kriminallitteratur

Forsiden til en av Raymond Chandlers kjente romaner om privatdetektiven Philip Marlowe. Romanen ble skrevet i 1940, og den avbildede utgaven ble utgitt i 1971/1975. Forsidebildet er fra en filmatisering med Robert Mitchum og Charlotte Rampling i hovedrollene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Kriminallitteratur, ofte bare kalt krim, er en samlebetegnelse for underholdende, spenningsfylt litteratur om etterforskning og oppklaring av forbrytelser.

Faktaboks

Uttale
kriminˈallitteratur
Også kjent som

krim

Edgar Allan Poe regnes som grunnleggeren av moderne krim med fortellingen Mordene i Rue Morgue fra 1841, men det fantes også tidligere fortellinger om detektiver. I Norge er Maurits Hansens bok Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839–1840 et tidlig eksempel på sjangeren.

Sjangeren omfatter forskjellige litterære uttrykksformer som noveller, romaner, tegneserier, fortellinger i ukeblader og seriehefter.

Fra den tradisjonelle detektivromanen har det utviklet seg ulike typer kriminallitteratur, som politiromanen, spion- og agentromanen og thrilleren.

Krimromaner står for en svært stor andel av boksalget i Norge.

1800-tallet: Detektivromanen

Den tradisjonelle detektivromanen har en rekke faste og nærmest ufravikelige konvensjoner. Løsningen av mysteriet tar form av et puslespill der alle brikkene til slutt faller på plass, og leseren skal gis de samme mulighetene som detektiven til å løse gåten. Intrigen er langt viktigere enn person- og miljøskildring. Disse konvensjonene har sitt utgangspunkt i Edgar Allan Poe, som skapte både detektiven og den moderne kriminalfortellingen. Poe skrev bare tre kriminalnoveller, men allerede i den første av dem, The Murders in the Rue Morgue fra 1841, klargjorde han minst seks elementer som ble til faste trekk ved detektivromanen:

  1. Den tilsynelatende perfekte forbrytelsen
  2. Den uskyldige, som alle mistanker og indisier peker mot
  3. Politiets mangelfulle arbeid
  4. Den eksentriske detektiven, med et intellekt som kan løse et hvilket som helst problem
  5. En noe senttenkende medarbeider, gjerne fortelleren av historien
  6. Påstanden om at tilsynelatende viktige bevis alltid er irrelevante

Oppbygningen kan være slik at spenningen bygges opp for så å utløses i siste kapittel hvor alle brikkene faller på plass, eller selve mysteriet kan utspilles i åpningskapittelet, mens problemet blir løst punkt for punkt i resten av romanen. Noe grovt kan man si at skillet mellom amerikanske og britiske detektivromaner følger denne delingen.

Poe skrev ingen detektivroman, og franskmannen Émile Gaboriau utgav i 1866 L'affaire Lerouge, som den første lengre detektivromanen. Viktigere er det at William Wilkie Collins i 1868 skrev The Moonstone, som fremdeles blir betraktet som et av sjangerens hovedverk. Blant de øvrige kriminalforfatterne på 1800-tallet må nevnes Arthur Conan Doyle, som gjorde privatdetektiven Sherlock Holmes og hans medhjelper doktor Watson verdenskjente.

1900-tallet: Detektivromanen utvikles

En kjent forfattere i årene før sjangerens såkalte gullalder i 1920- og 1930-årene er E. W. Hornung (1866–1921), som med sin gentleman-forbryter Raffles snudde om på konvensjonens krav ved å gjøre skurken til helt. Noe av det samme er tilfellet hos Maurice Leblanc (Arsène Lupin), mens Gilbert Keith Chesterton med sine father Brown-historier markerer et høydepunkt i detektivnovellen. Ellers fulgte de fleste britiske kriminalforfatterne i Conan Doyles fotspor. R. Austin Freeman (1862–1943) skapte rene puslespill-intriger, og den uhyre produktive Agatha Christie introduserte sine detektiver Hercule Poirot og miss Marple.

Leslie Charteris, med bøkene om Helgenen, og Edgar Wallace representerer den mer eventyrlige, handlingsfylte kriminalromanen.

