Senegals historie

Arkeologiske utgravinger tyder på at det har vært bosetting i Senegal i minst 15 000 år. Flere kongedømmer har eksistert innenfor grensene til dagens stat, mens deler av territoriet tidvis var innlemmet i de store middelalderkongedømmene Ghana, Mali og Songhai.

Av stor betydning for den senere utvikling var innvandringen av wolof- og serer-folkene fra nordøst rundt 500, og islamiseringen gjennomført av almoravidene fra 1000-tallet.

Tukrur-folket slo seg ned ved Senegal-floden i det 9. århundre og etablerte et rike som strakte seg over det østlige Senegal fra det 11. århundre, der wolof- og serer-småstater ble innlemmet i den nye statsdannelsen. Etter hvert som tukrur-riket ble svekket, ble deler av landet på 1200-tallet underlagt Maliriket, og Fouta Torob- og Wolof-kongedømmene etablert.

Wolof-kongedømmene la under seg store områder, og utbredte islam ytterligere fra det 12. århundre. De hadde sin storhetstid 1300–1600. En av dets viktigste satellittstater var Kayor, som i 1549 løsrev seg fra wolof og etablerte sin eget selvstendige stat på kysten; Bawol gjorde det samme i 1555. På samme tid fantes flere stater dannet av serer-folket i området, og deler av Senegal var innlemmet i Songhai-riket.

Gjennom flere hundreår var det en omfattende handel nordover til Sahara, og området ble hyppig invadert fra Marokko, som søkte å utbre sin innflytelse og ta kontroll over den lukrative handelen med blant annet gull og slaver.

Portugisiske sjøfarere oppdaget området i 1444 og etablerte seg på halvøya Cap Vert og øya Gorée, året etter også ved munningen av Senegal-floden. Portugiserne etablerte handelsvirksomhet, og Portugal hadde til 1550 monopol på gull- og slavehandelen. Også Frankrike, Nederland og Storbritannia deltok fra 1600-tallet i handelen på Senegal-kysten.

Både nederlendere og briter okkuperte for kortere perioder Gorée, og de europeiske maktene skiftet på å kontrollere både denne og andre besittelser, inkludert St. Louis, grunnlagt av franskmennene 1659. Nederlenderne ble stengt ute av franskmennene 1677, og kysten kom under fransk kontroll og i perioder (1758–79 og 1809–16) også under kontroll av Storbritannia.

Rivaliseringen mellom Frankrike og Storbritannia endte med at britene fikk herredømmet over enklaven Gambia, mens Frankrike 1840–65 etablerte kontroll over det som ble Senegal, både gjennom bruk av militær makt og politiske allianser.

Den franske koloniseringen møtte utstrakt motstand, særlig fra områdets muslimer, som ved flere anledninger gikk til hellig krig – både for å islamisere den lokale befolkning og mot inntrengerne. Fouta Torob-riket ble tvunget til å akseptere fred på franske betingelser 1858–59 og ble delt i fire klientstater. Først i 1889 hadde Frankrike klart å slå ned all motstand, med unntak av den sørlige del av landet, Casamance, hvor det fortsatt var motstand frem til første verdenskrig. Kontroll over Senegal, og fremfor alt området langs Senegal-floden, var viktig for Frankrikes koloniambisjoner østover i Sahel, med kontroll over blant annet Mali og Niger.

I 1848 ble St. Louis og Gorée erklært franske kommuner, med de rettigheter de innebar for innbyggerne, inkludert rett til å velge deputerte til den franske nasjonalforsamling. I motsetning til resten av befolkningen ble de ansett som franske borgere, ikke undersåtter. I 1884 ble kommunene Dakar og Rufisque etablert. Gorée ble egen koloni i 1854, styrt sammen med Gabon, men inkorporert i Senegal igjen i 1859. I 1904 ble Senegal innlemmet i Fransk Vest-Afrika, med Dakar, regionens beste dypvannshavn, som hovedstad.

Senegalesiske soldater deltok i den franske armé i begge verdenskrigene. Under andre verdenskrig var Senegal først kontrollert av Vichy-regjeringen, som innførte tvangsarbeid. Britiske og frie franske styrker bombet Dakar i 1942, og kolonien ble året etter overtatt av den frie franske regjering. En ny gruppering, Bloc Africain, ble etablert i 1943, og fremmet krav om økte rettigheter.

Etter krigen var Frankrike svekket og den afrikanske selvbevisstheten styrket, og det vokste frem både nasjonalistiske krav og en panafrikansk bevegelse. I 1946 fikk alle innbyggere i de franske koloniene status som borgere, med stemmerett til det franske parlament. En av lederne for den panafrikanske kulturelle og politiske bevegelse var Léopold Sédar Senghor, en senegalesisk dikter som ble medlem av den franske nasjonalforsamling i 1945 og 1948 dannet partiet Bloc démocratique sénégalais (BDS, senere Bloc populaire sénégalais, BPS).

Valget til nasjonalforsamling i 1957 ble vunnet av BPS, som gikk sammen med andre grupper om å danne Union Progressiste Sénégalaise (UPS).

