Økonomi og næringsliv i Djibouti

Djibouti har svært begrensede økonomisk utnyttbare naturressurser. Ørkenklimaet gir dårlige forutsetninger for jordbruk, som står for bare en liten del av den økonomiske verdiskapingen, selv om den sysselsetter flertallet av den yrkesaktive befolkningen. Med sin beliggenhet ved innseilingen til Rødehavet har Djibouti en strategisk plassering, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Servicesektoren står for størstedelen av den økonomiske aktiviteten, og den formelle delen av økonomien er i stor utstrekning knyttet til virksomheten i Djibouti havn og inntekter fra varer i transitt, særlig til og fra Etiopia. Tilstedeværelsen av franske militære styrker, og i seneste år tropper også fra andre land, er av stor betydning for landets tjenesteytende næringer, og en viktig inntektskilde. Djibouti har utviklet en voksende finanssektor, og har nære økonomiske forbindelser særlig med den tidligere kolonimakten Frankrike.

Den politiske utviklingen i Midtøsten og Golfen, samt på Afrikas horn og i Djibouti selv, har i flere perioden hatt vesentlig negativ innvirkning på landets økonomi, derunder stengningen av Suezkanalen (1967–75), krigen mellom Etiopia og Somalia på slutten av 1970-årene, krigen mellom Eritrea og Etiopia på slutten av 1990-årene, de to allierte invasjonene av Irak, samt borgerkrigen i Djibouti i 1990-årene.

Landbruket er viktig fordi det sysselsetter ca. 70 % av den yrkesaktive befolkningen, men spiller en beskjeden rolle med tanke på økonomisk verdiskaping, idet sektoren (inkl. fiskeri) står for ca. 4 % av BNP. Med sitt varme klima og tørre, vulkanske landskap er Djibouti lite egnet til jordbruk; bare 3 % av landets matvarebehov dekkes av egenproduksjon. En betydelig del av matvareimporten kommer fra Etiopia. Om lag halvparten av landets befolkning er nomader, og en vesentlig del av landbruket er basert på nomadisk husdyrhold, med geiter, sauer og kameler. Husdyrbestanden har i perioder med tørke gått tilbake. Ved hjelp av kunstig vanning dyrkes dadler og grønnsaker. Boring etter vann tar sikte på å kunne øke det oppdyrkede arealet.

Utenfor kysten drives et begrenset fiske og noe perledykking.

Djibouti antas å ha en del mineralforekomster, som bare i liten grad er kartlagt – bl.a. av gull, sølv, kopper, bly og sink. Salt utvinnes fra flere saltsjøer, fremfor alt Assalsjøen, og er en betydelig eksportvare til Etiopia.

Industriutviklingen er hemmet av et lite hjemlig marked, den politiske uroen i regionen, samt av forholdsvis høye produksjonskostnader. Industriproduksjonen er stort sett begrenset til småindustri med fremstilling av næringsmidler, mineralvann, mekanisk utstyr og forskjellige håndverksprodukter. Et petroleumsraffineri ble åpnet 1990, med støtte fra Saudi-Arabia. Siden midten av 1980-årene har det pågått et arbeid for å utnytte Djiboutis geotermiske potensial, med ambisjon om å gjøre landet selvforsynt med energi.

Djibouti er et viktig transittland for handel i regionen, men har selv lav eksport, noe som skaper underskudd på handelsbalansen med utlandet. Omtrent alt av forbruksvarer må importeres, herunder størstedelen av matvareforbruket. Det eksporteres levende dyr (bl.a. kameler og kveg), huder og skinn. Viktigste handelspartnere er Etiopia, Somalia, Jemen og Frankrike.

Djibouti har med sin internasjonale havn og jernbane en sentral posisjon innen handel på Afrikas horn, og står for vesentlige bidrag til landets nasjonaløkonomi. Djibouti havn ble gjort til frihavn i 1981, og er av særlig betydning for Etiopias utenrikshandel. Etter Eritreas selvstendighet i 1993 ble Etiopia uten egen adgang til havet, og etter krigen mellom de to land i 1998 benyttet ikke Etiopia lenger de eritreiske havnene Assab og Massawa, men økte bruken av Djibouti havn, som pga. sterkt økende volum styrket sin kapasitet.

Fra Djibouti går det jernbane til Addis Abeba i Etiopia, som i 1982 ble overtatt av Djibouti og Etiopia i fellesskap, fra det tidligere fransk-etiopiske eierskapet. Vel 100 km av banen på i alt 781 km ligger i Djibouti. Økt transitthandel til og fra Etiopia har gjort det nødvendig – og økonomisk forsvarlig – å investere i fysisk oppgradering av banen. En stor del av transporten skjer også landeveien til Etiopia. Djibouti har et veinett på ca. 2900 km; bare en mindre del har fast dekke. Det nasjonale flyselskapet Air Djibouti stanset sine operasjoner på slutten av 1980-årene, og ble i 1997 privatisert. I 1985 ble en undersjøisk telekommunikasjonskabel strukket til Saudi Arabia, og Djibouti ble på slutten av 1990-årene tiltenkt rollen som et regionalt og internasjonalt transittsenter for kommunikasjoner mellom Afrika og Asia. I 1992 opprettet landet eget skipsfartsregister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.