Rivaliseringen mellom Frankrike og Storbritannia endte med at britene fikk herredømmet over enklaven Gambia, mens Frankrike i perioden 1840–1865 etablerte kontroll over det som ble Senegal, både gjennom bruk av militær makt og politiske allianser.
Den franske koloniseringen møtte utstrakt motstand, særlig fra områdets muslimer, som ved flere anledninger gikk til hellig krig – både for å islamisere den lokale befolkning og mot inntrengerne. Fouta Torob-riket ble tvunget til å akseptere fred på franske betingelser i 1858–1859 og ble delt i fire klientstater. Først i 1889 hadde Frankrike klart å slå ned all motstand, med unntak av den sørlige del av landet, Casamance, hvor det fortsatt var motstand frem til første verdenskrig. Kontroll over Senegal, og fremfor alt området langs Senegal-floden, var viktig for Frankrikes koloniambisjoner østover i Sahel, med kontroll over blant annet Mali og Niger.
I 1848 ble St. Louis og Gorée erklært franske kommuner, med de rettigheter de innebar for innbyggerne, inkludert rett til å velge deputerte til den franske nasjonalforsamling. I motsetning til resten av befolkningen ble de ansett som franske borgere, ikke undersåtter. I 1884 ble kommunene Dakar og Rufisque etablert. Gorée ble egen koloni i 1854, styrt sammen med Gabon, men inkorporert i Senegal igjen i 1859. I 1904 ble Senegal innlemmet i Fransk Vest-Afrika, med Dakar, regionens beste dypvannshavn, som hovedstad.
Senegalesiske soldater deltok i den franske armé i begge verdenskrigene. Under andre verdenskrig var Senegal først kontrollert av Vichy-regjeringen, som innførte tvangsarbeid. Britiske og frie franske styrker bombet Dakar i 1942, og kolonien ble året etter overtatt av den frie franske regjeringen. En ny gruppering, Bloc Africain, ble etablert i 1943, og fremmet krav om økte rettigheter.
Etter krigen var Frankrike svekket og den afrikanske selvbevisstheten styrket, og det vokste frem både nasjonalistiske krav og en panafrikansk bevegelse. I 1946 fikk alle innbyggere i de franske koloniene status som borgere, med stemmerett til det franske parlament. En av lederne for den panafrikanske kulturelle og politiske bevegelse var Léopold Sédar Senghor, en senegalesisk dikter som ble medlem av den franske nasjonalforsamling i 1945 og 1948 dannet partiet Bloc démocratique sénégalais (BDS, senere Bloc populaire sénégalais, BPS).
Valget til nasjonalforsamling i 1957 ble vunnet av BPS, som gikk sammen med andre grupper om å danne Union Progressiste Sénégalaise (UPS).
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.