Vefsna

Fra Simskardvatnet (877 meter over havet) renner Simskardelva østover til Vestre Tiplingen (673 meter over havet) hvorfra Tiplingelva renner gjennom Austre Tiplingen (663 meter over havet), dreier mot nordøst og renner ned til Susendalen. Her forener den seg med Harvassbekken som kommer fra grensetraktene mot Sverige. Etter elvemøtet dreier elva, som nå har navnet Susna, nordvestover, senere nordover og opptar Unkerelva fra Unkervatnet (323 meter over havet), som har en vesentlig del av sitt nedbørfelt i Sverige. Etter sammenløpet kalles elva Vefsna. Den renner først videre nordover, men dreier like sør for Hattfjelldal tettsted mot sørvest.

I tillegg til Svenningdalselva fra Majavatnet er de største tilløpene til Vefsna nedenfor Hattfjelldal tettsted Storfiplingelva (se Fiplingdalen) og Eiteråga fra Måsskarvatnan i Grane i vest. I øst er det viktigste tilløpet Gluggvasselva som har sin øverste kilde sør for Brurskanken (sørsamisk Brovrese; 1447 meter over havet) lengst sørøst i Vefsn kommune. Flere av vannene i øvre del av Guggvasselva er overført til Røssvatnet (sørsamisk Reevhtse; 383–372 meter over havet) i øst.

Nedenfor Svenningdalselvas munning i Vefsna ved Trofors har Vefsna relativt lite fall; den mest betydelige fossen her er Laksfors (16 meter).

Auster-Vefsna er en høyt internasjonalt verdsatt elvestrekning for rafting og kajakking og har i tillegg særdeles gode fiskeplasser. Flere av fossene og strykstrekningene i Vefsna-vassdraget er turistattraksjoner. Vassdraget har ingen innsjøer i nedre del, og flomvannføringen kan gi mektige synsinntrykk.

I øvre del av vassdraget ligger de to nasjonalparkene, Børgefjell i øst, i grensetraktene mot Trøndelag (Røyrvik og Namsskogan), og Lomsdal-Visten i vest, i grensetraktene mot Brønnøy og Vevelstad.

De viktigste sportsfiskeartene i vassdraget er laks, (sjø)ørret og røye, men det finnes også en liten bestand av harr. Ørekyt er ble spredt til vassdraget på 1960-tallet.

Vefsna ble nasjonalt laksevassdrag i 2007, og har tradisjonelt vært en av landets beste lakseelver, men har i mer enn 30 år vært infisert med lakseparasitten Gyrodactylus. I 2011/12 ble nedre del av Vefsna rotenonbehandlet sammen med nærliggende elver og vassdrag og friskmeldt høsten 2017; i 2014 ble det ikke tatt fangster i elva. Fisket er senere gjenopptatt, og i 2019 hadde Vefsna størst både samlet fangst (9,82 tonn) og fangst av laks (8,89 tonn) blant fylkets elver etter Beiarelva (henholdsvis 10,08 og 9,18 tonn). Redningsaksjonen for å fjerne lakseparasitten fra Vefsn-regionen var krevende og omfattende, og er regnet som et vellykket prosjekt innen norsk naturforvaltning.

Opprinnelig kunne laks og sjøørret vandre opp til Laksforsen 29 km fra sjøen. Det er tilsammen 14 laksetrapper i Vefsna, og laksen kan gå hele veien opp til Susna. Trappen i Laksforsen er den desidert største. Laksetrappa her ble bygd allerede i 1889, men ble modernisert for cirka 20 millioner kroner og gjenåpnet i 2019. Dette gjør at den samlede lakseførende strekningen i Vefsnavassdraget er nesten 170 kilometer.

Statkraft jobbet lenge med «Muligheter Helgeland» som var en mulighetsstudie for miljøtilpasset vannkraftutbygging med omfattende overføringer fra øvre deler av Vefsna til Røssåga. Dette var et av de største planlagte opprustnings- og utvidelsesprosjektene i Norge, med et energipotensial på nær 1,5 TWh, men ble skrinlagt av Statkraft i 2005. I juni 2009 vedtok Stortinget å innlemme hele Vefsnavassdraget i verneplan for vassdrag, med unntak av Gluggvasselva, Fiskelauselva og Elvasselva. Enkelte deler av vassdraget i Børgefjell var varig vernet allerede i 1973.

• nasjonale laksevassdrag
• Nordland
• Norges geografi
• verneplan for vassdrag

• Vefsna regions hjemmesider
• NVE.no – Vernegrunnlaget for Vefsna

• Holthe, E. med flere. (2021). Fiskebiologiske undersøkelser i Vefsna, 2020. NINA Rapport 1951