Kommunevåpen

. begrenset

Plassering

KF-bok. begrenset

Beiarn, kommune i Nordland fylke, i Salten sør for Bodø. Kommunen omfatter landet omkring indre del av Beiarfjorden og den rundt 50 km lange Beiardalen med fjelltraktene på begge sider, Beiartindene og fjelltraktene innover mot Svartisen med blant annet Simlebreen i vest og nordvestre del av Saltfjellet i øst.

Beiarn ble opprettet som egen kommune 1853 ved utskilling fra Gildeskål. Siden har kommunen hatt uendrete grenser. Beiarn grenser i nord og nordøst til Bodø, i øst til Saltdal, i sørøst og sør til Rana og i vest til Meløy og Gildeskål.

Berggrunnen i Beiarn tilhører i sin helhet den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese) og består hovedsakelig av omdannete bergarter som glimmerskifer og glimmergneis i sørøst og omdannete kalksteinsbergarter som kalkspat- og dolomittmarmor i sørvest, rundt indre del av Beiarfjorden og i et smalt belte i Gråtådalen; dette siste området er kjent for å ha landets antagelig tetteste konsentrasjon av grotter med 60 kjente grotter innenfor en radius av et par km. Foldesonen inneholder også enkelte områder med dypbergarter som granitt og kvartsodioritt i Lurfjellområdet  lengst nordøst i kommunen og i området rundt Høgtinden sørvest for kommunesenteret, samt noen mindre områder med gabbro på sørsiden av Beiarfjorden.

På begge sider av den trange, skogkledde Beiardalen er det høye fjell, høyest er Skjelåtinden (1637 moh.) på grensen til Meløy i sør. Høgtinden (1405 moh.) sørvest for Moldjord er et kjent sjømerke. På vestsiden av Beiardalen er det mange, til dels store isbreer; disse er utløpere fra Svartisen. Beiarelva som renner gjennom dalen, munner ut i Beiarfjorden. Langs fjorden er det flere steder til dels store jettegryter. Det går laks i elven; bestanden er bygd opp igjen etter rotenonbehandling av elva 1994.

Området øst for Beiardalen, blant annet våtmarksområdene Tollådalen og Riebevágge, inngår i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark (opprettet 1989) og Gåsvatnan landskapsvernområde. Láhko nasjonalpark, som hovedsakelig ligger i Meløy, strekker seg inn i Beiarn lengst i sørvest (se nasjonalparker i Norge).

Bosetningen i Beiarn er i særlig grad konsentrert til Beiardalen som inkludert nedre deler av sidedalene har 98 prosent av kommunens befolkning. Bosetningen er tettest rundt kommunesenteret Moldjord og i den nedre, østgående delen av dalen opp til Storjord. Rundt to prosent av befolkningen bor langs Beiarfjorden. Kommunen har ingen tettsteder.

Folketallet har gått tilbake i hele etterkrigstiden, særlig i 1950-årene, og folketallet lå 2016 på bare 45 prosent av nivået i 1946. I tiårsperioden 2006-16 gikk folketallet i Beiarn tilbake med gjennomsnittlig 1,1 prosent årlig mot en vekst på 0,2 prosent årlig i fylket som helhet.

Jordbruket er dominerende næring, med et godt grunnlag i mektige leirholdige terrasser og fruktbar morenejord, likeledes et relativt lunt og godt klima i Beiardalen. I alt 12 prosent av kommunens arbeidsplasser var 2014 i primærnæringene. De fleste brukene har noe skog, for en del furuskog. Driften er basert på husdyrhold, særlig storfe og geit, men også en del sau på mindre gårder. Beiarn har etter Vestvågøy størst geitehold blant fylkets kommuner. Dyrking av bær, grønnsaker og poteter har tatt seg opp. Melk og poteter er viktige salgsprodukter. Staudegartneri. Beiarn har størst avvirkning av tømmer av kommunene nord for Saltfjellet (2014).

Industrien i Beiarn er svært beskjeden; 2014 omfattet den 4 prosent av arbeidsplassene i kommunen, 18 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Viktigste næringer er trelast- og trevareindustri og næringsmiddelindustri som til sammen har 4/5 av industriens ansatte (2014). Molid skiferbrudd ved Storjord var i drift fra omkring 1900 til etter annen verdenskrig.

Det drives atskillig fiske i Beiarelva; 2014 ble det tatt i alt 2652 kg laks og sjøørret. Blant fylkets elver ble det bare i Saltdalselva og Ranelva tatt større fangster dette året.

Av kommunens innbyggere har 27 prosent arbeid utenfor kommunen, 15 prosent i Bodø og fire prosent i de øvrige kommunen i Salten (2014).

Det går vei opp hele Beiardalen og langs Beiarfjorden ut til Breivika og til Svartneset. Fv. 813, som går gjennom nedre del av Beiardalen, går over fjellet østover til Misværdalen der den møter Fv. 812 som går til østover til E 6 i Saltdalen og vestover via Skjerstad til Fv. 17 («Kystriksveien i Nordland») ved Saltstraumen og derfra videre til Bodø. Det er daglig bussforbindelse med Bodø.

Beiarn hører til Nordland politidistrikt, Salten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i regionrådet Salten regionrådregionrådet Salten regionråd sammen med BodøFauskeGildeskål, HamarøyMeløySaltdalSteigen og Sørfold. Beiarn kommune svarer til soknet Beiarn i Salten prosti og Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Beiarn til Salten fogderi i Nordlands amt.

Hustufter fra vikingtiden ble funnet på Arstad ved Moldjord i 1967; dette var det første funnet av sitt slag i Nord-Norge. Beiarn kirke er fra 1873 med interiør fra 1700-tallet; Høyforsmoen kapell i Beiardalen er fra 1960. Beiarn bygdetun, avdeling av Nordlandsmuseet, ligger i kommunesenteret. Kommunen har et rikt husflidsmiljø.

Fotturruter over Saltfjellet Fra Beiarstua går det fotturruter over Saltfjellet, likeledes over til Glomfjord i vest. Fra Neverneshytta øverst i Beiardalen er det fotturrute sørover til Blakkådalen i Rana.

  • Hansen, M.B.: Bebyggelse og slektskapsforhold i Beiarn, 1944, Finn boken

  • Ringaker, Øystein: Beiarn - fra fjord til fjell, 1997, Finn boken

  • Ringaker, Øystein: Beiarn - natur, kultur og slekt gjennom tidene, 2004, Finn boken

  • Vegusdal, Erling: Beiarn soknekalls historie : innbefattet annekstiden, Ny utg., 1992, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.