Med Dorothy Leigh Sayers kommer en ny dybde inn i sjangeren. Selv om hennes snobbete amatørdetektiv lord Peter Wimsey av og til nesten blir en karikatur, er miljø- og personskildringen mindre konvensjonell enn vanlig. Sayers utgav i 1930 (sammen med Robert Eustace) The Documents in the Case, som er en forløper for dokument- eller dossier-romanen, videreført blant annet av Dennis Wheatley (1897–1977). The Bellamy Trial fra 1927 av Frances Noyes Hart (1890–1943) er et tidlig eksempel på kriminalromanen hvor rettssaken utgjør hele historien. Med få unntak følger alle de nevnte tradisjonen fra Poe og Conan Doyle.

1930: Hardkokt krim

I USA ble det omkring 1930 skapt en helt ny retning: den hardkokte kriminalromanen, som er langt mer realistisk og samfunnskritisk enn den intellektuelle leken mange forfattere yndet å bedrive. Dashiell Hammett, med blant annet The Maltese Falcon fra 1930, regnes som retningens grunnlegger, men hans «elev», Raymond Chandler, skaperen av privatdetektiven Philip Marlowe, er kanskje mer berømt, blant annet på grunn av filmatiseringen av hans beste bøker. Retningen ble videreført av Ross MacDonald i et utall romaner fra USAs vestkyst og av George V. Higgins. Nært beslektet med denne retningen er William Faulkners Sanctuary og, kanskje enda nærmere, James McCains The Postman Always Rings Twice.

1950-tallet: Politiromanen

Blant de mest populære retningene innen kriminallitteraturen i dag må regnes politiromanen (prosedyreromanen) og spionromanen (agentromanen). Ed McBain skapte med sine romaner fra politidistriktet «87th Precinct» en av sjangerens mest populære former, nemlig politiromanen. Med sine mer enn 50 bøker med samme politietterforskere dannet han skole og har bidratt til at denne formen for krim er den viktigste nå.

I sin uttalte samfunnskritikk danner enkelte av dem sammen med Hammett-Chandler-tradisjonen et direkte og naturlig forbilde for den største og beste serien av kriminalromaner i nordisk litteratur, nemlig Sjöwall og Wahlöös romaner om Martin Beck og hans politikolleger. Romanserien i ti bind har inspirert flere svenske forfattere til å skrive serier med like mange bøker, blant annet Håkan Nesser, Henning Mankell, Arne Dahl (født 1963) og Camilla Läckberg. Sjöwall og Wahlöö har uten tvil vært en hovedgrunn til den sterke utviklingen i så vel svensk som nordisk krim generelt fra 1970 og fram til i dag.

Norsk krim

I Norge er Maurits Hansens Mordet paa Maskinbygger Roolfsen fra 1839–1840 et tidlig eksempel på sjangeren. Det var først med Rudolf Muus, Øvre Richter Frich og Sven Elvestad (med pseudonymet Stein Riverton) i årene omkring første verdenskrig at krim virkelig ble en viktig sjanger, både hva produktivitet, opplagstall og kvalitet angår. Elvestads Jernvognen fra 1909 regnes fortsatt som en av de beste norske kriminalbøkene, men det finnes mange andre som er leseverdige den dag i dag, blant de nesten 100 kriminalromanene han skrev. Alf Bonnevie Bryn (Peter van Heeren) og Detektiv-Magasinet med dets politihelt Knut Gribb bør også nevnes. Øvre Richter Frich er en av de mest produktive forfatterne som bidro til norsk kriminallitteraturs dominans i Skandinavia i mellomkrigstiden. Med noen få spennende romaner under psevdonymet Max Mauser markerte også Jonas Lie (den store dikterens barnebarn) seg.

Årene under andre verdenskrig markerer et oppsving for norsk krim, men fra denne perioden er det et par forfattere som skiller seg ut, fordi deres beste bøker er for klassikere å regne i norsk krim: Torolf Elster, særlig Historien om Gottlob fra 1941, og André Bjerke, som under psevdonymet Bernhard Borge ga ut sin første kriminalroman, Nattmennesket, i 1941, etterfulgt av blant annet De dødes tjern fra 1942 og Døde menn går i land fra 1947. Også Arthur Omre skrev krim, men det er få eller ingen forfattere eller bøker fra tiden etter krigen og frem til 1960-tallet som har satt avgjørende spor etter seg. Lalli og Fridtjof Knutsen skrev krim både sammen og hver for seg, men klassikerstatus innenfor detektivsjangeren fikk Gerd Nyquist, først og fremst med bøkene Avdøde ønsket ikke blomster fra 1960 og Stille som i graven fra 1966.

