles: Djibouti