I 1958 ble Senegal et selvstyrt område (Republikken Senegal) innenfor den franske union. I april 1959 ble Mali-føderasjonen etablert mellom Senegal og Fransk Sudan, og denne ble en selvstendig stat innen det franske samvelde i juni 1960. Da Senegal brøt ut i august 1960 ble føderasjonen oppløst, og landet ble selvstendig som separat stat 5. september; Fransk Sudan ble selvstendig som Mali.

Senghor ble Senegals første president, Mamadou Dia statsminister. Politisk uenighet og maktkamp mellom disse to førte til at Senghor tok over som statsminister 1962, da Dia ble dømt for å ha planlagt statskupp. I 1963 ble det innført en ny grunnlov med sterkt presidentstyre. Ved parlamentsvalget samme år vant UPS en klar seier, hvoretter andre partier enten ble forbudt eller gikk sammen med regjeringspartiet. Senegal utviklet seg deretter til en ettpartistat, og i 1966 ble UPS eneste tillatte parti.

I 1976 ble et trepartisystem innført; Senghors eget parti ble omdøpt til Parti Socialiste (PS), og fikk klart flertall ved valgene 1978. Senghor ble valgt til president, mot Abdoulaye Wade fra Parti démocratique senegalaisAbdou Diouf (PDS). Senere ble en rekke andre politiske partier tillatt. Léopold Senghor gikk i 1980 av som president. Statsminister tok over stillingen fra januar 1981, og ble selv valgt til president i 1983, gjenvalgt 1988 og 1993, men tapte mot Wade i 2000.

Til tross for tidvise brudd på politiske rettigheter og demokratisk praksis, og en periode med ettpartistyre og undertrykking av politisk opposisjon, er Senegal holdt frem som et eksempel på fungerende politisk demokrati i Afrika – med en statssjefs frivillige avgang og påfølgende demokratiske valg, som i 2000 også førte til maktskifte fra det regjerende parti til opposisjonen. Senegal har heller aldri opplevd statskupp eller militærstyre.

Senegal var det første land i Afrika sør for Sahara som startet et økonomisk strukturtilpasningsprogram støttet av Det internasjonale valutafond IMF og Verdensbanken. Et program for privatisering av statlige foretak ble gjennomført i midten av 1990-årene. I 1994 ble valutaen, CFA, devaluert med 50 prosent, hvilket førte til opptøyer og tilnærming mellom regjeringen og opposisjonen.

I den sørlige provinsen Casamance ble det fra 1990 ført en væpnet kamp med krav om selvstendighet. I 2004 ble det inngått en fredsavtale mellom regjeringen og opprørerne i Mouvement des Forces Démocratiques de la Casamance (MFDC). MFDC hevder at kolonimakten Frankrike ikke kontrollerte Casamance og at området dermed ikke tilhører statsdannelsen Senegal.

Opprøret har også en etnisk så vel som økonomisk bakgrunn. Områdets diola-flertall har følt seg marginalisert av wolof-folket, som er det dominerende i Senegal, og provinsen er blitt neglisjert med henhold til offentlige investeringer. Casamance er også langt på vei fysisk atskilt fra resten av Senegal, beliggende mellom Gambia og Guinea-Bissau. Konflikten er anslått å ha krevd inntil 5000 liv, og titusener har måttet flykte fra sine hjem.

Helt siden selvstendigheten har Senegal vært et av de politisk mest toneangivende land i det fransktalende Afrika, og Dakar er et av de politiske og akademiske sentra i Vest-Afrika. Senegal styrket rundt 2000 sin diplomatiske rolle, blant annet ved å være en av initiativtakerne til det nye utviklingsprogrammet NEPAD. Senegal og Dakar var også sentrum for Frankrikes koloniinteresser i Afrika, og de nære forbindelser mellom de to land er blitt opprettholdt – politisk, økonomisk og militært.

I 1981 ble senegalesiske styrker satt inn for å slå ned et kupp i Gambia. Etter dette dannet de to land føderasjonen Senegambia, som ble oppløst i 1989 uten noen gang virkelig å ha trådt i kraft. Senegal beskyldte deretter Gambia for å gi ly til separatistbevegelsen MFDC fra Casamance. Senegal har beskyldt Guinea-Bissau for det samme, og det har vært mindre sammenstøt mellom styrker fra de to land. Både Guinea-Bissau og Gambia har involvert seg i forsøk på å bilegge striden.

Guinea-Bissau og Senegal har også hatt en grensetvist i et havområde med rike fiskeressurser og potensielt store gassforekomster. I 1991 gav Den internasjonale domstolen Senegal medhold. Under borgerkrigen i Guinea-Bissau 1998–99 intervenerte Senegal militært til fordel for den valgte president. Etter kuppet i Gambia 1994 fikk den avsatte president Dawda Jawara tilhold i Senegal. Senegal har også vært i konflikt med Mauritania, blant annet om beiterettigheter ved grensen. I 1999 inngikk Senegal og Mauritania en avtale om felles utnyttelse av fiskeressursene, etter en konflikt som truet med å bryte ut i krig.

Senegal har bidratt til fredsstyrker i Libanon, Liberia, Den sentralafrikanske republikk og Elfenbenskysten, og har deltatt i et fransk initiativ om opprettelsen av en afrikansk militær reaksjonsstyrke. Selv om Frankrike har redusert sin militære tilstedeværelse i Afrika, er den opprettholdt i Senegal.