Nyquist ble Rivertonklubbens første president da den ble etablert i 1972, og fra midten av dette tiåret vokste norsk kriminallitteratur i omfang og kvalitet til nivåer som ikke var sett før. Tor Edvin Dahl skrev en serie med politiromaner, Gunnar Staalesen debuterte med en politiroman og innførte så privatetterforskeren Varg Veum, som har vært aktiv i nye bøker mer enn 30 år. Jon Michelet og flere andre bidro til en mer politisk og samfunnsopptatt krim, og for første gang etablerte en rekke forfattere seg som rene krim- og spenningsforfattere av alt fra politiromaner til agent- og spionromaner og rene thrillere. Disse forfatterne fikk følge av mange nye som holdt seg til sjangeren, men den store nye tilveksten etter 1970-tallets oppblomstring kom først på 1990-tallet.

I listen nedenfor nevnes et utvalg norske krimforfattere som er aktive i dag. Stadig nye navn dukker opp i denne sjangeren, som er uhyre populær hos leserne, og som står for en usedvanlig høy andel av boksalget i Norge.

Kvinnebølgen

Kvinnelige forfattere har markert seg stadig sterkere i norsk kriminallitteratur, noen ganger også med kvinnelige helter, i tråd med en internasjonal trend fra 1980-årene (Sue Grafton, Sara Paretsky). Fremtredende navn er Kim Småge, Anne Holt, Kjersti Scheen, Magnhild Bruheim, Karin Fossum og Unni Lindell. Disse var med på å prege norsk krim fra tidlig på 1990-tallet, og de fleste har vært svært produktive. Men de hadde selskap av mange menn som på ulikt vis fornyet norsk krim, enten ved å velge nye og spennende etterforskere, finne nye miljøer, gjerne langt utenfor storbyen, eller ved å utvide mystifikasjonen og noen ganger voldeligheten i bøkene. Viktige navn fra 1990-tallet og fremover er blant annet Jan Mehlum, Kolbjørn Hauge, Kjell Ola Dahl, Jo Nesbø, Jørgen Gunnerud, Torkil Damhaug og Thomas Enger, for bare å nevne noen få. Norsk kriminallitteratur er sterkt mannsdominert i årene etter 2000, og av de 40–50 bøkene som gis ut hvert år, er tre av fire skrevet av mannlige forfattere. Spredningen på kriminalromanens mange underformer er stor.

Mange av forfatterne som er nevnt ovenfor, har hatt stor suksess med oversettelser av bøkene til de fleste europeiske språk. Norsk krim har til og med klart å erobre det vanskelige engelskspråklige markedet. I England markedsføres norsk og nordisk krim som «nordic noir», og det er skrevet studier både av «nordic noir» og «Scandinavian Crime Fiction». Svensk krim er nok større i engelsktalende land, særlig på grunn av Stieg Larssons bøker, men forfatteren Jo Nesbø har vært høyt oppe på bestselgerlistene også i USA.

Et utvalg norske krimforfattere

Noen kjente norske forfattere som har skrevet gode krimbøker, men som er kjent for å skrive innenfor andre sjangere:

Et utvalg svenske krimforfattere

Et utvalg danske krimforfattere

Et utvalg tyskspråklige krimforfattere

Krimforfattere fra USA

Krimforfattere fra Storbritannia

Franskspråklige krimforfattere

Priser for krimlitteratur

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur om kriminallitteratur

  • Carling, Bjørn: Norsk kriminallitteratur gjennom 150 år, 1976
  • Cawelti, John G.: Adventure, mystery, and romance : formula stories as art and popular culture, 1976
  • Dahl, Willy: Dødens fortellere : den norske kriminal- og spenningslitteraturens historie, 1993
  • Elgurén, Alexander & Audun Engelstad, red.: Under lupen : essays om kriminallitteratur, 1995
  • Herbert, Rosemary, red.: The Oxford companion to crime and mystery writing, 1999
  • Nordberg, Nils: Døden i kiosken : Knut Gribb og andre
  • heftedetektiver, 2000
  • Skei, Hans H. Blodig alvor. Om kriminallitteraturen, 2008

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg